Om kjepphester og eksamen

Takk til Jon Olaf Olaussen for å sette tydelige ord på det som mange tenker, og som jeg er dypt uenig i! I kronikken Karakter: En begrunnelse er ikke del av undervisningen, men av klageprosessen redegjør Olaussen for sitt syn og kommer med mange og delvis sterke påstander og omtaler dem som kjepphester som han rir med velbehag. Det kan gjerne Olaussen fortsette med, men jeg vil prøve å bidra til at han får færrest mulig med seg på turen.

Olaussen starter med å slå fast formålet med eksamen, og bruker Caps lock for å understreke gyldigheten av påstanden: «Det er nemlig å kontrollere hva studentene har lært, for deretter å gi de et «bevis» på hva de har oppnådd av læringsutbytte (også kalt karakter). PUNKTUM.»

Du verden! Jeg har i lang tid prøvd å finne ut hva som er det formelle formålet for eksamen i UH-sektoren uten å lykkes. Og her kom altså svaret. Hvor står dette, Olaussen? Det ville være nyttig med en referanse her, og ikke bare en gjentakelse av påstanden: «Eksamen er måling og kontroll. Om vi alle klarer å bli enige om dette rimelig enkle prinsippet skulle resten si seg selv.» Jeg er uenig! Det som beskrives er ikke et godt prinsipp, og karakterer ikke er et særlig godt mål for læringsutbytte. Jeg tror i stedet karakterer ofte står i veien for god læring, og at de er et biprodukt av utdanningen som gjør liten nytte.

Hva brukes karakterene til? Er det for eksempel noen (utenom akademia) som ansetter på bakgrunn av vitnemål? Jeg så nylig gjennom annonser på Jobbnorge for å finne ut hva arbeidslivet etterspør, og det er i svært liten grad vitnemål. Derimot skårer samarbeidsevne og evnen til selvstendig arbeid høyt. Ingen etterspør evnen til å sitte alene med en pc eller penn og papir for å reprodusere noe man har hørt eller lest. Her blir jeg fristet til å bruke Caps lock jeg også. INGEN!

Jeg har laget mange eksamener ved NTNU oppigjennom. Det er en rekke formelle krav og tidsfrister å forholde seg til, men innholdet i eksamen er det ingen som sjekker eller stiller krav til. Jeg har en mistanke om at jeg kan levere relativt simple greier uten at noen bryr seg, men karakterer fra gode og dårlige vurderingsordninger har samme verdi på vitnemålet. NTNU har et greit rennomme som utdanningsinstitusjon, i hvert fall nasjonalt, men jeg synes ikke dette er fortjent hvis vurderingssystemet skal bygge på de prinsippene Olaussen forfekter. Det finnes universiteter som legger lista høyere, og jeg synes vi heller skal strekke oss i den retning enn å bli enige om primitive prinsipper. Se gjerne til Stanford sine nettsider om temaet.

Jeg er så heldig at jeg samarbeider med kolleger som er interesserte i å videreutvikle eksamen i våre emner. Og hva er formålet? Jo, at eksamen skal bidra så godt som mulig til læring. Målet er ikke bare å sjekke hva studenten kan, men å bidra til å få på plass mest mulig og best mulig kompetanse. Vi ser på læring som et primært mål med eksamen og sertifisering som det nest viktigste. Jeg må dermed skuffe Olaussen som forhåpningsfullt skriver «...for som vi nettopp har blitt enige om er eksamen kontroll og måling av prestasjon, ikke læring.» Vi er ikke enige her. Men om formålet med vurdering er slikt Olaussen hevder, så skal jeg gi meg og endre praksis. Det skjer så snart formålet blir dokumentert.

Eksamenskarakteren viser en vurdering av prestasjonen under en eksamen, en prøveform som ofte tester et smalt sett av kompetanser. Skriftlig «skoleeksamen», viser for eksempel bare kompetanse som kommer fram skriftlig, og som kan presteres i løpet av den korte tida som er til disposisjon. Dette er knapt nok fornuftig i emner som dreier seg om skriving, og gir enda mindre mening i alle yrkene som krever andre ferdigheter. Norske universiteter og høgskoler bruker flere hundre millioner kroner hvert år på karaktervurdering, uten at denne virksomheten har et angitt formål og uten at vi vet særlig om hva vurderingen blir brukt til utenom akademia. Vi vet også svært lite om kvaliteten på vurderingene som blir gjort. Å fastslå at formålet er «måling og kontroll» slik Olaussen gjør, ville faktisk vært et steg opp i forhold dagens situasjon, siden vi ikke har et formål i det hele tatt. Men hvis det blir fastlagt et formål er det all grunn til å legge lista høyere. NTNU har Kunnskap for en bedre verden som slagord. Det bør være en selvfølge at vurderingen skal bidra til det samme, selv om det er en lang vei å gå før vi er der. Vurderingsregimet vårt har mange svakheter, men det er likevel miljøer ved NTNU som ligger langt framme. Selv er jeg for eksempel imponert over vurderingsformer som har vært brukt ved Fakultet for arkitektur og design, der jeg har vært publikum (!) flere ganger.

Jeg vil avslutte med noen punkter der Olaussen og jeg er enige: Begrunnelse for karakter har liten verdi i seg selv. Løsningsforslag er en positiv ressurs i de eksamensformene som har èn riktig løsning på oppgavene. Og i kåringen av tidenes dårligste ide, så leder elektrifisering av sokkelen klart over automatisk begrunnelse for karakterer.