«Jeg har lært at et ultimatum fra Anne Borg ikke er et ultimatum»

Om kort tid skal NTNU-styret ta sin beslutning om man vil gå videre med samlingsprosjektet, og sende det til «KS2» - som innebærer at da er man formelt i gang. Om styret skulle finne på å sette foten ned, blir campusprosjektet etter alle solemerker lagt bort.

Få tror det vil skje. Heller ikke Margrethe Stang eller Arve Hjelseth tror det.

Begge har vært, er, motstandere av å samle hele NTNU på og omkring Gløshaugen. I det minste under herskende premisser.

Så hvilke følelser sitter de igjen med i dag, og hva har debatten de siste månedene og årene lært dem?

Det første spørsmålet er raskt unnagjort. Arve: Jeg er resignert. Lite imponert over ledelsens håndtering. Margrethe: Kjenner meg matt. Har lært litt om NTNU som organisasjon.

Mer om dette mot slutten av intervjuet. Først: Hva har de lært?

Djevelen i detaljene

- NTNU inviterer til campusdager på Dragvoll kommende uke. Her informerer de i samråd med Statsbygg, og det blir samtaler om kontorer og læringsareal. Hva tenker dere om tiltaket?

Margrethe: - Det er fint med mulighet til å komme med innspill. Men det burde kommet tidligere. Man får medvirke, men ikke være med å bestemme.

Arve: - Ledelsens kommunikasjon til ansatte har handlet om medvirkning snarere enn medbestemmelse. Jeg tror ingenting at det som blir sagt eller gjort den uka vil ha noen som helst innflytelse på sluttresultatet. Man sier at man ‘tar detaljene når bygget står der.’

Margrethe: - Romfordeling benevntes som detalj. Om man har eget kontor eller ikke avgjør om man har lyst til å gå til kontoret den dagen. Jeg har vært på delekontor, og vet hvordan det fungerer.

- Dere har tatt del i diskusjonen om campussamling over år. Dere har jevnt over vært negative til samling. Har dere vært «surpompene på Dragvoll?»

Arve: - Jeg oppfatter meg ikke som særlig sur, jeg er for det meste i godt humør. Men jeg er veldig skeptisk til hallelujalogikk. Om jeg oppfattes som surpomp, er det fordi jeg ikke liker tanken på å marsjere i takt uten å stille kritiske spørsmål. Noen må jo si i fra.

Margrethe: - Sur og sur ... det er så mye å si om dette prosjektet. Den enorme budsjettkrympingen, for eksempel. Ola Borten Moe, som sier til Adressa at de nye bygningene blir per definisjon bedre enn de gamle fordi de er nye?! Jeg har vært på auditorier nede på Akrinn (campus Kalvskinnet, red.anm.). Grå vinyl, ganske kummerlig. Dette er nytt bygg. Vi må regne med at de nye byggene på Gløshaugen også blir bygget med First Price-budsjett. Jeg tror ganske mange skjønner at det ikke blir mye å glede seg til.

Også blant de som gleder seg til noe nytt, er det ganske lite entusiasme. Jeg fornemmer at de eneste som har beholdt endel entusiasme nå, tilhører ledere på et eller annet vis.

Store beslutninger tuftet på lite kunnskap

- Har det skjedd noen bevegelse over år?

Arve: - Jeg opplever at vi har bevegd ledelsen over de siste fem årene. Ledere for 6-7 år siden sa at det er bare tull med cellekontorer, at nå skal vi jobbe helt nytt og annerledes. Slik snakker NTNU-ledere ikke lenger.

- Er dere blitt bevegd, flyttet på?

Margrethe: - Er det noe jeg er blitt klar over i løpet av disse årene, er det at veldig viktige og store beslutninger ofte tas på nokså dårlig kunnskapsgrunnlag.

Arve: - Jeg kan slutte meg til det. Samtidig så er det verd å notere seg at jeg opplever det som risikofritt å ytre meg kritisk her, en opplevelse jeg tror jeg deler med en del andre. Kanskje er det slik at man kan kritisere så mye man vil fordi det uansett ikke har noen virkning.

Margrethe (ler): - Jeg støtter det du sier. Jeg har heller ikke møtet noen negative reaksjoner på mine kritiske ytringer. Samtidig: mangel på påvirkning.

Arve: - Jeg er blitt oppmerksom på at NTNU ofte henter kompetanse fra aktører jeg finner problematiske i en sektor som vår. Ofte bruker de kompetanse ofte av svært variabel kvalitet. Vi har vært utsatt for spørreundersøkelser utført med en metodikk hvor man stryker i samfunnsvitenskapelig metode på bachelornivå. Mye av det er helt ubrukelig. Det er fryktelig frustrerende.

