Universitetet i Damaskus midt i skjæringspunktet i det nye Syria

Tammam Monzer (bildet), en ung student ved Universitetet i Damaskus, har aldri levd en eneste dag i frihet. Men etter at president Bashar Assad ble kastet fra makten, våger han endelig å være litt optimistisk.

- Fra nå av vil vi kunne uttrykke oss mer fritt, vi vil kunne protestere når det er noe vi ikke liker, og vi vil kunne organisere oss slik vi vil, sier 22-åringen, som studerer informatikk, til oss.

Damaskus Universitetet, som er det eldste og største i Syria, var alltid en av bærebjelkene i regimet til Assad-familien. Det var her regimet hentet unge menn og kvinner klare til å fylle posisjoner i Syrias store statsapparat. 

Hva nå?

Men hva som vil følge nå, spesielt siden læreinstitusjonen var nært assosiert med regimet, er uklart. Som ved alt annet i Syria i dag, hviler en sky av usikkerhet over universitetet. I tillegg, skjer alt også så fort, spesielt for et land som i flere tiår har vært preget av stagnasjon og stillstand.

Damaskus universitetet ligger i gangavstand fra mange av de historiske severdighetene, som Omayyad-moskeen inne i gamlebyen, som stammer fra islams tidlige dager. Som et flott tidsvitne om tidligere storhet, ligger moskeen på ruinene av en katedral, som igjen ligger over et senter for den romerske dyrkelsen av Jupiter.

Men lite er igjen i dag av storheten i det urbane Damaskus. Arkitektonisk er byen som fastlåst på 70-tallet, med endeløse grå og slitne bygninger. I motsetning til storbyene i det kommunistiske Øst Europa, fikk aldri Damaskus under det sosialistiske Baath-partiet noen liknende oppblomstring på nittitallet, Stagnasjon preger både byen og universitet ennå i dag.

Eneste håpet

Men for tusenvis av unge menn og kvinner var Damaskus universitet likevel det store og kanskje eneste håpet. Det totalitære regimet ga ikke en ung syrer mange muligheter, men høyere utdannelse kunne være en nøkkel. Så det overrasket ingen at da kaos omsvøpte byen under maktovertakelsen og Assad mistet makten, at unge studenter bokstavelige talt forsvarte sitt universitet mot plyndring. Ved Sentralbanken like ved kom folk ut med poser av sedler. Noe liknende skjedde ikke på universitetet.

- Da plyndringen begynte i Damaskus, gikk studenter inn på universitetet for å forsvare det, forteller Tammam om de nervøse dagene da de egentlig ikke var helt klar over hva som skjedde rundt dem. - Vi visste så lite om hva som skjedde i landet. De statskontrollerte mediene snakket jo om seier i Aleppo, som falt, så vi fulgte heller nyhetene på Telegram og andre apper, forteller han.

Totalitære forhold

Andre steder i verden er jo universitet steder for åpen utveksling av ideer og meninger, men slik var det ikke under regimet til Hafez Assad, Bashars far, som tok makten i 1971. Noe av det første som nye studenter for eksempel måtte gjennom var en spørreundersøkelse om deres politiske tilhørighet. Alle visste at det eneste man kunne si var Baath-partiet.

Studentorganisasjonen, som holdt et øye med studentlivet, var også dominert av angivere som informerte de høyere opp hvis noen viste tegn til kritisk, uavhengig tenkning. – Det blir kanskje ikke riktig å si at alle var angivere. Men de fleste var faktisk det, forteller Monzer lettet, bare noen dager etter at regimet falt.

Enhver som besøkte universitetet kunne lett merke politistatens klamme kvelertak. Da undertegnede var innom etter årtusenskiftet var det knapt noen som våget å si noe. Men plutselig, utenfor en av bygningene, kom en student bortom. Litt i det skjulte viste han oss raskt en syrisk mynt med et bilde av presidenten. Så hvisket han: «Husk - det er en bakside her», og forsvant så raskt som han var kommet.

Da det ble klart for oss under besøket i Syria at folk flest var redde for å snakke, selv i deres egne hjem, tok vi kontakt med Doreid Laham, Midtøstens mest kjente komiker, som bodde i Damaskus. Vi spurte ham om hva det egentlig gikk an å le av i et regime preget av undertrykking. Og han ga et klassisk svar: «Det eneste stedet folk her våger å åpne munnen er hos tannlegen», sa komikeren.

Tortur

Så sent som i fjor kom en rapport ut i Storbritannia som sa at selv studentorganisasjonen ved Damaskus Universitetet stod bak tortur av medstudenter. Dette var for perioden 2011 til 2013, etter at borgerkrigen startet. Studenter kunne bli slått helseløse, få kokende vann helt over seg, og få sine negler trukket ut, før de så ble overlatt til sikkerhetstjenesten. Hele 35 000 studenter ble arrestert i Syria i de årene.

Campus var heller aldri fjernt fra borgerkrigen som herjet overalt. I 2012 ble 12 studenter drept da en granat slo ned ved en av bygningene. Ifølge det statlige syriske fjernsynet, var det opprørerne, som søkte å velte Assad-regimet, som stod bak angrepet.

