Min svigerdatter kjemper for at barnefaren kan få være til stede under fødselen.
Enten der er ved livets start eller ved livets slutt, blir pårørende stengt ute. Noen andre vet hva som er best for oss.
Jeg skal bli bestemor igjen! Jeg er vitne til min svigerdatters kamp for barnefaren – altså vår sønn, sin plass i denne viktige hendelsen i deres liv. Lille Ea som hun etter planen skal hete, blir født under pandemiens strenge smitteregime. For å eliminere smittespredning minimeres tilstedeværelsen for de som ikke absolutt MÅ være tilstede. Den tilblivende faren slipper til når hun er i aktiv fødsel.
En strofe fra Øystein Sundes låt for flere tiår siden dukker opp: «Du må`kke komme her og komme her…. det er vi som vet når terminen deres er!»
Vi ser det samme i den andre enden av livet - når mennesker dør. Vi har fått nok overskrifter nå -om utestengte pårørende rundt den siste viktige tiden når et menneske er på vei mot døden. Sunde kunne fort slengt på et vers til: «Du må`kke komme her og komme her ….. det er vi som vet når døden er nær». Når det er timer igjen slippes et begrenset antall pårørende inn, noe som setter mange pasienter og pårørende i umulige «valgsituasjoner».
Disse to livshendelsene har en ting felles: De er begge livshendelser hvor det er åpenbart hvem som er den/ de viktigste. Det er derfor ikke rart at disse historiene opprører så mange av oss.
Uverdig praksis kan bli en vane
Fakta
Astrid Rønsen
Astrid Rønsen er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: Kandidat i sykepleie, UiO 1999.
Nåværende jobb: Førstelektor, Institutt for helsevitenskap, Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i Palliativ omsorg.
Tidligere roller i UH: Studieleder helsefag, Lovisenberg diakonale høgskole og høgskolelektor, HiOA, nå Oslomet.
Faglige interesser: Utvikling av tjenestetilbud til alvorlig syke og døende og de som skal leve videre - hospice.
Er opptatt av: Hvordan styrke profesjonelle utøvere til å stå i utfordrende menneskemøter, jobber fortsatt «bedside» og er nasjonalt og internasjonalt engasjert i hospice-arbeid. Utenom dette: Elsker fjellet og familien min, som stadig vokser med flere barnebarn.
Jeg tenker mye på er hva pandemien har påført oss av unormale tilstander og dertil uverdig praksis i helsevesenet: Har vi begynt å venne oss til at smittevernhensyn overgår alle andre hensyn? Har vi i så fall begynt å venne oss til en «ny normal»?
Den gruppen jeg har hatt spesielt oppmerksomhet på i denne tiden, er de som dør og deres nærmeste. Slik jeg ser det har vi kun to valg:
- Enten må vi godta en tilpasning til en praksis de fleste av oss ville si er uverdig.
- Eller så må vi skape nye løsninger.
En helsetjeneste som i stor grad baserer seg på store institusjoner som sykehus og sykehjem har vist seg å ha opplagte svakheter når ukontrollert smitte er tema. Da er det småskala eller kohorter om du vil, som er den ideelle løsningen. Problemet ligger i at når vi innordner oss til gjeldende praksis, skyver vi på noen grenser som fort kan forbli en ny standard.
Lenge før pandemien var det andre forhold som opplagt var problematiske. For et år siden tok jeg opp en av disse forholdene i Universitetsavisa: Den stadige forflytningen av alvorlig syke og døende mellom hjem, sykehus og sykehjem.
Før jul snakket jeg med en ansatt ved en spesialavdeling for nettopp ovennevnte gruppe i forbindelse med et avslag om ønsket permisjon på julaften (grunnet smitteregime), ble jeg møtt med at «denne julen blir det bare sånn». Problemet er at for den dette gjaldt, var dette hennes siste jul. Hun får aldri sjansen igjen.
Å dø er en prosess over tid
Når vi snakker om isolasjon av døende handler det heller ikke om total isolasjon. Et begrenset antall besøkende i begrensede tidsrom slipper til, men det fører i sin tur til umulige valgsituasjoner. Hvem skal få innpass? Eller sagt på en annen måte «hvem skal ut»?
For å ta Sunde-varianten: «Du må`kke komme her og komme her… Det er vi som vet hvor mange du har/kan ha kjær…»
Og er det ikke lovlig sent å slippe inn de nærmeste bare den aller siste tiden? Det er alle de timene og dagene hvor uroen, angsten for det som ligger foran og plagene som følger med en sykdomsprosess kan være utfordrende. Å dø er ikke en konkret hendelse - det er en prosess over tid. Det er da en virkelig trenger «ankrene» i livet sitt. Uansett helsepersonells kompetanse er det roller som ikke kan fylles av andre enn de en er nærmest.
Måten sentrale myndigheter har prøvd å løse disse uheldige situasjonene som har oppstått, har vært å understreke behovet for skjønn og lokale tilpasninger. Det sa helseministeren etter VG oppslaget 11. november 2020: «Bare tre av fire sønner får besøke døende far: -Uverdig»
Det sa også assisterende helsedirektør da en pasient ble intervjuet på «Ukeslutt» P2 for bare få uker siden: «Trude har dødelig kreft: Må si farvel før hun skal på sykehus».
Og statsministeren gjentar det jevnlig når rødt farenivå er tema. Men denne uttalte fleksibiliteten som det åpnes opp for, har vist seg å være lettere sagt enn praktisert mange steder.
Den overnevnte familien med fire sønner ble møtt av sykehuspersonale med «dere kan jo reise hjem». For denne familien var det utenkelig. Ikke fordi det i praksis er umulig, men de som nå sto i denne situasjonen, opplevde det ikke som forsvarlig nok. Det var ikke etablert en kontakt og en prosess i forkant som trygget de nærmeste til denne «valgmuligheten». Dermed blir det for de fleste et umulig valg.
Det opplevd umulige kan være mulig
For å minske smittetrykket er det ønskelig med mindre grupper rundt den som skal dø. En familie er en slik begrenset gruppe. Problemet er når disse gruppene samles i en større institusjon som sykehus eller sykehjem. Den ideelle enheten for en døende er derfor hjemme - eventuelt i en institusjon med begrenset antall personer.
Fransiskushjelpen i Oslo er et hjemmehospice - et spesialisert, forsterket tilbud til hjemmeboende alvorlig syke og døende. De har bidratt til å doble antall som dør hjemme med deres støtte i tillegg til ordinære hjemmetjenester fra kommunen i 2020.
Vi trenger nye modeller
Vi er mange som i en årrekke har argumentert for forsterkede og mer fleksible tilbud til døende og deres nærmeste. Hospice som en tjenestemodell i samspill med øvrige tjenestetilbud i kommuner og sykehus er derfor en vei å gå. I den situasjonen vi er nå, er det åpenbart at vi hadde vært bedre rustet til å takle følgene av pandemien hvis dette hadde vært et etablert tilbud flere steder i landet.
Covid 19-pandemien er ikke over og vi vet at lignende situasjoner sannsynligvis vil komme i fremtiden når denne pandemien har roet seg. Det er derfor nødvendig å tenke nytt. For det vil komme flere barn, og mennesker skal dø. Både Ea og hennes foreldre kunne ha blitt møtt på en annen måte enn de gjør nå, hvis vi hadde vært klare for å tenke nytt.
Som samfunn har vi ikke råd til å venne oss til en ny «normal» som opplagt er krenkende og ødeleggende for oss som er mottakere og ytere av tjenestene.
