Administrasjonen tar kontrollen

Dette innlegget var først publisert hos Panorama.

Nylig meldte Khrono at OsloMet fra nå av skal begrense antall flyreiser til det strengt nødvendige. Det handler naturligvis om miljø og bærekraft, skjønt økonomi utvilsomt også spiller en rolle.

De fleste vil forstå at visse typer reiser, også i den post-pandemiske tid som forhåpentligvis kommer snart, vil fremstå som mindre nødvendige enn vi hittil kanskje har ment og trodd. Særlig gjelder det korte møter som f.eks. vi i Trondheim regelmessig har i Oslo. Selv et møte av en times varighet har jo tatt en arbeidsdag, og slike møter fremstår ofte som bokstavelig talt unødvendige reiser. Jeg kommer i hvert fall ikke til å beklage at det blir litt færre skrivestunder på flyplasser rundt omkring i Norge, selv om jeg ofte har tenkt at dette har vært veldig gode skrivestunder: Flyplasser er jo så kjedelige at det ikke er noe annet å bli distrahert av.

Digitale møter er selvsagt ikke noe fullgodt alternativ til å møtes ansikt til ansikt. Bare de som ikke verdsetter de uformelle sidene ved møter – blikkontakt, spontan humor, kroppsspråk og kaffepauser – kunne komme på å innbille seg noe slikt. Altså de som ikke forstår hva et møte egentlig er. For flere møters del er det digitale alternativet likevel tilstrekkelig godt til at fordelene ved å møtes fysisk, ikke oppveier den ekstra tid og kostnad som en reise ville innebære. Knapt noen andre enn flyselskapene kommer til å beklage at det vil bli noe færre dagsturer mellom Oslo og de andre større norske byene.

I de nokså detaljerte retningslinjene som OsloMet har publisert på sine ansattsider, heter det også at man pålegges å vurdere alternativer til fly for alle reiser i Skandinavia med destinasjoner sør for Trondheim. Selv om man finner ut at en reise er nødvendig, skal man altså helst ikke velge fly. Det hender jo at for eksempel toget kan være et utmerket alternativ, selv om jernbanen i Norge vel er den eneste i Europa som blir dårligere og dårligere etter hvert som årene går. Jeg vet om flere som lenge har foretrukket å ta nattoget fra Trondheim til morgenmøter i Oslo. De foretrekker en god natts søvn på toget fremfor å stå opp halv fem for å rekke første fly. Selv får jeg ikke sove på nattog, så det har aldri vært noe alternativ, men det kan vi la ligge.

OsloMets mål om å redusere institusjonens klimaavtrykk er i utgangspunktet prisverdig. Det interessante er derfor ikke ambisjonen i og for seg, det er ikke noe radikalt ved den. Universitetsansatte har jo dessuten alltid vurdert nødvendigheten av enhver reise, enten det har vært for å opponere på en doktoravhandling, for å delta på en konferanse, for å holde en gjesteforelesning, for å ha forskningsopphold eller arbeidsmøter.

Folk har jo ikke reist fordi det har vært så fantastisk morsomt, men fordi det har vært en selvsagt og integrert del av det å være forsker og underviser: Knytte kontakter, arbeide fram søknader og publikasjoner i fellesskap, få kjennskap til andre forskningsmiljøer, og så videre.

Det interessante her er noe annet, nemlig hvem som tilkjennes retten til å vurdere hva som er en nødvendig reise. I retningslinjene heter det for det første at «alle reiser skal være forhåndsgodkjent av nærmeste leder». For det andre heter det at reiser som på noen måter bryter med retningslinjene («avvik», som det kalles) kan innebære at man ikke får refundert utgiftene. I praksis innebærer dette en betydelig sentralisering av makt, og atter en ekstra byråkratisk runde for å få gjennomført det som burde være en nokså enkel sak.

Enkelte typer reiser har for så vidt alltid fungert på denne måten. Første gang jeg dro på konferanse i min nåværende stilling hadde jeg ennå ikke opparbeidet meg noen driftsmidler av betydning, og jeg måtte derfor søke instituttet om støtte. Da foretok ledelsen en avveining av formålet med konferansen, hva jeg hadde tenkt å bidra med der, og vurderte om det fantes midler tilgjengelig, noe det heldigvis for meg gjorde. Men mange konferanser finansieres jo ikke direkte av institusjonens rammebevilgning: De kan finansieres av prosjektmidler, eller av den ansattes egne driftsmidler. Selv har jeg etter denne første konferansen vært i den heldige situasjon at jeg har hatt en del driftsmidler tilgjengelig, som jeg har disponert selv til faglig virksomhet, for eksempel konferanser.

I et slikt tilfelle har det selvsagt aldri falt meg inn at noen andre enn meg selv var best egnet til å vurdere reisens nødvendighet. Men ved OsloMet skal det altså godkjennes av nærmeste leder, som om vedkommende leder har noen som helst forutsetninger for å ta stilling til hva en nødvendig reise er for noe.

OsloMet har ellers lange tradisjoner for å overføre beslutningsmyndighet fra de ansatte til administrative systemer. Min gode kollega ved universitetet, Pål Veiden, skrev for over ti år siden om hvordan det ikke lenger var mulig å kjøpe noe så enkelt som bøker med midler fra hans eget driftsbudsjett. Man måtte sende en e-post til sin leder og be om tillatelse til dette åpenbart suspekte prosjektet.

Det snakkes ofte varmt om autonomi i vår sektor, men det ender stort sett i mer makt til de som håndterer de administrative rutinene, og mindre autonomi for de som utfører kjerneoppgavene. Hva som er nødvendige reiser og nødvendige bøker er og blir en faglig avveining som det ligger utenfor lederes mandat å ta stilling til, utover at det naturligvis må finnes budsjettmessig inndekning for det. Men ved OsloMet er slik faglig autonomi åpenbart uønsket.

Det er ikke sikkert de praktiske konsekvensene blir så store. Forskerne kommer sikkert til å få innvilget sine søknader om å reise på de fleste konferanser de ønsker. Det er likevel bekymringsverdig at de ansatte umyndiggjøres på denne måten.

Forhåpentligvis sprer ikke denne umyndiggjøringen seg utenfor OsloMet, som jo også tidligere har funnet på mye rart, ikke minst i valg av navn. Men jeg sitter med en nagende følelse av at deres nokså autoritære reisereglement vil kunne bli et eksempel til etterfølgelse, fordi det offisielle formålet er så uangripelig.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.