Her river Tjora EY-rapporten i stykker

Margrethe: - Et eksempel på hvordan det kan gjøres: Da de nye trikkene til Oslo Sporveier skulle utformes, tok man førerne med på råd i å bestemme hvor mange innganger trikkene skal ha, hvor de skal plasseres, hvor mange seter de skal ha. Dette er blitt bra. NTNU kunne benyttet mer av sin egen kompetanse.

Jeg deltok selv i en arbeidsplassgruppe. Resultatene fra det arbeidet ble ført i pennen av et eksternt rådgivningsbyrå. Det var mye i den rapporten det var vanskelig å kjenne igjen. Det kjentes fremmedgjørende.

Arve: - Det er litt sånn, ignorer så lenge som mulig. Om du får innspill, lat som du ikke har hørt noe. Jeg har selv opplevd det. Vinteren 2018 gikk det et par uker rundt folk på vegne av et arkitektfirma og undersøkte hvor mye kontorene var i bruk. Sammen med Lisbeth Levang og Eli Smeplass skrev jeg en ytring om dette i UA: Vi telles, men hva er vår verdi? Aksel (Tjora, red.anm.) koblet seg på, og Aksel og jeg hadde et morgenmøte her på instituttet med noen fra NTNU sentralt, hvor vi utdypet kritikken av tellingen. Jeg husker ikke hvem, men noen fra ledelsen var med. De forsikret at de skulle komme tilbake til oss på grunnlag av innspillene, men siden har hverken Aksel eller jeg hørt noe som helst.

Ultimatum, nytt ultimatum

- Dere har stått på barrikadene: Har de fleste på Dragvoll inntatt den holdningen at om man ignorerer dette lenge nok og helt konsekvent så forsvinner problemet av seg selv?

Margrethe: - Det har sin pris å gå rundt og være irritert over lang tid. Atter andre har nådd en alder hvor de regner med å være pensjonert innen flytting blir aktuelt.

En annen ting jeg har lært er at et ultimatum fra Anne Borg ikke er et ultimatum. At å si 'her går grensen' ikke betyr noe. Det har vært nokså desillusjonerende.

Arve (sukker): - Det virker som samling er svaret uansett spørsmål. Samling for enhver pris.

En kommentar til det med undervisning: Jeg ser at man har knyttet til seg noen som går under kategorien fremragende undervisere. Ikke et vondt ord om dem, men jeg tror man undervurderer behovet for tradisjonell undervisning. Man blir ensidig opptatt av nye læringsformer i en slik grad at behovet for auditorier underspilles.

Margrethe: - Man får heller være åpen om at det man med en odiøs betegnelse kaller 'monologundervisning' ikke er tiltenkt særlig plass i den nye campusen.

Dette er ikke over

- Hvordan kommer dette til å gå?

Arve: - Jeg er ganske sikker på at NTNU-styret vedtar å gå videre med planen. De eksterne representantene vil sikre flertall, slik de gjorde under fusjonen. Men dersom flere av ansattrepresentantene stammer mot, indikerer det at diskusjonen fortsetter. Så får vi se om alle tre bygningene blir realitet. Det er langt fra sikkert. Det er flere skjær i sjøen her.

Margrethe: - Det med om alle bygningene blir realisert ... Jeg tror det er en god sjanse for at prosessen stanser opp underveis.

- Vil du si mer om det?

- Ikke mens båndet går.

Arve: - Jeg mener det samme i dag som for fem år siden. Jeg er blitt lite imponert over kunnskapsgrunnlaget som denne debatten er ført på, og kjenner for så vidt en frustrasjon over det. Men samtidig en faglig interesse over at det kan foregå slik. Så tror jeg at diskusjonen kommer til å fortsette uavhengig av hva styret kommer fram til. Så kanskje sitter vi her om to år igjen.

Margrethe: - Jeg har vært aktiv i kulturminnevernet og vært med i en del prosesser hvor det har gått prestisje i saker. Jeg har kanskje lært mer om NTNU som organisasjon. Så er jeg glad for at flere har fått øynene opp for hvor fin Dragvoll er. Arve er nok ikke helt der, ennå. Men kanskje? Vi har kjørt Dragvollsafarier for å vise fram campusen for folket, det kan bli flere. Men akkurat nå kjenner jeg meg matt. Ja.