Eksamen for disse studentene er å gjøre teater bærekraftig

- I starten var jeg ikke så positiv. Jeg syntes det virket litt rart og det var ikke noe jeg hadde prøvd tidligere. Men så innser man at det egentlig blir en slags positiv begrensning, det at du setter begrensninger på kreativiteten gjør at du også kan være kreativ på andre måter, forteller dramastudenten Dina Venn Iversen.

Sammen med resten av gruppa si har hun nettopp vist fram En folkefiende. Men dette er ikke premierekveld og vi er ikke på Trøndelag Teater. Det er gruppeundervisning og vi er på Dragvoll.

Det er ikke den gruppeundervisninga de fleste er vant til å ha på Dragvoll, og de er nok ikke på de rommene flest vet om på Dragvoll. Men i campusens black box-rom får studentene i emnet DRA1003: Teaterproduksjon tilbakemeldinger på egne versjoner av Ibsen-klassikeren. Det er det de skal vurderes på. Men dette året skal studentene for første gang vurderes på hvor bærekraftig forestillinga er.

Bruk og kast-kultur i teater

- Det vi har tenkt, er at istedenfor å tenke at vi vil ha En folkefiende akkurat sånn, så skal vi se på hva vi har fra før. Så tenker vi: “Hvordan kan dette bli til En folkefiende?”, forklarer Martha Løseth Borgen.

Studentene skal kjøpe inn så lite som mulig og bruke så få ressurser som mulig. Det de eventuelt lager for å bruke under forestillinga, skal være mulig å bruke igjen. Uten at man trenger å oppbevare enorme mengder ting.

- Mange teater har verksted som bygger masse store kulisser og så kastes det når man er ferdig. Det kan bli en veldig bruk og kast-kultur. Vi lærer å tenke annerledes. Vi skulle sikkert gjerne kjøpt nytt tøy som ikke har masse rifter i seg, men så går det jo også fint. En bonus ved det blir jo at det blir enklere og billigere, fordi vi trenger ikke å gå ut å kjøpe alt man trenger for å oppfylle en spesiell visjon, forteller Iversen.

Når studentene står på scenen nå, er det minimalt med scenografi og det de har er enkelt, med tøystykker hengende fra taket. Et stort seil henger først i taket og fires så ned for å endre scenens utforming. Dialogen er hvertfall enn så lenge improvisert, basert på originalteksten.

Ønsker å gjøre alle produksjoner bærekraftige

For å finne ut hvordan man skulle gjøre bærekraft i praksis i teateret, jobber de sammen med en dansk organisasjon som heter Bæredygtigt scenekunst nu. De har laget en guide som tar for seg alle aspekter ved produksjon av scenekunst. Alle de ulike funksjoner i en teaterproduksjon, fra scenografi til skuespiller til PR.

- Når det kommer til bærekraftig teater så har vi et teoretisk fundament. Men det er ikke noe vi har jobbet med så mye praktisk. Nå ønsker vi at alle produksjonene våre skal bli bærekraftige framover, forteller universitetslektor Elena Pérez.

Pérez er ansvarlig for emnet. Hun jobber med flere andre som har hvert sitt ekspertfelt, blant annet scenograf Ingvild Rømo Grande. De forteller begge at de setter pris på å kunne fordype seg i denne tematikken.

- Det at vi bruker dette i en undervisningssituasjon gir oss masse muligheter til å utforske og å prøve ut ting. Lærerne lærer mye og opplever det parallelt med studentene, vi er ikke nødvendigvis eksperter her, så vi finner også ut av ting sammen, forteller Grande.

Målet er at bærekraften skal være en filosofi som kommer både backstage og som vises på scenen. Det er ikke tilfeldig å velge En folkefiende. En fortelling om en mann som noe upopulært prøver å overbevise en by om at deres største inntektskilde, sunnhetsbadet, er forgiftet. Den usynlige faren overses til fordel for økonomisk trygghet.

- Grunnen til at vi tenker det er viktig er at kunsten har en mulighet til å si noe uten å være moralistisk, du kan komme med ideer gjennom et poetisk språk. Vi prøver ikke å overtale deg, men det er mer for å foreslå. Så ønsker vi også å anerkjenne at det er vanskelig som individ å skulle leve bærekraftig, sier Pérez.

Vanskelig å bestille pizza

Det er nemlig ikke uten utfordringer å alltid må tenke gjennom hvor alt man skal kjøpe kommer fra og forsikre seg om at forsyningskjeden er bærekraftig. Da de skulle bestille lunsj, endte de opp med å ringe ulike pizzarestauranter for å finne ut hvor de fikk råvarene fra. Det er sånne små utfordringer som dukker opp hele tiden og som kan bygge motivasjonen både opp og ned.

- Kunnskapen er belønningen, kunnskapen til å handle annerledes, forteller Pérez.

Framover skal de ansatte på drama og teater forske på denne tematikken og de forteller at bærekraft er noe både NTNU og Forskningsrådet satser på. Ved et universitet som NTNU er ikke kanskje drama og teater det mest åpenbare stedet som trenger et grønt skifte. Pérez og Grande tror ikke det bare er noe som er på moten akkurat nå, men tror at dette er fremtiden for feltet.

- Det grønne skiftet er i gang i alle mulige industrier og det må gjelde for teaterindustrien også. Gjennom fiktive verdener kan teatret si noe om virkeligheten, og de dilemmaer vi alle sammen står i når bærekraftige valg skal tas. En flaskeinnsamling i teatergruppen, kan bli en scenografisk ressurs på scenen. På den måten endrer vi bevissthet rundt både materialer på scenen og i livet, sier scenografen Grande.

Savner manus på papir

Også studentene sier at de har tro på at kunsten kan bidra positivt når det kommer til bærekraft. Og de tenker den når best fram uten den moralske pekefingeren.

- Vi tenkte på det fra starten av, at vi ville ikke ha den pekefingeren. Vi ønsker at budskapet skal komme fram gjennom scenografien og litt gjennom subteksten. Ikke bare si “du må tenke på alle disse tingene, hvis du ikke gjør det er du et dårlig menneske”. Det funker ikke, konstaterer Jonas Elisabethsønn Antonsen.

- Man kan ha en forestilling om hva som helst og fortsatt komme med et budskap om bærekraft gjennom produksjonen, istemmer Martha Løseth Borgen.

Når de skal ha eksamen er det også en forestilling med et publikum, derfor er det viktig at det også blir et godt stykke, ikke bare noe som oppfyller vurderingskravene.

Etter de har fått vist fram scenene fra stykket, får de tilbakemeldinger fra hele klassen. Diskusjonen går løs og ledig, med en tydelig entusiasme. Den neste gruppa som skal vise sine scener har igjen gjort helt andre grep. De har valgt å mer bevisst modernisere stykket, med å gå over fra bakterier i kurbadet på 1800-tallet til helsefarlig radon.

De gjør også grep på hvordan man tenker bærekraftig rundt produksjonen. Hva de har med av mat på campus, for eksempel. De har en tanke om at programmet når forestillinga skal vises kan finnes ved å scanne en qr-kode. Siden det nå er noe folk har blitt vant til uansett. De har heller ikke skrevet ut et eneste fysisk manus.

- Jeg må si at jeg savner å ha manus på papir da, sier Ola Ryen Tøndel.

Det er tiltak i det små, men de tenker også at det er viktig at alle gjør det de kan, der de kan.

- Da korona kom og folks vanlige liv så man jo effekten. Plutselig hadde byer som aldri hadde hatt det før klar himmel. Det viser at alle de tingene vi gjør daglig har en stor effekt totalt, forteller Camilla Dahlø.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.