De fleste har fått med seg nå at vi etter valget har fått en ny forsknings- og høyere utdanningsminister, nemlig Ola Borten Moe fra Senterpartiet. For de som også liker å lese aviser litt ekstra godt, så har en sikkert fått med seg den spennende debatten som i hovedsak har gått mellom Arve Hjelseth og Kristin Melum Eide. Debatten har tatt for seg mange forskjellige temaer innenfor politikk og akademia, og fikk meg til å tenke litt ekstra mye på tematikken: Burde interesse, erfaring eller utdanning stilles som krav for at en skal kunne bli utnevnt statsråd?
Fakta
Adrian Heyerdahl
Adrian Heyerdahl er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Studerer
Nåværende jobb: Studerer Fysikk og matematikk.
Tidligere roller i UH-sektoren (som student): Vararepresentant - Universitetsstyret NTNU. Representant – Studenttinget ved NTNU. Representant – Velferdstinget i Gjøvik, Ålesund og Trondheim. Medlem av studieprogramrådet for elektroingeniører. Medlem av SFU-komité ved IES.
Vitenskapelig assistent ved IES, NTNU.
Faglige interesser: Elektronikk og IoT
Utdanning og undervisning. Politikk
Mye annet rart.
Er opptatt av: NTNU, utdanning, teknologi, å skrive kommentarer i UA.
Vi lever jo i et relativt velfungerende demokrati i Norge, hvor hvem som helst kan bli folkevalgt uten å måtte møte mange formelle krav. I tillegg ligger mye av beslutningen på hvilke individer som faktisk blir folkevalgte nettopp på folket, gjennom stemmegivning. Jeg er glad for dette når det kommer til det lovgivende, altså stortingsrepresentanter. Lover og regler burde styres ut ifra våre verdier og meninger om hva som er rett og galt. For det utøvende, derimot, hadde det ikke vært fordelaktig om øverste leder av et departement hadde kompetanse og interesse for det departementet driver med? Det er tross alt ett individ med stor makt.
Når jeg sier kompetanse, mener jeg ikke nødvendigvis en formell utdanning, selv om det selvfølgelig kan være en form for kompetansebevis. Det kan for eksempel være gjennom tidligere å ha vært rådgiver i departementet selv, eller hatt jobb i det offentlige eller private som departementet råder over og lignende. Derfor, at Ola Borten Moe kaller seg selv «en halvstudert røver» - og som svar på bekymringene om manglende interesse som kom fra kunnskapssektoren - svarer at «det er opp til meg å bevise nå», gjør meg ikke helt betrygget. Burde ikke interessen og kompetansen være «bevist» fra før av? Burde ikke et statsråd bli plassert på sin post nettopp fordi de innehar en særkompetanse for det de skal råde over?
Det er selvfølgelig ingen garanti for noe i denne verden. Ola Borten Moe, i likhet med andre statsråder som har mindre erfaring med det departementene deres driver med, kan fint gjøre en god jobb. Tanken er mer at noen med mer erfaring eller utdanning innen feltet kanskje kunne gjort en enda bedre jobb? Er ikke det hele poenget med å ha erfaring og utdanning til å starte med? Jeg er sikker på at mange jobber i Norge, som til normalt krever en eller annen grad, kunne gjøres av noen uten den graden. Sannsynligvis ville personen gjennomført jobben dårligere, men de kunne nok i flere tilfeller fått den til. Samme logikk gjelder våre statsråder.
Jeg synes derfor det er merkelig at vi har tillit til at de øverste lederne hos myndighetene kan klare seg uten erfaring og utdanning, men at vi samtidig mener det motsatte for dem som svarer til disse lederne. Hvorfor krever vi at rektor ved et universitet skal ha doktorgrad (som minstekrav), mens et statsråd for forsknings- og høyere utdanning kan ha ingen grad? Jeg vet at dette går på demokratiske prinsipper, men jeg får det bare ikke til å gi mening likevel. Vil vi stå for formelle kvalifikasjoner, eller vil vi stå for fullstendig demokratisk likhet?
Selv om jeg gjerne skulle sett noen slike krav innført til hvem som blir statsråder i landet vårt, så vil jeg innrømme at det ville vært vanskelig å skulle implementere i praksis. Ikke bare på hvilke krav det er rimelig å skulle stille et statsråd, men også på det grunnlag av at det til dels kunne truet demokratiet. Plutselig er det et organ som skal få bestemme hvem som kan og ikke kan være statsråd. Det høres ikke helt bra ut…
Jeg har ingen konkrete innvendinger mot Ola Borten Moe ennå (bortsett fra at vi kanskje er litt politisk uenige), men jeg vil si at jeg deler Arve Hjelseths frustrasjon på prinsipp. Det hadde vært flott om vi kunne fått noen som tilsynelatende er mer interessert i sektoren som statsråd. Samme gjelder for så vidt med tidligere statsråd, Henrik Asheim. Kanskje kunne landet vårt blitt mer «effektivisert», slik mange politikere ønsker, om de som drev det alle hadde interesse, erfaring og utdanning innenfor sine sektorer?
