Hvorfor det er stille på Dragvoll

Jeg leser i Universitetsavisa at styret har diskutert campus igjen. Alt er så vidt jeg kan bedømme fortsatt meget uklart, så det er vel mye både å orientere om og å diskutere. Det er for eksempel ikke lenge siden Kunnskapsdepartementet vedtok å gå for den mest omfattende versjonen av ombyggingen av Hovedbygget, noe som utvilsomt vil gi nye runder med Riksantikvaren, til glede for oss som helst ser at forsinkelsene blir så store som mulig.

Bjørn Helge Skallerud bemerket ifølge U-avisas referat at det har vært stille fra de vitenskapelig ansatte på Dragvoll i denne saken. Jeg vet ikke om jeg personlig føler meg så truffet av dette, men noe av problemet er jo at vi knapt vet hva som kunne vært verdt å diskutere. Alt endrer seg uansett hele tiden.

For tre-fire år siden ble for eksempel fagmiljøene på Dragvoll bedt om å gi innspill til fire alternative plasseringer av Humsam. Jeg finner ikke igjen noen av disse alternativene i de modellene jeg nå av og til ser illustrasjoner av. Hva som diskuteres forskyver seg altså kontinuerlig, og neste gang fagmiljøene skal komme med innspill, blir interessen enda mindre, for vi vet nå at man uansett vil ende opp med noe helt annet.

Slike prosesser kan nok være spennende for dem som jobber med selve prosjektet, men for oss andre er de tidstyver som fjerner oppmerksomheten om primæroppgavene. Spesielt gjelder det når vi hele tiden sitter med en følelse av at vi diskuterer noe som uansett vil bli helt annerledes enn de nåværende alternativene. Styrelederen sier jo det samme: Sjansen for at vi ender med de nåværende planene, altså 2B når det gjelder hovedbygget, beskrives som relativt liten. Hva er det da å diskutere, for oss som også har annet å gjøre?

Grunnleggende sett tror jeg det spiller liten rolle om fagmiljøer ender opp i hovedbygget, ved hovedbygget eller et par hundre meter lenger sør. Det er få som orker å engasjere seg i dette, spesielt når vi vet at beslutningsmakten uansett finnes helt andre steder. Det viktige er hvordan arbeids- og studieforholdene blir med hensyn til undervisning og forskning. Vi vet allerede at de blir dårligere enn vi har hatt på Dragvoll, men dette nokså åpenbare faktum bryter tydeligvis med premissene for diskusjonen vi skulle ha bidratt til. Vi som i flere år har prøvd å reise slike mer overordnede spørsmål knyttet til prosjektet, er nemlig blitt ignorert.

Skallerud sier også at entusiasmen for prosjektet vil synke drastisk dersom mange ender opp uten enekontor. Det er for så vidt en betimelig advarsel, men synkende entusiasme forutsetter jo at det i det minste har vært noe entusiasme der i utgangspunktet. Men det er ikke tilfelle. Det er knapt noen vitenskapelig ansatte på Dragvoll som bærer på noe sterkt ønske om å flytte.