Norske universiteter har brukt minst 296 millioner på åpen publisering

Hvert år bruker universitetene store summer på å støtte åpen publisering. De siste ukene har Universitetsavisa satt søkelys på sårbarheten i disse støtteordningene – og vist at de kan misbrukes. 

Blant annet har vi skrevet om en tidligere postdoktor ved NTNU som blir beskyldt for å ha misbrukt støtteordningen ved å publisere artikler som ikke hadde noe med hennes arbeid på universitetet å gjøre.

Ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) sto én forsker for en femdel av alle artikkelavgiftene til universitetet. USN konkluderte med at forskeren hadde et mindre brudd på vitenskapelig god praksis fordi han ikke kunne dokumentere sitt bidrag i alle publikasjonene.

Vi har gått i dybden på hvordan universitetenes støtteordningene fungerer landet over. Høsten 2024 ba vi om innsyn i hvor mye de koster.

Oversikten vår viser at samlet brukte de ti norske universitetene i 2023 rundt 296 millioner kroner på åpen publisering, men det er vanskelig å få et sikkert tall.

Vi har ikke inkludert Universitetet i Innlandet i vår oversikt, fordi de var høyskole og ikke universitet da vi søkte innsyn. 

NTNU bruker mest

Det var NTNU som oppga at de brukte mest på åpen publisering i 2023, med nærmere 82 millioner kroner. På andreplass havnet Universitetet i Oslo (UiO) med over 71 millioner.

Universitetene bruker mest på forutsigbare publiser-og-les-avtaler. Men de har i tillegg store og uforutsigbare utgifter i artikkelavgifter.

Mange åpne tidsskrift finansieres ved hjelp av slike artikkelavgifter. Om man skal publisere artikler hos dem som ikke skal være bak betalingsmur – det vi kaller åpne artikler, må forfatterne selv betale for det. 

Det er et uttalt mål at mest mulig forskning finansiert av offentlige midler skal publiseres åpent. For å oppnå dette har de norske universitene derfor ordninger hvor de kan ta denne regninga – gitt at noen krav er oppfylt (se faktaboks). 

Artikkelavgiftene varierer stort, men ligger typisk rundt 20 til 30 tusen kroner per artikkel. De norske universitetene betalte til sammen minst 52 millioner i slike frittstående artikkelavgifter i 2023.

Alle universitetene har et utvalg rabattavtaler med forlagene, som minsker kostnaden med 10-20 prosent. Vi har i vår oversikt slått sammen alle kostnadene til artikkelavgifter, uavhengig om de var inkludert i en rabattavtale eller ikke.

- Dette er ikke eksakt

Vi har kun fått innsyn i hva universitetene har betalt i publiseringsavgifter sentralt, gjerne gjennom bibliotekenes utgifter. Men mange av kostnadene er fordelt ned på institutt- og prosjektnivå, og finnes ikke i noen samlet oversikt.

- Når publiseringsutgiftene er spredt rundt på hele institusjonen er det utfordrende å holde orden på regnskapet. Det har vist seg vanskelig å få en eksakt oppsummering i et regneark for hva institusjonene bruker på publiseringsavgifter, sier Lars Wenaas, som er seniorrådgiver i Kunnskapssektorens tjenestelevarndør Sikt, og har en doktorgrad på temaet åpen publisering.

Han forteller at Sikt har et pågående arbeid med å finne ut av dette. Der baserer de seg på hvor mange artikler som har norsk korresponderende forfatter og anslår en publiseringsavgift for hver enkelt artikkel, basert på tidsskrift og forlag. 

- Generelt er artikkelavgifter avhengig av flere forhold. De kan være lave hos ikke-kommersielle utgivere og være svært høye i prestisjetunge tidsskrift. Så dette er ikke eksakt vitenskap. Alternativet til en ren estimering er å innhente faktiske utgifter direkte fra institusjonene, men mange av dem har ikke full oversikt over alt som betales ut, sier Wenaas.

Skulle være midlertidig

For å unngå å betale en stykkpris per artikkel kan universitetene inngå publiser-og-les-avtaler med forlagene. Disse avtalene er dyre å inngå, og utgjør størstedelen av de kjente publiseringskostnadene for alle universitetene – rundt 60 til 90 prosent. 

Avtalene gjør at forskere ved universitetene får lesetilgang til et stort utvalg tidsskrift som er bak betalingsmur. I tillegg innebærer avtalene at artiklene forskerne selv publiserer blir åpne og gratis å lese for alle.

- Med disse avtalene har man kjøpt to ting: et abonnement for å lese artikler og publisering av et vilkårlig antall artikler, forklarer Wenaas.

Publiser-og-les-avtalene er sterkt knyttet til Plan S, et initiativ lansert i 2018 med mål om at forskning skal være åpent tilgjengelig. 

Tanken var at publiser-og-les-avtalene skulle være midlertidige løsninger, og bidra til at forlag og tidsskrift skulle gå fra å være abonnementsbaserte til å være helt åpne tidsskrift.

- Noen vil hevde at hovedbegrunnelsen for publiser-og-les-avtalene var at de skulle vende tidsskrift til å bli åpne, men da må avtalene også være tidsavgrenset. Avtalene har ikke lykkes med å vende tidsskrift i noen større grad, derfor mener mange at bruk av publiser-og-les-avtaler bør avsluttes. Til tross for det, øker tilslutningen til disse avtalene internasjonalt, forteller Wenaas.

I 2023 brukte universitetene over 188 millioner på publiser-og-les-avtaler. Det var NTNU og UiO som brukte mest, med henholdsvis 62 millioner og 63 millioner.

En sjelden diamant

Såkalte diamant-tidsskrift er tidsskrift som både er gratis å lese og å publisere i. Tidsskriftenes kostnader dekkes heller av institusjoner og andre aktører, og kan ses på som den mest ideelle ordningen innen åpen publisering.

Likevel er ordningen relativt lite utbredt, og dermed en svært liten utgiftspost for universitetene.

Universitetene oppgir samlet sett at de brukte én million kroner på diamant-publisering i 2023. I denne summen har mange inkludert utgifter til åpen publisering-initativ samt relaterte medlemsskap.

- Som modell er det ikke tvil om at mange vil mene at diamant-publisering er det absolutt beste, fordi artikkelutgifter oppleves som et problematisk element i akademisk publisering i svært mange miljøer. En diamantbasert infrastruktur hadde derfor på mange vis vært ideelt, men infrastrukturen er ikke på plass, sier Wenaas.

Han tror ikke andelen diamant-publisering kommer til å øke stort med det første, men forteller at det er flere pågående initiativ for å øke diamant-publisering, spesielt i EU-sammenheng.

- Det viktigste spørsmålet er egentlig hvilke tidsskrift forskerne vil publisere i. De tidsskriftene som i dag er diamant er ofte mindre nasjonale tidsskrift, ofte innen humaniora og samfunnsvitenskapene, og har ofte lav produksjon og lite volum. Og om man skal ruste opp infrastrukturen vil det kreve finansiering. Da er spørsmålet hvor pengene skal komme fra, sier Wenaas.