Når forskere låser seg inne i sine paradigmer

Den forskning som ikke har noen forklaringskraft for hva som skjer i framtida er ikke mye verdt. Om hvilke påkjenninger som må til for at en bro bryter sammen, eller en diktator bestemmer seg for å invadere nabolandet.

Ronald Reagans FN-ambassadør Jeanne Kirkpatrick sa i 1989 at det fine med totalitære regimer til høyre var at de tross alt var mer villig til å akseptere demokratiske reformer, sammenliknet med kommunistiske diktaturer, som alltid tviholder på makta. Det var noen måneder før Sovjetunionens kommunistiske diktator Michail Gorbatsjov lot østtyskere slå seg gjennom muren og inn i Vest-Berlin.

En annen spådom som raskt havnet på historiens skraphaug: Vladimir Lenin uttrykte etter sigende, omkring 1915, nokså mistrøstig at revolusjonen nok ikke kom i hans tid.

Norske forskere som skråsikkert slo fast at Putin aldri ville finne på å overfalle Ukraina befinner seg med andre ord i eksklusivt selskap.

Vi forventer at forskningsbasert kunnskap skal hjelpe oss til å fatte bedre beslutninger. I dette forutsettes at innsikten de forsker fram har en viss prediktiv kraft. Uten den har vi ikke bruk for forskningen deres.

I tilfellet Ukraina hadde de aller fleste som dristet seg til å komme med forskningsbaserte meninger om invasjon vs. ikke-invasjon i perioden da stadig større styrker samlet seg langs grensa på russisk og hviterussisk side, lite og ingen tro på at hærstyrkene kom til å få marsjordre. Forskerverdenen var altså like langt ute på viddene som de fleste av oss andre. Noen få forskere hadde reist noen advarende pekefingre, de oppnådde gjerne å bli raljert over, eller mistenkeliggjort, som i tilfellet Karen-Anna Eggen, forsker ved Institutt for forsvarsstudier.

Andre, toneangivende forskere som Julie Wilhemsen og Tormod Heier, som argumenterte inngående for hvorfor Putin ikke kom til å gå til invasjon. Argumentene fulgte den tradisjonelle linjen om at styrkeoppbyggingen skulle forstås som et pressmiddel for å hindre landet i å melde seg inn i Nato. I Klassekampen slo Wilhelmsen fast at Nato var utspilt, i Vårt land at «USA velger å slutte fra den voldsomme russiske militære mobiliseringen til en intensjon om å invadere og si dette offentlig, kan være en måte å legitimere avskrekkingsstrategien overfor Russland.» Heier har argumentert langs tilsvarende linjer.

En annen forsker, Asle Toje, konstaterte helt enkelt at «Jeg sier ikke at Ukrainas sak er svak. Jeg sier bare at deres sak ikke er vår sak», også det kort tid før invasjonen var et faktum. Ikke vår sak?

Wilhelmsen har skrevet harmdirrende om dem hun mener nå hoverer og framstår som bedrevitere. «Noen bruker endatil pennen for å henge ut andre forskeres forklaringer i fordreid form og skyte dem ned i det som synes som en tilstand av moralsk hybris,» skriver hun i Aftenposten.

Undertegnede har ingen ønsker om å bære ved til det bålet. Heller dette: Hvorfor tenker forskere som de gjør? Hvilket paradigme, for å bruke det ordet, befinner de seg innenfor, og som legger rammer for resonnementer som altså i ettertid konkluderte feil?

NTNUs nestor innen internasjonal politikk, professor Torbjørn L Knutsen, holdt nylig en opplysende forelesning over tittelen Krigen i Ukraina. Her beskriver han et sett «fikse ideer» – hvorav én av dem omfatter mange akademikere. Dette tankesettet, denne ideologien, gripes med merkelappen nyrealismen.

Det fins ulike retninger innen realismen: Klassisk realisme, defensiv og offensiv nyrealisme, for å nevne noen. De har til felles at de tenker på stater som rasjonelle aktører, verden som et anarki, en jungel uten plass for naive forestillinger om demokrati, frihet, menneskeretter. Det er saklige, kalde vurderinger av nytte vs. risiko som gjelder. Derfor vil Putin aldri invadere Ukraina, simpelthen fordi en invasjon, rasjonelt vurdert, er altfor kostbar.

Den ovenfor nevnte Toje er en selverklært realist. I en kronikk i Dagens Næringsliv publisert i dag mandag gjør han rede for hvorfor han tok feil om Ukraina. Det finurlige her er at han bebreider dumme Putin for ikke å følge reglene for realistisk utenrikspolitikk: «Det syntes for sprøtt at Putin ville angripe et land med 45 millioner innbyggere uten påskudd, uten nok tropper og uten å forklare sitt eget folk hvorfor en slik krig var påkrevd. Men det gjorde han og fikk raskt erfare hvorfor stabsskoler dikterer at angripende part bør være i overtall.»

Toje, Wilhelmsen, Heier og en rad andre eksperter forklarer sine feilvurderinger i tilfellet Ukraina med at nesten ingen andre med høyakademisk kompetanse så krigen komme, de heller. Sånn kan det være. Torbjørn Knutsen peker imidlertid på en annen type ekspertise som så at invasjonen var i kjømda: Etterretningsverdenen.

Disse analytikerne går, i motsetning til neorealistene innen akademia, ned i detaljene. De justerer egen analyser fortløpende. De er svært opptatte av å unngå ideologiske skylapper.

Knutsen sier mye mer interessant, foredraget anbefales. Hans poeng (ett av dem), om jeg forstår ham rett er dette: Forskerverden har litt å lære av hvordan etterretningsanalytikere tenker.

Et fint ordtak sier at om du er hammer, består verden av spikre. Forskere som nå, i ukene etter at invasjonen er et faktum, gir til beste mange ulike forklaringer på hva Putin søker å oppnå: Hvilke lærdommer trekker de av det faktum at så mange tok så feil i sine spådommer om invasjonen?

Forklaringene deres på hva som videre kommer til å skje varierer ut fra forskernes respektive fagfelt. Som menig mediekonsument kjenner man på denne følelsen av at mange fortsatt forsøker å få det som nå utspiller seg til å passe inn i egne fastlåste paradigmer.

For en teknolog er spådommer enklere. Å beregne hvilke belastninger må til for at en bro eller en bygning bryter sammen – det handler om å raffinere modellene, putte mest mulig eksakte data inn i dem. For en samfunnsviter ser fallgruvene annerledes ut. Men vi behøver at de fortsetter å forklare hva de tror vil kunne skje. Det forutsetter imidlertid vilje til å granske filtrene man betrakter verden gjennom.

Ett synes ganske sikkert: Realistene blir nødt til å ta en høyst immateriell faktor inn i modellene sine – moral. Et av Jeannes Kirkpatricks mest kjente sitater går som følgere: «A government is not legitimate merely because it exists.» Det holder en moralsk sannhet som kan være fint å tenke på når man betrakter Vladimir Putins regime på (enn så lenge?) trygg avstand.

Tre uker uti Putins invasjon i Ukraina kan man tørt konstatere at det neorealistiske paradigmet er skutt i filler.