NTNU-professorer som vindkraftsupportere

Jeg har i høst hatt en smule disputt i flere medier med professor Espen Moe ved NTNU, om muligheten for å nå klimamålene uten mer vindkraft på land. Utgangspunkt var et intervju professor Moe i august gav i NTNU/Sintefs magasin Gemini. Der uttalte professor Moe dette: «Det eneste det er realisme i, er å få produksjonen av fornybar energi opp, så fort som mulig, sier Moe. Og da trenger vi vindkraft, også på land.»

Jeg har gjentatte ganger bedt professor Moe begrunne påstanden og dokumentere hva begrunnelsen bygger på. I flere lange innlegg har han i stedet skrevet omfattende tekster om generell energipolitikk, bl.a. i Stavanger Aftenblad. I et innlegg i Universitetsavisa 30.11. har han så fått med seg fire(!) andre professorer ved NTNU, og sammen kommer disse fem professorene med et nytt ikke-svar på mitt spørsmål, i et innlegg med denne tittelen: «Vi trenger mer fornybar energi, inkludert vindkraft, for å nå klimamålene.» Jeg anbefaler begge innleggene som eksempler på å unnlate å svare på det det er spurt om!

Professorene kommer innledningsvis i sin artikkel med denne ikke spesielt oppsiktsvekkende uttalelsen: «Først vil vi fremheve at det er godt dokumentert at elektrifisering fører til lavere klimagassutslipp.» Du verden! Har noen reist tvil om dette?

Bakgrunnen for diskusjonen er det politisk vedtatte målet om at Norge skal elektrifiseres til klimanøytralitet, ved å fase ut fossil energi innen 2050. Et av tiltakene er som kjent de sterke økonomiske insentivene for å få folk til å kjøpe elbiler. Til elektrifisering av bilparken har vi mer enn nok strøm. Vi har nå ifølge OED ca 20 TWh eksportoverskudd av strøm i normalår, noe som er omtrent tre ganger så mye strøm som ville trengs om alle personbiler i landet var elbiler.

Så langt har vindkraft i Norge stort sett bare ført til økt norsk krafteksport. Begrunnelsen for bygging av vindkraft har derfor vært, og er fortsatt, at Norge i framtiden vil få bruk for mer fornybar strøm for å bli et klimanøytralt land.

For å finne ut om vi må ha mer vindkraft på land for å nå målet om klimanøytralitet, trenger vi to tall. Hvor mye mer fornybar energi trenger vi, - og hvor mye kan vi skaffe fram på annen måte enn å bygge nye vindkraftverk på land? På begge spørsmålene spriker vurderingene en god del, naturlig nok. Det er som kjent vanskelig å spå,- især om framtiden. I tillegg er det mange aktører som ønsker å påvirke anslagene ut fra sine egne kommersielle interesser.

Det finnes flere seriøse rapporter som vurderer hvor mye mer fornybar strøm vi trenger. Den mest omfattende utredningen er gjort av myndighetene, gjennom prosjektetet Prosess21. Det er en utredning gjennomført av Forskningsrådet. Sluttrapporten, basert på 10 spesialrapporter, ble leverte 25. januar i år. Denne utredningen konkluderer med at vi i 2050 tenger 56 TWh mer fornybar energi. I dette tallet ligger 15 TWh til videre elektrifisering av sokkelen.

(Elektrifisering av sokkelen er ikke tema her, men videre elektrifisering burde selvsagt droppes. Det er fordi det ikke gir noen global reduksjon av klimagassutslipp, selv om de norske utslippene går ned når gassturbiner på sokkelen stanses. Store mengder strøm fra land til elektrifisering av sokkelen er prisdrivende, og bruker dessuten opp strøm som ellers kunne gått til ny industri. Spesielt på Vestlandet er dette allerede et problem. I år går det ca 7,5 TWh ut til sokkelen. Planen er at dette skal tredobles på få år.)

Statnett oppdaterte på våren i år sin analyse fra 2020: «Langsiktig Markedsanalyse 2020-2050». I tabellen «Basisprognose for norsk kraftforbruk» antar Statnett nå et behov i 2030 på 170 TWh, i 2040 på 185 TWh og i 2050 på 190 TWh. Så kan faktisk forbruk i framtid selvsagt bli både høyere og lavere enn «basisprognosen». Statnett opererer med en usikkerhet på pluss/minus 30 TWh i relasjon til basisprognosen. I Statnetts basisprognose vil strøm til sokkelen nå en topp på 20 TWh i 2030, og går ned til 11 TWh i 2050. Det er lagt inn noe energieffektivisering i prognosen.

Kraftproduksjonen vår i normalår er nå ifølge NVEs ferske «Langsiktig kraftmarkedsanalyse» (oktober 2021) på ca 155 TWh. Dette betyr at vi ifølge Statnetts basisprognose for framtidig forbruk trenger ytterligere 15 TWh i 2030, 30 TWh i 2040 og 35 TWh i 2050. Statnetts oppdaterte basisprognose fra i vår ligger dermed 21 TWh lavere for 2050 enn anslaget fra Prosess21 i januar.

I løpet av 2021 er det også kommet andre analyser, i hovedsak finansiert av organisasjoner i arbeidslivet og bedrifter med kommersielle interesser. Disse analysene karakteriseres først og fremst av at de skrur framtidig kraftbehov i været, basert på usikre anslag over ny industri, der mange av prosjektene fortjener betegnelsen «fugler på taket». Så hevdes det at vi på grunn av et tenkt framtidig høyt behov for kraft til ny industri må bygge mer vindkraft. Vi ser nå at de høye strømprisene allerede har medvirket til at annonserte prosjekter stanses. Et ferskt eksempel er batterifabrikken som Hydro, Panasonic og Equinor hadde planer om.

