Bærekraftig medisin – framover i alle retninger

Fakta

Linn Okkenhaug Getz

• Lege og Professor i medisinske atferdsfag ved NTNU, Fakultet for Medisin og helsevitenskap.
  
• Leder av Allmennmedisinsk forskningsenhet (AFE Trondheim) ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie.
  
• Hun er en av UAs seks gjesteskribenter.

Et sted må tankerekken begynne. Den norske regjering har utarbeidet en handlingsplan for å nå FNs bærekraftmål. 2030-agendaen utgjør den politiske overbygningen for regjeringens arbeid, nasjonalt og internasjonalt. Sentralt i all bærekrafttenkning står den innbyrdes avhengigheten mellom de 17 bærekraftmålene. Intet mål i matrixen kan betraktes isolert. Med utgangspunkt i min rolle som lege har jeg i Figur 1 tegnet inn noen piler (blant flere mulige) for å illustrere hvordan oppnåelse av Mål 3 «God helse og livskvalitet» avhenger sterkt av utviklingen på de andre områdene. Dessverre er slik sammenhengstenkning vanskelig å spore i de mange og tykke strategi -og styringsdokumentene som lanseres fra norske myndigheter. Derav mitt tvisyn. La meg forklare.

FNs nye klimarapport fra mars 2023 gir oss syv kritiske år til å redde kloden. Det er tid for politisk handling, vi kan ikke vente på vitenskapen. Uansett hvilke bærekraftmål vi ellers identifiserer vår gjerning med, må vi rette oppmerksomheten mot Mål 13 «Stoppe klimaendringene». Og deretter må vi se på helheten, «zoome» ut – og inn igjen. Det skal ingen skarptenker til for å innse at «Helse og livskvalitet» i vid forstand (Mål 3) henger sammen med resten. La oss derfor spisse analysen og pirke litt i klimaeffektene av helsetjenestens aktivitet (Spoiler: «This is going to hurt.»)

I 2020 skrev redaktøren i Tidsskrift for den norske legeforening at dersom verdens helsetjeneste var et land, ville det stått for verdens femte største klimagassutslipp. I 2021 leste vi, i samme tidsskrift, at helsetjenesten genererer mer klimagassutslipp enn flytrafikk og shipping til sammen. Flyskam? Cruise-skam? Helsetjenesteskam..? Nei! Men vi må faktisk besinne oss. Hvilket ikke er lett. Helse og fitness omtales iblant som en ny folkereligion. Evner vi å tenke og agere klokt nå?

Tilbake til Stortingsmeldingen med handlingsplanen for å nå bærekraftmålene. Der nevnes ordet klima 72 ganger. Ordet luftfart nevnes seks ganger og skipsfart 10 ganger – alt i direkte sammenheng med klimagassutslipp og behov for grønn omstilling. Ordet medisin nevnes 15 ganger og helsetjeneste 8 ganger, men jeg finner ingen sammenheng med klimaavtrykket. Ville det svidd for mye?

Nylig kom Helsepersonellkommisjonens rapport Tid for handling. Her forekommer ordet bærekraft 106 ganger og ordet klima fire ganger. Intet om helsetjenestens påvirkning på klima, derimot identifiserer ordletingen teamsamarbeidsklima, sikkerhetsklima og ytringsklima. Rapporten peker imidlertid eksplisitt på utfordringer knyttet til medisinsk overforbruk og overdiagnostikk. Å eliminere såkalte «lavverdi-helsetjenester» er bra for klima, så kommisjonen får likevel ett poeng. Dens mest sentrale budskap er dessuten at vi i Norge per idag har rekordhøyt antall helseprofesjonelle per innbygger, sett i internasjonal målestokk. Vi går mot en framtid der flere pasienter må dele på samme helsepersonell. Det høres egentlig ganske klimavennlig ut. Men jeg stoler ikke helt på vår kollektive evne til å prioritere klokt under press, slik at grunnleggende menneskelige behov og solidaritet går foran teknologiske hype-visjoner. Forklaring følger.

