Digitaliseringstider

Vår travle tilværelse er styrt av nøkkelbegrep, «buzz-words», vi snakker stadig mer om bærekraft, klimaavtrykk. Ofte er slike begrep ikke nødvendigvis godt operasjonalisert på alle områder. For eksempel, hvordan skal vi tolke «bærekraft» når det gjelder mennesket, dets livsløp og ferdigheter? Det er naturlig at vi tenker god helse, god funksjon, bevarte kognitive ferdigheter og språkfungering som kan støtte opp eller nedgang hos de eldre på andre områder, f.eks. motorikk og prosesseringsevner. Det er også naturlig å tenke på hvordan slike ferdigheter utvikles hos barn og hvordan de konsolideres i oppveksten. I denne sammenheng er begrepet «digitalisering» et nytt buzz-word med utstrakt bruk i politikk, utdanning og andre dokumenter.

I et innlegg i Aftenposten nylig drøfter Per Riis forskjellige måter dette begrepet er misforstått på, og spesielt innføringen av «digitalisering» i skolehverdagen til barn på barnetrinnet. Per beskriver seg selv som «trebarnsfar i IT-bransjen». Han er hverken politikker eller forsker, men det han skriver er godt organisert, godt argumentert og treffer godt. Ifølge forfatteren, er «et nettbrett i seg selv ikke digitalisering». Nettbrettet har kommet for å bli og er allerede i utstrakt bruk på barnetrinnet som bla. redskap for å tilegne seg lese- og skrive-ferdigheter, innhente nødvendig informasjon på nettet, lese tekster. Oppsiktsvekkende nok blir bruk av nettbrett et mål i seg selv, men det medfører ikke nødvendigvis bedre digitale ferdigheter, ifølge Riis. Dessuten mener han at ikke alt digitalt materiale som brukes i opplæringen er godt pedagogisk tilrettelagt de unge brukerne.

Et av problemene er at digitale verktøy og programvarer utvikles altfor fort uten at vi har kjennskap til konsekvensene det har for barns utvikling, og ofte uten at det tas utgangspunkt i hverken barnas kognitive og motoriske ferdigheter, eller andre premisser. Utdanningsforskningen på verdensbasis ligger også etter utviklingen av teknologi til læring. Videre har det vært påpekt at slik teknologi utvikles på en veldig intuitiv måte uten verken kunnskap om, eller hensyn til, læring og kunnskap- tilegnelse hos barn og unge (Hirsh-Pasek et al., 2015; Vulchanova te al., 2017).

Gaute Brockmann publiserte boken «De digitale prøvekaninene» i 2020. På det tidspunktet manglet publikum og spesielt foreldre, svar på hvorfor digital undervisning formidlet av nettbrett skal innføres på barneskolen. Det er fortsatt tilfelle, som populæriteten av foreldregruppen «Opprop for mindre skjermbruk på barneskolen» tilsier.

Men hva sier forskningen om det? Den type forskning er fortsatt i sin «infancy», noe fragmentert og avhengig av hvilket forskningsfelt som står bak. Det er fortsatt veldig lite evidens om konsekvensene av digital teknologi for tilegnelsen av grunnleggende ferdigheter, som f.eks. språk, kreativ tenkning og problem-løsning. Dessuten er kunnskap ikke det samme som tilgang til informasjon, som godt formulert av Riis i Aftenpostens debattinnlegg. Riktignok er evidensen som vi har i forskningen også kontroversiell. På den ene siden har man belegg for negative konsekvenser. En stor studie ved NTNU som fulgte 960 barn over 4 år i alderen 4 - 8 år fant direkte sammenheng mellom skjermbruk og emosjonelle ferdigheter (Skalicka et al., 2019). Barn som brukte mer tid foran skjerm ved 4-årsalderen viste lavere følelsesforståelse ved 6 år. Her er det viktig å ta hensyn til både alder og behov. I tillegg har en annen studie ved NTNU- kollega Audrey van der Meer og teamet påvist fordelene ved å skrive for hånd hos barn sammenlignet med voksne. Resultatene viste at hjernen hos både unge voksne og barn er mye mer aktiv når man skriver for hånd fremfor å skrive på tastatur (Aksvik, van der Weel & vand der Meer, 2020).

– Bruk av penn og papir gir hjernen flere knagger for å huske. Ved å bruke håndskrift skapes det mye mer aktivitet i de sensomotoriske delene av hjernen, mener van der Meer.

EU Kids Online 2020- undersøkelsen viste at norske barn og unge er de som bruker mest tid online, gjennom både eksponering for smarttelefoner, PC og nettbrett. Dette var tatt opp i en ny studie ved UiO. Milosevic et al. (2022) fant positiv relasjon mellom skjermbruk (onlinetid, målt som aktiviteter ved bruk av digital teknologi) og livstilfredshet (self-reported life-satisfaction) hos norske barn og ungdom i aldersgruppen 9-16. Men denne studien fremhever også at faktorer som sosiale forhold, familie, skole og sosioøkonomisk status, har en viktig rolle i hvordan skjermbruk kan slå ut (positivt eller negativt). Da er det viktig å involvere aktører fra barnets økologi/omgivelser i denne prosessen.

Og dette har skjedd uten en offentlig debatt.

Siri Sjøgren Selmer (statsviter, seksbarnsmor og forfatter) er gradvis blitt mer og mer oppgitt over sine barns skjermbruk i skolen. Det er nettopp denne debatten vi trenger. Under et nytt initiativ har Trondheim kommune, Universitetskommune-prosjektet og NTNU- forskere etablert et nytt kompetansenettverk for digital praksis i barnehagen. Målet er å fasilitere kontakt mellom forskningsmiljø og praksisfeltet og jobbe for kompetanseheving i praksisfeltet i lys av forskning. Vi vil også involvere praksisfeltet i forskningsprosjekter – forske sammen i stedet for å bli forsket på. Dessuten har nettverket som mål å bidra til økt kunnskap om forutsetninger, muligheter, gevinster og konsekvenser av bruk av digitale verktøy hos småbarn. Videre er hensikten å bidra til å omsette nasjonale strategier, faglige råd og anbefalinger til god og trygg praksis. «Vi må snakke sammen», sa nylig Ola Borten Moe i Ærlig talt- programmet på TV2, ja, det må vi.