Pakkeløsning

I morges leste jeg med stor interesse en Facebook-post fra en kollega ved et annet universitet, som fortvilte over at hun, i egenskap av å være professor, hadde måttet bruke enormt med tid på selv å bestille mat, kaffe og møterom i forbindelse med et prosjektmøte. Det innebar en lang rekke e-poster, og en like lang rekke av bekreftelser på at matbestillingen var klarert med eget institutt.

Det som burde være en enkel sak, blir dermed stadig mer komplisert. Til dels handler det naturligvis om et system som oser av mistillit – har virkelig sjefen din godkjent at det serveres kaffe på dette møtet? – men det handler også om hvordan stadig flere relativt trivielle administrative funksjoner må ivaretas av oss som helst skulle brukt mest mulig tid på andre ting.

Omtrent samtidig som jeg med stor interesse leste Facebook-posten, tikket det inn en e-post fra eiendomsavdelingen ved NTNU. Her ble vi bedt om å evaluere en nyinnført ordning, som jeg først kom i berøring med en gang i høst. Den innebærer at ansatte selv må hente ut pakker fra utleveringsskap på NTNU, fremfor som før å få dem i posthyllene våre. Den undersøkelsen ville jeg gjerne delta i! Her er omtrent hva jeg skrev:

Første gang jeg hentet en pakke, brukte jeg en halv time på å lokalisere disse skapene (spaserturen var rett nok bare på tre-fire minutter). Før det hadde jeg måttet dechiffrere hva som sto i meldingen jeg fikk om pakken. Jeg kunne såvidt jeg forsto velge mellom å scanne en QR-kode og å notere ned en tallkode. Jeg valgte det siste, og etter litt plunder virket det, etter at jeg omsider fikk lokalisert skapene. Jeg brukte vel en times tid på hele prosessen, men det går jo sikkert bedre nå når jeg vet hvor skapene står.

Nå på nyåret fikk jeg en ny e-post om en pakke, men lenken til kodene virket ikke. Gjentatte forsøk på å komme i kontakt med tjenesten, hvor jeg dessverre også har måttet involvere ansatte i instituttadministrasjonen, har ikke lyktes. Et par uker senere vet jeg dermed fortsatt ikke om det ligger en pakke til meg i ett av disse skapene.

Så her sitter jeg med min doktorgrad og bruker tid på slike ting. De praktiske oppgavene servicetjenestene tradisjonelt har tatt seg av, rasjonaliseres i økende grad bort. I stedet erstattes disse praktiske funksjonene av en nær sagt uendelig rekke lederfunksjoner (ikke rart det kreves mastergrad), som for eksempel kan arbeide med å tenke ut nye måter å distribuere pakker på.