Hva var gårsdagens løsninger?

Campusprosjektet på Gløshaugen har, slik det ser ut nå, en gitt kostnadsramme og et gitt areal. Likevel er vi fortsatt uvitende om både areal- og arbeidsplassutforming. Ifølge Merete Kvidal skyldes det at slike spørsmål ikke må avklares for tidlig: De ansattes areal kunne vært tegnet i går, men da hadde vi tegnet gårsdagens løsninger, sier hun til Universitetsavisa.

Nå har jo ideologiproduksjonen rundt «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» pågått en del år, ikke minst i Statsbygg og en del arkitektmiljøer som har fått lagt altfor mange premisser for både campusprosjektet og en rekke andre offentlige byggeprosjekter. Man kunne derfor håpe at det er nettopp aktivitetsbaserte arbeidsplasser Kvidal omtaler som gårsdagens løsninger. Det er jo bred enighet om at dette overhodet ikke fungerer i UH-sektoren. Men jeg tillater meg å tvile.

Et minimumskrav er derfor at vi får vite hva formuleringen «gårsdagens løsninger» sikter til. Vi vil da fortsatt være i villrede om hva vi kan forvente oss på ny campus, men vi får i det minste vite hva vi ikke kan forvente. Nå virker det som utformingen holdes unna offentligheten inntil det er for sent å mobilisere mot den løsningen som velges.

Jeg har fortsatt ikke fått noe godt svar på et snart tre år gammelt spørsmål om hvorvidt det virkelig er umulig å tilby enekontorer til det store flertall av ansatte innenfor rammen av 23 kvadratmeter. Jeg tror egentlig ikke Statsbygg og campusutviklingsprosjektet har noe ønske om å føre oss bak lyset så lenge som mulig, men den gåtefulle retorikken er frustrerende og skaper uro. Campusprosjektet står i fare for å bli en dystopi. Selv lever jeg i håpet om forsinkelser som gjør at jeg kan pensjonere meg når alt en gang er klart. Hvis ikke, er det nok bare å forberede seg på hjemmekontoret som base.

Man bør normalt mistro nostalgien, men jeg frykter likevel at mange, med god grunn, vil foretrekke gårsdagens løsninger fremfor morgendagens.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.