På tide med realisme i kraftpolitikken

Det måtte altså et langvarig svakt vindsystem, med ditto kraftig økning i gassetterspørselen og gasspriser, nedkjøring av konvensjonell, styrbar kraftproduksjon til fordel for innfasing av ikke-styrbar produksjon (vind og sol), for å sende kraftprisene og forsyningssikkerheten inn i ukjent terreng i Europa. Med de avtalene vi har gjort i Norge angående utenlandskablene er utfallet gitt – det norske strømprisene steg kraftig og vil forbli svært høye gjennom vinteren. Dette er ikke uventet.

Feilslått kraftpolitikk

Energi er den viktigste faktoren i sosioøkonomisk utvikling. Dessverre er vi for første gang i historien i gang med å reversere den fundamentale tendensen til stadig mer effektiv utnyttelse av energi. Rekkevidden av en slik reversering er vanskelig å forutse, men vi kan ane konturene ved å se på dagens strømregninger og inflasjonen som kommer sigende i etterkant. I verste fall er dagens politisk styrte endring av samfunnets viktigste infrastruktursystem, i ferd med å føre Europa inn på en selvdestruktiv kurs. Herbert Saurugg, en av verdens fremste eksperter på strømnett, sier rett ut at innen fem år vil Europa få et massivt sammenbrudd i kraftnettet. Sjefen for det tyske energikonsernet Eon, ringer alarmbjellen og sier at alle reserver er uttømt. Det kommer til å koste samfunnet dyrt og kan i verste fall ta år å rette opp i til en kostnad på flere hundre milliarder kroner. Texas-kollapsen i USA er oppgitt til å koste nesten 2.000 milliarder kroner.

Figuren under viser vindkraftproduksjonen for Europa, organisert etter fallende timesproduksjon (fra venstre mot høyre) per år, for 2016 – 2019. Da ser vi at i omtrent 25% av tiden er produksjonen lav, og forblir lav, uavhengig av totalt installert vindkraftkapasitet (fra begynnelsen av 2016 til årsslutt 2019 økte vindkraftkapasiteten med 26%). Hva får noen til å tro at en slik energikilde kan være løsningen fremover?

Og hva med batterier? En omfattende studie fra USA som dekker 36 år med data viser at om alle vindturbiner over hele kontinental-USA ble integrert i ett perfekt kraftnett uten tap, ville systemet likevel trenge flere uker med lagringskapasitet om vind- og solkraft skulle utgjøre nesten 100%. Forfatterne estimerer at 3 ukers lagringskapasitet vil koste 23.000 mrd dollar. Batterier er derfor urealistisk til å sikre kraftforsyningen, mens batterier til lastutjevning er selvsagt fornuftig i seg selv.

Manglende systemforståelse

Studier som diskuterer løsninger uten å analysere nettpåliteligheten, systemreservene og alternativkostnader er kanskje interessante øvelser, men egner seg ikke som beslutningsunderlag. Det samme gjelder synspunkter som feiler i å forstå hvordan dekarboniseringen i verden faktisk har skjedd rent historisk. Gjennom økt energiproduktivitet og flytting av ‘skitne’ industrier har Vesten fremstått som ‘ren og pen’ i takt med et polert selvbilde og en sterk økonomisk vekst, men realitetene globalt er noe annet – den globale energimiksen har knapt endret seg de siste 35 årene.

Dessuten må det skilles mellom strømproduksjon basert på «roterende masse», som er robust og pålitelige, til forskjell fra vindkraft, som er tilfeldig og upålitelig. En analyse av strømforsyningen i Irland viser hva som skjer når man overinvesterer i vindkraft, helt opp mot stabilitetsgrensen. Selv om vindkraften i Irland produserer opp til 65-70% av totalt kraftbehov til tider, var likevel den gjennomsnittlige vindkraftandelen i 2019 bare 34%. Reduksjonen i klimagassutslipp ble kun 10-20%, sett i forhold til om all vindkraft ble erstattet med gasskraft, og dette resultatet er overførbart til de 26 OECD landene som bruker gasskraft til balansekraft.

Noen hevder at 70 – 80% kraftproduksjonsandel med vind og sol i en strømforsyning er gjennomførbart. Dette vil i praksis bety at man har langt over 100% produksjon av sol og vind i store deler av året, og når ingen av disse kildene stabiliserer strømforsyningen fremstår slike forslag som direkte destruktive for et lands energiforsyning. Det utrolige er at selv i dagens situasjon fremmes argumenterer for ytterligere utbygging av ikke-styrbar, væravhengig vindkraft som en løsning.

Situasjonen i Norge

Gapet mellom fremtidig projisert forbruk i 2040 og nåværende produksjonskapasitet er nesten 50 TWh i Norge. Hvor skal det hentes fra på realistisk vis? Skal vindkraften, for eksempel, bidra med 33 TWh etter at vi har forbedret vannkraften med 4 TWh og energiøkonomisering med omtrent 13 TWh? Estimatene på solkraft varierer mye. Vindkraften i Norge klarte 9,9 TWh i toppåret 2020, som altså betyr at det må iverksettes en massiv utbygging av ny, upålitelig vindkraft til store kostnader. Som figuren over viser, det vil ikke hjelpe noe nevneverdig i store deler av året.

Det er også noen som hevder at Norge skal være Europas batteri, men skala ser ut til å være ignorert. Norge klarte å eksportere 20 TWh i toppåret 2020, men det utgjorde mindre enn 0,6% av den europeiske totalproduksjonen på 3.629 TWh i 2020! Er det en ting folk bør ta med seg etter 2021, så er det nettopp farene ved å knytte strømforsyningen opp mot vær og vind og andre land med urealistisk kraftpolitikk.

Elefanten i rommet

Det er på tide å erkjenne at en kraftpolitikk for fremtiden må være realistisk og basert på fakta, og ikke politisk ønsketenkning og teoretiske øvelser, som kun fører til feil grunnlag og gale beslutninger for samfunnet. Alle fakta må på bordet – selv om de er ubehagelige og ikke passer inn i dagens politiske retorikk. Dette inkluderer også å ha en reell diskusjon om kjernekraft og ikke avise den med en rapport fra 70-tallet. Kjernekraft, «Elefanten i rommet», blir både i Norge og i deler av EU ansett som dyr, farlig og unødvendig. Disse argumentene er i hovedsak basert på utdaterte kunnskaper, eller politiske motiver. Det har vi ikke råd til skal vi få til en grønn omstilling.

Forfatteren ønsker å takke Kjell Traa, Torvald Sande og Ivar Sætre (alle fra Seniortanken i Stavanger), samt Per Ivar Wethe, for verdifulle innspill til denne artikkelen.