Professorer som samfunns-supportere

I UA 30. november svarte vi ut Hogne Hongsets tidligere anklagelser i UA og andre medier om at professor Espen Moe driver amatørforskning fordi han er av en annen oppfatning enn vindkraftmotstander Hongset i nettopp vindkraftsaken. Hongset forlangte dokumentasjon om hvorfor elektrifiseringen og avkarboniseringen av samfunnet trenger vindenergi, og vi svarte på det han spurte om. Men siden vår forskning (ja, flere av referansene i vårt svar er fra eget arbeid selv om Hongset overser dette) og andres forskning og analyser kommer fram til andre konklusjoner enn det Hongset liker, så fortsetter han å hamre løs, nå sist i UA 7. desember. Så lenge vi svarer noe annet enn det han liker, så mener han at vi ikke svarer.

Han ber oss gå inn i en rekke regnestykker fra Motvind som (stikk i strid med forskningen vi peker på i forrige innlegg) har kommet fram til at det ikke er behov for vindkraft for å oppnå elektrifiseringsmålene til Norge. Hongset trekker blant annet fram en egenprodusert tabell som viser at vi skal fremskaffe et tilstrekkelig kraftoverskudd for elektrifisering ved å redusere strømforbruket med 36,8 TWh i 2040, herunder 29 TWh i bygg. Til sammenligning estimerer NVE et lønnsomt effektiviseringspotensial i bygg på om lag 13 TWh ved pris for sluttbruker på 1 kr/kWh, og at «energieffektiviseringstiltak vil redusere kraftforbruket i bygg med 8 TWh i 2040». Energieffektivisering handler i mange sammenhenger om å elektrifisere; altså å gå over fra fossile energibærere til elektrisitet. Elektrifisering av transport er et godt eksempel. Det betyr at mange effektiviseringstiltak i energisystemet øker presset på å bygge ut fornybar kraft. I tillegg er det slik at for å få redusert strømforbruket må prisen på strøm opp. Dette på grunn av helt grunnleggende mekanismer mellom tilbud og etterspørsel: Jo billigere en vare er, jo mer bruker man av den og motsatt. Hvor villige er nordmenn og norsk industri til å akseptere høyere priser og dermed spare så mye at det kan erstatte behovet for ny kraftproduksjon, samtidig som vi skal kjøre i gang en storstilt elektrifisering? Hongset diskuterer ikke hvordan man skal gå fram for å realisere sitt estimat, ei heller hvilke strømpriser som må til for å motivere fram en slik forbruksreduksjon.

Debattene rundt strømprisene særlig i Sør-Norge denne høsten kan gi en pekepinn på hva nordmenn mener om strømpriser. Det er verdt å nevne her at Hongset er motstander av utenlandskabler på grunn av frykt for vedvarende høye priser i Norge. Men han er samtidig null bekymret for hva prisen på strøm vil bli i Norge i tørre år (tilsiget varierer med 20-30 TWh fra år til år) hvis vi skal prøve å strømspare oss til elektrifiseringsmålene uten hverken vindkraft til å hjelpe oss om vinteren når vannreservoarene er islagte, eller muligheter for å importere kraft når det kniper.

Vi vil her gjøre leseren oppmerksom på at som energiforskere jobber vi både med produksjon, distribusjon, forbruk og miljøkonsekvenser av elektrisitet og andre energibærere. Vår og andres forskning viser at energieffektivisering er et nødvendig energi- og klimatiltak sammen med ny fornybar energi, ikke i stedet for (se forrige innlegg for noen relevante referanser som understreker akkurat dette).

Estimatene Hogne Hongset viser til ser ut til å være fremskaffet ved å plukke fra ulike kilder og summere opp til et potensiale, uten å se disse i sammenheng eller ta hensyn til sentrale faktorer som befolkningsvekst, samspillet mellom løsningene eller hva slags påvirkning disse har på kraftpris og kraftbalanser gjennom året og fra år til år. Hongset har startet med konklusjonen om at vindkraft ikke er nødvendig, og slutter når han har klart å produsere data i form av TWh pr år som han mener underbygger den.