Framtidsdrømmen var nok en helt annen da Universitetet i Damaskus så sine første spirer under det osmanske imperiet, som i de dager styrte store deler av Midtøsten. I 1901 ble et medisinsk fakultet etablert i Damaskus, og i Beirut ble det juridiske fakultetet dannet. Lærerspråket da var tyrkisk. Etter at det osmanske imperiet gikk, skar Frankrike land langs Middelhavskysten ut av mandatområdet Syria, og etablerte den nye staten Libanon, som skulle ble en egen stat for deres lokale kristne allierte. Dette var en statsdannelse som Syria aldri aksepterte. Først i 2008, nærmere 100 år senere, anerkjente Damaskus nabolandet Libanon. Da var det juridiske fakultetet i Beirut for lengst flyttet til Damaskus.

Vansker

Tammam Monzer, informatikkstudenten, studerer noe trygt, noe som ikke hadde noen risikabel politisk slagside på universitetet, som for eksempel statsvitenskapsstudier. 

Likevel var omstendighetene usedvanlige vanskelige også for ham og hans studiekamerater.

- De fleste websidene i utlandet var alltid blokkert for oss. Og for å lese relevante tidsskrifter måtte man ha eposter tilknyttet universitetet, noe vi aldri fikk. Og vi hadde heller ikke noe godt utstyr, siden dette var dyrt og måtte importeres, forteller han.

Men på studiefag med mer politisk legning hadde studentene det alltid langt verre. – I statsvitenskap ble studentene fortalt at Baath-partiet var det beste politiske partiet i historien. Det var der studenter hadde de største begrensinger rundt hva de kunne si. Statsvitenskap var først og fremst en slags stasjon for alle som ønsket en posisjon og en karriere i regimet, sier han.

Nader Almouhana var for bare få år siden en foreleser nettopp i statsvitenskap ved Damaskus Universitetet. Han flyktet ut av landet under borgerkrigen, og bor i dag i Dubai. Men han husker godt hvordan det var å undervise i statsvitenskap. 

- Det hele var komplisert, for studiefeltet var knyttet direkte til makt og politikk. Men man studerte jo ikke statsvitenskap for å få kunnskap, det var bare for å få en jobb i statsapparatet. Ledelsen i departementet var direkte knyttet til Baath-partiet, og ingen kunne si noe kritisk om dem. Vi kunne også få telefoner fra mektige folk i regimet, og ble fortalt at deres barn var registrert på studielinjen. Vi ville kanskje aldri se dem, men vi måtte gi dem toppkarakterer, sier Almouhana til oss. Umiddelbart etter at Assad ble veltet fra makten meldte departementet for statsvitenskap at studieretningen var stengt på ubestemt tid.

Lite nytenkning under diktatur

Langt mer enn de fleste andre diktaturene i Midtøsten, var det syriske regimet under Assad også basert på rå frykt. Frykten lå som en mørk sky over både økonomien og kulturlivet. Og i så forstand ble da nettopp universitet selv knyttet til et relevant spørsmål innen statsvitenskapen: Kan et diktatur som system i det hele tatt hevde seg i konkurranse med demokrati når folk fleste er redde for staten?

I Damaskus var det aldri trygt å bli lagt merke til. Det var langt bedre ikke å skille seg ut. I så måte ble da diktaturet et system som ikke kunne greie å fremme nytenkning eller utmerkelse, heller ikke på universitetet. I stedet var det lojalitet som telte overalt. Til slutt ble også regimet så råttent på innsiden at da opprørerne stormet mot Damaskus, var det knapt noen regimesoldater som ennå var villige til å kjempe. Det var ikke deres kamp.

Tar byen tilbake

I disse dager, derimot, ser man et nytt fenomen i Damaskus. Som i Kairo da president Hosni Mubarak ble veltet i 2011, har vanlige folk gått ut i gatene i den syriske hovedstaden, og begynte å feie fortauene. Plutselige var gatene deres gater, og ikke regimets. Og nå skulle de gjøre dem pene. Men tross optimismen lykkes ikke Den arabiske våren i Egypt.

Fra universitetet er siste nytt at studenter nå krever å kunne be på campus, noe som var ulovlig under det sterkt sekulære Assad-regimet. Det ironiske er at det er studenter assosiert med det forrige regimet som fronter kravet, trolig for å bedre sitt image.

Hva vil skje i Syria og ved universitet? Foreleseren Nader Almouhana, som ikke lenger er i hjemlandet, er bekymret, og inntar en helt annen holdning enn studenten Tammam Monzer, som fremdeles oppholder seg i Damaskus.

- Det er al Qaida som kontrollerer Syria nå, sier Nader. - De snakker kanskje pent nå mens de prøver å etablere sin makt, for de vil ha støtte fra omverdenen. Men tror du virkelig at de er moderate. Og la oss si at lederen Abu Mohammad al-Joulani har roet seg, tror du virkelig at alle rundt ham vil gå med på det? De vil aldri godta det. De vil innføre Sharia. Dette vil ikke bli et nytt Afghanistan, det vil bli verre, sier han til oss. Nettopp av frykt for jihadister, gikk innbyggerne i Hader, en landsby ikke langt fra Israel, så langt at de faktisk tryglet fiendestaten om å erobre og okkupere dem.

Forsiktig optimist

Tammam, derimot, er ikke enig i pessimismen. – Folk i Syria er klar over faren ved islamisme, og vil ikke gå med på et lederskap som kun omfavner en tro, en leder eller et parti. Folk vil ha en regjering som representerer alle syrere. Og jeg tror vi går henimot et nytt parlament som vil reflektere alle oss i Syria, avslutter han.