Så tilbake til professorenes innlegg i Universitetsavisa. I innledningen skriver de dette: «Hongset reagerer negativt på at fagfolk uttaler at det er behov for vindkraft fremover.» Feil! Jeg syns tvert imot det er bra at «fagfolk» deltar med sin kunnskap i energidebatten. Og fem professorer, gjerne ti for den del, må gjerne påstå at vi må ha mer vindkraft på land for å nå klimamålene. Men da må de kunne legge fram dokumentasjon som begrunner påstanden, og det på en rimelig forståelig måte for oss som ikke defineres inn i gruppen «fagfolk». Det er dette jeg har etterlyst, gjentatte ganger, ikke noe annet.

Av en eller annen grunn refererer de fem professorene ikke til hverken Forskningsrådets Prosess21 eller til Statnetts basisprognose når det gjelder behovet for mer fornybar kraft. De legger heller ikke fram tall fra eventuell egen utredning/forskning. De kommer ikke fram med tall på hva vi kan skaffe fram av mer fornybar energi gjennom opprusting av vannkraft, energieffektivisering, solenergi, biogass, ny varmepumpeteknologi eller andre muligheter. De leverer i det hele tatt ingen argumenter med substans. Bare påstander.

Salig Holberg lot i det minste Erasmus Montanus levere en slags logikk: «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly. Ergo er Mor Nille en sten.» De bolde professorer gjøre det enda enklere: «Vi trenger mer fornybar energi. Ergo må vi ha mer vindkraft på land.»

Så vidt jeg kjenner til, er det bare én utredning som har sett på om det er mulig å skaffe fram nok fornybar energi for å nå klimamålene uten mer vindkraft. Det er utredningen «Energipolitikk på naturens premisser». Den er initiert av Motvind Norge, og gjennomført av et tjuetall «fagfolk» med bred erfaring fra energifeltet og tilgrensende fagfelt. Utredningen kan leses på nettstedet energiognatur.no. En sammendragsrapport kan lastes ned som PDF.

Utredningen har denne tabellen for hva som kan skaffes fram uten mer vindkraft:

Tabellen viser at vi kan skaffe fram langt mer fornybar energi innen 2050 enn det både Prosess21 og Statnett forutsetter at vi trenger. Også om Statnetts +30 TWh legges til grunn. Jeg har gjentatte ganger utfordret professor Moe til å begrunne hvorfor han mener denne utredningen tar feil. Så langt har hverken han eller hans fire nye «hjelpere» gjort det.

Det er en lang og positiv tradisjon i Norge at teknologiuniversitetet NTH (senere NTNU) har samarbeidet tett med industrien på mange områder i byggingen av det moderne Norge. Det har i all hovedsak vært ukontroversielt. Nå er vi derimot inne i en svært kontroversiell politisk situasjon på energisektoren. Utbygging av vindkraft på land innebærer den største nedbygging av verdifull natur landet har opplevd, og har utløst et rent folkeopprør. I en slik situasjon er det viktig at NTNU holder tunga rett i munnen, og at ledende personell ikke begynner å fungere som aktive agenter for en bestemt nærings kommersielle agenda! Dette blir spesielt viktig hvis NTNUs «fagfolk» går ut offentlig til støtte for bransjer/bedrifter som er med og finansierer den forskningen «fagfolkene» gjennomfører.

For leserne kan det i den aktuelle situasjonen derfor være av interesse å vite noe om hvorvidt de fem professorene arbeider med prosjekter som får finansiell støtte fra kommersielle aktører innen vindkraft, og som selvsagt nettopp vil ha argumenter for sin virksomhet. Et kjapt søk på NTNUs hjemmesider viser følgende:

Asgeir Tomasgard er professor i Industriell Økonomi og direktør for FME NTRANS. Der er styreleder Henrik Sætness i Statkraft. Statkraft, BKK og Energi Norge bidrar finansielt i programmet. (Alle er involvert i vindkraft.)

Magnus Korpås er professor ved Institutt for elkraftteknikk ved NTNU. Instituttet har finansiering fra BKK, Eidsiva Energi, Energi Norge, GE Renewable, Glitre Energi, Hafslund Eco, NTE Energi, SFE Produksjon, Statkraft, Sunnfjord Energi, Tafjord Kraftproduksjon, TrønderEnergi, Vattenfall, Østfold Energi. (Alle er involvert i vindkraft.)

Espen Moe (selv) er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, og er forskningsleder for område C klimaendringer i NTNU Bærekraft.

Tomas Moe Skjølsvold er professor i Teknologi- og vitenskapsstudier, NTNU.

Edgar Hertwich er professor og International Chair i Industriell Økologi, NTNU.

De tre sist nevnte professorenes institutter er forespurt om de mottar finansiell støtte fra eksterne partnere/bedrifter, og i tilfelle hvilke. Så langt har ingen av instituttene gitt avklarende svar på spørsmålet.

Jeg oppfordrer professor Moe og de fire andre professorene til å komme med sin vurdering av hvorfor utredningen «Energipolitikk på naturens premisser» tar feil, når den viser at vi kan elektrifisere Norge uten mer vindkraft på land.