En av instansene som Hogne Hongset viser for å argumentere imot vindkraft er merkelig nok Prosess21. Leser man Prosess21 sin ekspertgrupperapport, så skriver de «Norsk vindkraft er en av Europas billigste forsyningskilder. I tillegg har Norge en vesentlig fordel med vannkraften, som kan regulere den variable vindkraftproduksjonen til en lav kostnad. Kombinasjonen av vannkraft og landbasert vindkraft vil gi Norge langt lavere kraftkostnader enn resten av Europa selv etter at Europa har fått kraftsystem med økt fornybarandel.» Så hvordan Hongset kan bruke Prosess21 som argument mot vindkraft er en gåte. Hongset kritiserer oss også for å ikke referere til Statnetts basisprognose, selv om det er akkurat det vi gjør. Like gåtefullt som at han trekker frem Prosess21, så trekker han frem nevnte Statnett i sin argumentasjon, selv om Statnett ettertrykkelig slår fast i sin langsiktige markedsanalyse at ambisjonene om elektrifisering må reduseres uten tilgang på mer vindkraft. Statnett sin ferske kortsiktige kraftmarkedsanalyse sier dette krystallklart allerede i overskriften: «Kraftig forbruksvekst og industrialiseringsplaner gir behov for mer kraftproduksjon». Enten man liker det eller ikke så er vårt eget kraftoverskudd raskt på vei til å bli spist opp, og det er våre nabolands vindkraftplaner som kommer til å sikre Norden et kraftoverskudd i årene som kommer.

Hogne Hongset kaller oss i overskriften «vindkraftsupportere» og gjør mot slutten av innlegget et alt annet enn subtilt forsøk på mistenkeliggjøring ved å insinuere overfor leserne at vi er kjøpt og betalt. Her er Hongset mer interessert i å ta mannen enn ballen, og det fremstår som mildt sagt ironisk at en selverklært vindkraftmotstander med institusjonell forankring i Motvind Norge og en klar agenda mener at det er de som til enhver tid er uenige med ham som skriver partsinnlegg. Vi har imidlertid ingen agenda. Vi er ikke «vindkraftsupportere», men forskere som jobber med hele energisystemet. Vi er individuelle forskere ansatt på fem ulike institutter med vår lønn betalt av staten og jobber alle med energi, klima og miljø (og selvfølgelig også andre ting) fra ulike faglige ståsted. Det betyr at vi selvfølgelig har vært del av prosjekter hvor også kraftbransjen har vært involvert. Det sier seg selv. Det sier seg også selv at det da dreier seg om kraftprodusenter med både vannkraft, solkraft, landvind, havvind, atomkraft, gasskraft og karbonfangst og lagring i sin portefølje. Vi samarbeider med de som distribuerer kraften, og med de som bruker den, i tillegg til de som produserer den. Så hvis vi løper noens ærend, så er det samfunnets ærend.

Vi håper andre lesere ser det som betryggende at vi som energiforskere samarbeider med de som sørger for at alle, inkludert Hongset, har strøm i stikkontakten. Uten slikt samarbeid mellom akademia, bransje og forvaltning ville vi hverken hatt vannkraft eller industri i Norge slik vi kjenner det. Når vi sier at det – basert på den kunnskapen vi har i dag – ikke er mulig å komme utenom mer vindkraft hvis vi skal nå klimamålene, er ikke det fordi vi er tilhengere («supportere»?) av vindkraft, men fordi det er hva data og analyser forteller oss. Når vi presenterer framtidsstudier skjer det alltid med en rekke alternativer og forutsetninger, og vi tar høyde for at det er usikkerhet i anslagene. Når vi sier vindkraft er en del av løsningen, er det fordi den dukker opp i scenariene vi ser på, uavhengig av forutsetninger.

Vi avslutter med å vende tilbake til vårt hovedpoeng som energiforskere, nemlig det at vi trenger mange løsninger for å oppnå klimamålene. Hogne Hongsets poeng, som vindkraftmotstander, er at han ikke vil ha vindkraft.