Hei, Jon Olaf! Tankesettet ditt for læringsutbytte er datovare

I motsetning til Jon Olafs tanker om læring, så stopper ikke læringen når man setter føttene sine på Sluppen og tar avsluttende eksamen i et emne - læringen stopper når man slutter å ønske å forbedre seg. Tilbakemeldingen fra én eksamen kan være nøkkelen for å lykkes med neste, og vi bør oppfordre studenter til å ville lære så mye som mulig!

Diskusjonen rundt et pilotprosjekt med automatisk begrunnelse er i vinden igjen, og det skaper engasjement – både entusiasme og irritasjon – hos mange. Hos alle de gretne gubbene som trodde de tok tyren med hornene for fem år siden vekkes skrivekløen til livet igjen. Studenttinget er positive, og rektor har lyst ut midler til utprøvning av ulike vurderingsformer.

Etter å ha lest Jon Olaf Olaussen sin kronikk «Karakter: En begrunnelse er ikke del av undervisningen, men av klageprosessen», kunne jeg ikke la min egen prodekan slippe unna med slike bastante påstander. Til tross for at Per-Odd Eggen sitt motsvar «Om kjepphester og eksamen» slår fast mange standpunkter jeg kan si meg enig i om eksamen som vurderingsform, ønsker jeg å understreke verdien og nytten av tilbakemelding fra et studentperspektiv.

Jeg er prinsipielt uenig med Jon Olaf når han mener at eksamen kun skal vurdere kompetanse i form av karakter. Av med hatten til den studenten som føler de har fått utnyttet all kompetansen sin på en skriftlig skoleeksamen, og som føler at den karakteren de fikk var verdifull for videre læring og arbeidsliv. Eksamen kan være en realitetsorientering om kompetansemangel, men det utelukker ikke at det også kan være en arena for læring, forståelse og utvikling.

Å fremstille at en høy andel av studenter ber om begrunnelse som noe negativt virker for meg helt bakvendt. Jeg mener det viser at man har en studentmasse som ikke ønsker å stagnere, men som streber etter å bli bedre! Enten man ønsker å ta opp eksamen eller ikke kan man oppleve mye læring i tilbakemelding. Man bør ikke forsøke å skremme studenter fra å be om begrunnelse, men oppfordre dem til å lære av sine feil og forbedre seg.

Personlig ber jeg alltid om begrunnelse i fag uten løsningsforslag. Ikke fordi jeg nødvendigvis skal klage, men fordi verdien i en personlig én-til-én tilbakemelding er uvurderlig. I et studieløp som i stor grad består av automatiske Blackboard-resultater, eller tilbakemelding fra læringsassistenter på en gruppeoppgave, er eksamensbegrunnelsen en av få sjanser for personlig tilbakemelding. Misforstå meg rett, det kan være stor verdi i en god sensorveiledning, men mulighetene for refleksjon bør ikke stoppe der.

Hvorvidt kvaliteten på disse begrunnelsene holder mål, er imidlertid et annet spørsmål. Standarden for kvalitet på begrunnelse avhenger i dag av hvilken sensor man får. Enkelte sensorer legger sin flid i å skrive gode tilbakemeldinger som skaper rom for egenvurdering og forståelse. Tilbakemeldinger som viser at de har lest besvarelsen nøye og gitt karakter basert på dette. I andre enden av skalaen finner vi sensorene som praktisk talt siterer sensorveiledningen, og som like gjerne kunne vært klipp-og-lim fra begrunnelsen til en annen oppgave.

Jeg ser mange fordeler med automatisk begrunnelse fra et studentperspektiv. En mer standardisert form for tilbakemelding underveis i sensuren vil gjøre meg, som student, tryggere på sensors innsats i vurderingen. I stedet for å se en karakter som ikke samsvarer med forventningene, kan jeg lese sensors vurdering av hva som gjorde at besvarelsen ikke nådde helt opp. Dette muliggjør refleksjon over tilbakemeldingen samtidig som jeg får karakteren, ikke ukesvis etter sensuren når karakteren er sunk cost likevel.

Er automatisk begrunnelse mer ressurskrevende totalt sett? Fører det til bedre begrunnelser? Vil det skape en ryddigere sensurprosess? Opplever studentene økt nytte? Kan det føre til færre klager? Det er i det hele tatt mange spørsmål knyttet til automatisk begrunnelse, men jeg er overbevist om at et pilotprosjekt på aktuelle emner vil kunne gitt gode svar og ny innsikt.

Hvis vi etter et pilotprosjekt ser lav nytte i automatisk besvarelse så skal jeg være den første til å akseptere resultatet. Da har vi i hvert fall prøvd. Men å skulle være et fremtidsrettet universitet, som nekter å forsøke å utvikle seg, da er man en dinosaur i utdanningssystemet. Derfor bør vi gripe sjansen fra rektor for utprøving av ulike vurderingsformer. Det er slik man finner løsninger for morgendagens utdanning.

Men å være et fremtidsrettet og innovativt universitet som hindrer forsøk på utvikling er i beste fall ironisk. I verste fall får det NTNU til å fremstå som den største/eldste/tregeste (bare å velge) dinosauren i utdanningssektoren.