- Dette har virkelig dratt meg ned

Utgangspunktet for samtalen vår var spørsmålet jeg meilet henne samme dag som Trump trosset en føderal dommers ordre og nektet ansatte i USAID tilgang til kontorene sine: Er vi vitne til et statskupp under utvikling? Det syntes som en god ide å spørre en amerikansk statsviter.

Etter en time på hennes kontor er vi nær et svar. Men først et mildt utbrudd etter at opptakeren var slått av:

- Dette har virkelig dratt meg ned. Etter valget ... det tok tid innen jeg orket å følge med på nyhetene.

Professor Bailey har vært ansatt ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap i tre tiår. Hun har fulgt hjemlandets politiske utvikling på avstand. Hun er ihuga demokrat, har aldri lagt skjul på det. I likhet med svært mange demokrater ble hun nærmest paralysert etter valget. På spørsmål hvor de har vært, representantene for de 49 prosent av befolkningen som ikke stemte på Trump, de siste ukene mens det nye presidentskapet har sluppet løs sitt «shock and awe»-bombardement på landet og verden: Har alle mistet munn og mæle?

- Det er vel sånn det blir når man har tatt i bruk alle virkemidler, og man opplever at ingenting virker. Hva gjør man da?

Litt senere: - Demokratene befinner seg i en demokratisk-konstitusjonelt forståelsesramme, sier hun.

Regimeskifte

Det problemet har ikke republikanerne som tilhører MAGA-bevegelsen. Maga har overtatt det republikanske partiet, nå har de overtatt den amerikanske staten. Kan det de holder på med, best beskrives som et pågående statskupp?

- Det jeg ser er et regimeskifte. Det vil si en endring i de grunnleggende prinsippene som det politiske systemet fungerer etter. Den mest fordelaktige formuleringen av systemet før Trump var «liberalt demokrati» - selv om det var en liberal republikk som viste en god del erosjon, svarer hun.

En mindre demokratisk formulering er at USA var en «republikk», som er en blandet styreform med elementer av monarki, aristokrati og demokrati.

- Men det jeg ser nå, er slutten på maktbalansefunksjonene. Det betyr at republikken bare er en republikk på papiret. Jeg sier det fordi de folkelige elementene – Kongressen – mens de er i hendene på republikanerne, blir kuttet ut av republikken, siden Kongressen blir kuttet ut av prosessen.

Statsmakter settes ut av funksjon

Systemet med «checks and balances” kan spores tilbake til den romerske republikken. Det man ser konturene av nå, er ikke lenger en republikk i konstitusjonell forstand, men et autoritært styre hvor øvrige statsmakter er satt ut av funksjon.

- Når Vance sier at domstolene ikke burde ha noen rolle, er det et angrep på de domstolene som fortsatt er utenfor administrasjonens direkte kontroll.

Høyesterett er også historisk tam, med de siste dommerutnevnelsene. På spørsmål om hvor motkreftene da måtte finnes, melder pessimismen seg for alvor.

Delstatene? Guvernøren i California har sagt at man forbereder lovverket for å motvirke føderale påbud.

- Problemet er at mer makt er flyttet fra delstatene til føderalt nivå gjennom lang tid. Dette er en politikk Demokratene har ledet an, blant annet under borgerrettsbevegelsen hvor guvernører forsvarte en politikk for bevaring av raseskille. Dette får man svi for nå.

Kongressen?

- Her ser man det tilsynelatende paradoksale i at selv om Trump har flertall i begge kamre og kunne ha paradert gjennom lovforslagene sine, velger han å kjøre dem som presidentdekreter. Det er som han ikke ønsker at Kongressen skal ha noen innflytelse. Ingen skal få blande seg.

Autogolpe

Statsapparatet? Men her begynner det å bli alvorlig.

- Også i det amerikanske statsapparatet har man holdt seg med en tradisjon med upolitisk byråkrati, under et visst nivå. Over det har man hatt politisk utnevnte folk, men under linja har folk vært skjermet for politisk påvirkning. Det er det slutt på nå. Hva vi er vitne til, er en utrenskning i bred skala.

Så hva er konklusjonen på hva som skjer i USA akkurat nå?

- Autogolpe, er professor Baileys svar.

Begrepet har spansk opprinnelse og oversettes til «selvkupp.» I latinamerikansk kontekst refererer det til en situasjon hvor en sittende president, som gjerne har kommet til makta gjennom godkjente valg, tyr til autoritære midler for å beholde den. Baileys referanse er Peru og president Albert Fujimori, som oppløste nasjonalforsamlingen og tok full kontroll over staten med støtte fra militæret. Kan Trump tenkes å gjøre det samme?

Hva skjer om han beordrer angrep?

Bailey er selv offisersdatter, og tilbragte store deler av oppveksten på ulike militærbaser, fler av dem i sydstatene. Hun er oppflasket med idealet om et offiserskorps som står over politikken. Men, som hun selv spør: Hva skjer om Trump beordrer militæret til å okkupere Grønland eller angripe Canada?

- Han har jo fjernet generaler som ikke gjør som han vil. Det fins nok dem som følger hans ordrer.

- Hvordan havnet USA her?

- Det lurer jeg også på. Det er mørkt nå. Man har vært vant til denne forestillingen, om at vi skapte et «bullet proof» system for deling og utøvelse av makt, et system som kunne eksporteres og tas i bruk hvor som helst. Men vi har forstått et slik er det ikke. Det handler ikke om lover, men om normer. Om apparatet overtas av folk med andre normer for hva man kan tillate seg, og ingen tar opp kampen ...

- Fins det en dypere forklaring på hva vi ser nå, slik du ser det?

- Det er så mange forhold. Men om jeg skal holde fram én sak, så er det rasismen, i første rekke den som rammer afroamerikanere. Hvites opplevelse av å miste innflytelse, en opplevelse som virker å bli adoptert av mennesker av latinsk opphav. Rasismen ligger i bunn.