Kan noen minne AtB om at Trondheim er en studentby?
- Å prøve å rekke en forelesning på Dragvoll klokken 08:15 er ikke bare et mareritt fordi det å stå opp lenge før sola strider min kropp midt imot, men fordi jeg aldri kan være sikker på å komme frem i tide, skriver denne ukas gjesteskribent.
Den opprinnelige teksten som ledsaget dette bildet var «Overfylt buss til Dragvoll.» Bilddet er tatt for noen år siden. Situasjonen er ikke blitt bedre, kan denne ukas gjesteskribent konstatere.Arkivfoto: Solveig Mikkelsen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Ok, det finnes definitivt verre problemer enn forsinkede og fulle busser, men det er likevel ekstremt frustrerende at det virker som om den helt grunnleggende kunnskapen om hvor og når en femtedel av Trondheims befolkning forflytter seg blir totalt ignorert.
Utdanning: Har tidligere gått på Fotofagskolen, men går for øyeblikket siste året i en bachelorgrad i kunsthistorie og siste året av en bachelor i pedagogikk.
Nåværende jobb: Har en liten deltidsjobb i Luka, resepsjonen på Samfundet (for å få studentøkonomien til å gå rundt).
Roller i UH-sektoren: Nåværende student og tidligere leder av Studentersamfundet i Trondhjem.
Faglige interesser: Sosial urettferdighet, internasjonal solidaritet og utdanningspolitikk. I tillegg til kunst, design og estetikk.
Opptatt av: Økningen av sosial og økonomisk ulikhet både nasjonalt og internasjonalt, og hvordan det vi omgir oss med påvirker oss og våre liv.
Å prøve å rekke en forelesning på Dragvoll klokken 08:15 er ikke bare et mareritt fordi det å stå opp lenge før sola strider min kropp midt imot, men fordi jeg aldri kan være sikker på å komme frem i tide – selv om jeg planlegger å ta flere busser tidligere enn reiseplanleggeren anbefaler. Trøtt i trynet og med en halvdrukket kaffekopp innabords, står jeg ved busstoppet hvor skjermen optimistisk melder «5 minutter». Men som alle som står og venter vet, betyr det egentlig nærmere 15 minutter.
Når bussen omsider dukker opp, er det heller ikke lenger en overraskelse at metrobussen har krympet til en mye mindre buss. Kampen om å få plass i tønna starter før dørene går opp, og flere blir stående igjen for å vente på neste om «5 minutter» (les: 15). Bussene kjører så i sneglefart, tydelig preget av overvekten, og stoppene tar mangedoblet tid. Frustrasjonen vokser.
Og så kommer kontrollørene oppå det hele. Mens jeg gledelig viser frem hvor lovlydig og flink jeg er som faktisk har betalt, vokser samtidig sinnet når jeg tenker på de sure kronene jeg betaler for dette opplegget. Jeg skal ærlig innrømme at jeg i flere år droppa å betale fordi det var så sinnssykt dyrt. Det var mye billigere med en bot i halvåret enn å kjøpe månedskort, selv med studentrabatt. Trondheim har landets desidert høyeste kollektivpriser, men leverer langt fra det beste tilbudet.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg i flere år droppa å betale fordi det var så sinnssykt dyrt.
AtB kan skryte så mye de bare vil av én stor sone, sykkel og annet inkludert og 1,5 timers gyldighet på billetten, men for de fleste studenter hjelper det fint lite. Det er sjelden vi har bruk for å reise langt innenfor sone 1, forelesninger varer sjelden under to timer, og å sykle opp til Dragvoll er nesten aldri å foretrekke om man bor i sentrum. Spesielt ikke i en by hvor bysykling generelt er ganske uaktuelt store deler av året. Jeg betale så gjerne et tillegg de gangene jeg skal lenger ut av byen, abonnerer på bysykkel om jeg vil ha, eller velge å la være om jeg vil det, det og godtar en billett som varer litt kortere om det betyr at prisene kan kuttes ned, til i det minste å være i samme prisklasse som resten av landet. Og hvis tanken på å redusere sonen for alle ikke frister, hva med egne studentsoner?
Problemene stopper heller ikke her. Som sagt innledningsvis: det finnes verre problemer enn disse. Men frustrasjonen over kollektivtransporten i Trondheim er et gjennomgangstema blant de aller fleste jeg kjenner og roten til mye frustrasjon i både min egen, men og mange andres hverdag.
Vinterens eksamensperiode var nok, heldigvis, min siste runde her i byen med islagte, ustrødde veier, men jeg unner ingen å frykte for liv og helse på vei til Sluppenveien 14. Her er det kanskje ikke bare bussene som må ta kritikk, men det er særdeles irriterende å passere et busstopp som ligger mye nærmere eksamenslokalet enn der de aller fleste av oss må gå av. Det har tidligere blitt gjort, og det kunne enkelt igjen blitt satt opp flere busser – eller en egen eksamensbuss – i denne perioden.
Eksamenslokalet kan romme over 2500 studenter daglig, med starttider som er alt annet enn fleksible. På samme måte er det ingen overraskelse at store deler av studentmassen skal til sine campuser samtidig, og at tidspunktene med mest trykk overlapper med når forelesninger starter. Disse tidspunktene er jevnt over helt standardiserte.
Jeg vet at jeg burde startet å kjøpe det månedskortet tidligere, og jeg mener jo at man skal betale for det man benytter seg av. Men i dag opplever jeg å betale for både så utrolig mye mer enn jeg bruker, og samtidig så mye mindre. Er det altfor mye å be om at bussbilletten tilsvarer busser som passer greit med dit vi skal og når vi skal dit? Og de gangene vi trenger mer, eller vil prøve å sykle i stedet, så kan vi velge det da, ikke måtte betale for det hele tiden?
En femtedel av de som bor i Trondheim er studenter, de færreste av oss har bil og vårt bevegelsesmønster og økonomi er utrolig forutsigbart. Det hadde vært fint om noen ansvarlige kunne fått med seg det.