I januar 2023 lanserte regjeringen Nasjonal strategi for persontilpasset medisin 2023-30. I motsetning til forløperen, Helsedirektoratets Strategi for persontilpasset medisin 2017-21 som fokuserte på utvalgte sykdoms-scenarier i spesialisthelsetjenesten, beskriver 2023-visjonen persontilpasset, biologisk presisjonsmedisin gjennom hele livsløpet. Forebyggende, diagnostisk og terapeutisk på alle nivå, i spennet mellom de tusen hjem, fastlegekontoret og Rikshospitalet. Ordet bærekraft nevnes ni ganger, man aldri med referanse til klima, ressurs- eller energiforbruk. Selv ikke rapportens 17 linjer lange avsnitt med tittel Bærekraft problematiserer hvorvidt storsatsing på hi-tech utvikling av biologisk presisjonsmedisin og stordata knyttet til den enkelte borger er fullt forenlig med Bærekraftmål 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon). Problemene antas rett og slett å være løsbare. Ikke nå, men snart! I likhet med diverse andre tekster vi analyserte i forbindelse med en doktorgrad om persontilpasset medisin fra 2017, preges teksten av det vidunderlige som snart skal skje, for eksempel: (min uthevninger): «Det er … en forventning at økt bruk av persontilpasset medisin….». «Regjeringens strategi setter rammene for hvordan tjenestene kan ta del i, og møte utviklingen, på en bærekraftig måte». Og selvsagt: «Det er behov for forskning (…) for å opprettholde bærekraftige persontilpassede tjenester». Men ett stort lyspunkt finner jeg, sosialdemokrat som jeg er: Bærekraftmålet «Mindre ulikhet» (Mål 10) er ivaretatt. I strategien for persontilpasset medisin forekommer ordet likeverdig hele 20 ganger på 68 sider, med henvisning til at hele befolkningen skal ha lik tilgang til de nye godene. Det mangler ikke på solidarisk godvilje. Men samme år som denne visjonen lanseres, kuttes bevilgningene til forskning. Au, det svir!

Kvinnehelse er i vinden. Hvordan ble Bærekraftmål 5 «Likestilling mellom kjønnene» innpasset i strategien for persontilpasset medisin? Kvinnehelse skal ikke reduseres til biologi, men det er heller ikke urimelig at en strategi for biologisk persontilpasset medisin som «skal sette rammer for tjenestene» vier noen avsnitt til biologiske kjønnsforskjeller. Her gjorde Kvinnehelseutvalgets rapport «Den store forskjellen» jobben for meg. Med henvisning til Strategien for persontilpasset medisin sier de: «Utvalget merker seg særskilt at denne strategien ikke har inkludert et kjønn­sperspektiv, til tross for potensialet personlig medisin kan bety for mer kunnskap om kjønn i helse og for kvinners helse.» Det måtte jeg faktisk dobbeltsjekke. Hvilket bare ga mere salt i såret: ordene kjønnsforskjeller eller kvinnehelse er overhodet ikke å finne! Hva slags person-begrep opererer regjeringen med? Hva står vi egentlig overfor her?

Min venn vitenskapsteoretikeren nøler ikke med å beskrive samtidens visjoner for høyteknologisk, persontilpasset medisin som en kollektiv fantasivisjon der vitenskap, teknologi og samfunn flettes sammen. En kartesiansk drøm om teknologisk kontroll over naturen som nærmer seg sin slutt, uten at vi evner å forløse en neste drøm vi kan forenes om. Det setter oss i fare.

Samtidig er det mye vi vet og mye vi kan gjøre. La oss ta at blikk på Bruttonasjonalproduktet. Etter litt leting, sitter jeg igjen med følgende omtrentlige tall. Ca. 2 % av Norges BNP har pleid å gå til forskning og utvikling, og ca. 1,8% til Forsvaret. Ca 10,5% går til helsetjenester. Men følg med nå: I 2021 ble det i Lancet Public health anslått at opptil 2,6% av Norges bruttonasjonalprodukt medgår til å håndtere sykdom og helseplager som har sine røtter i sosiale «årsaker bak årsakene» til sykdom. Begrepet har jeg hentet fra NTNUs æresdoktor sosialepidemiolog Michael Marmot. Hva mener han? Deprivasjon og belastninger overbeskatter mange personers evne til tilpasning. Krenkelse gjør krank. Det starter i barndommen – en barndom som varer livet ut. Vi vet det. Hva gjør vi?

I 2011 lanserte Norsk Forening for Allmennmedisin et policydokument for forebyggende medisin. Der står det mye klokt, la meg kun framheve følgende setning: «Ett av de viktigste forebyggende tiltak er å sikre at alle barn får en trygg oppvekst i nærvær av ansvarlige voksne». Ideen samsvarer med Marmots første grunnprinsipp for handling: «Give every child the best start in life». Prinsippet er lett å gjenfinne, nå sist i rapporten om sosial ulikhet og helse i Norge som Marmot under høytidelig seremoni ved NTNU fredag 10. mars 2023 leverte til oppdragsgiveren, Det norske Helsedirektorat.

Måtte innsikten vokse. «Barns beste» burde da faktisk utgjøre en hjørnestein i det vi kan kalle befolkningens grunnleggende helsekompetanse? Men også her har vi litt å gå på. Regjeringens strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen (2019-23) tok nemlig sats fra følgende smale definisjon (side 5): «Helsekompetanse er personers evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten». Om barn og barndom står kun dette å lese: «For barn, kan foreldres helsekompetanse være av betydning for å kunne ta gode helsevalg for sine barn». Kompetanse til å ta vare på hverandre i et helsefremmende samfunn nevnes ikke. Ord som tillit, relasjoner, barndom, vold, rasisme eller ensomhet får ingen treff. Men ordet bærekraft finnes tre ganger. Eller var det fire. Jeg husker ikke lenger.

Jeg misliker bedrevitere. Nå har jeg blitt en selv. Det får bære eller briste.