NTNU bærekraft?

Jeg fulgte med på campusdiskusjonen i NTNUs styremøte. Samtidig som NTNU har sine Gjøvik og Ålesund-avdelinger og utvikler avdelinger ulike steder i Trondheim, så fastholder rektor nødvendigheten av å «fullføre samlingen på Gløshaugen». Hun fortsetter med dette NTNU -ledelsens nesten 20 år med inkonsistente argumentasjoner for Gløshaugen som NTNUs en-campusprosjekt.

En av rektors begrunnelser for å gå videre med foreliggende reduserte plan om samling på Gløshaugen, er at NTNU uansett har behov for bygging og oppgradering, og at NTNU ved å takke nei til planen vil måtte betale denne oppgradering selv. Dette er kanskje et akseptabelt argument sett fra NTNU som en bedrift, men i et perspektiv med samfunnsansvar er det pinlig å bruke det «å slippe å betale selv» som argument for et dårlig tiltak. Er det forresten så opplagt at staten over tid vil nekte å finansiere andre varianter av NTNU-utvikling enn forslaget og rammene som nå foreligger?

I sin vurdering av ja eller nei til planen om samlet campus på Gløshaugen innen rammene av sterkt redusert finansiering, fastslår rektor at «vi må gå videre med prosjektet», at «dette er for meg faglig begrunnet» og at vi må samles på Gløshaugen fordi «.. vi ved å flytte får bygget moderne felles læringsarealer». Ja, selvfølgelig får man bygget nytt når man bygger nytt, men hva slags faglig begrunnelse er dette i en diskusjon med bærekraft som et hovedtema, og når ble det opplagt at nye læringsarenaer innen de nye budsjettrammene blir noen forbedring for studenter og ansatte?

Nettopp denne typen prioritering av nybygg framfor å ta inn over seg potensialet i bruk og utvikling av eksisterende bygningsmasse, er i dag et av byggebransjens hovedproblemer med tanke på bærekraft. Bevisst eller ubevisst, og uansett til desinformasjon, så bruker rektor og styreleder begrepene bærekraft, energibruk og klimagassutslipp om hverandre. De har rett i at nybygg bør gi mindre daglig energibehov enn eldre bygg, men i et bærekraftperspektiv er dette bare et underpunkt. Det som er viktig, er de totale effektene av et tiltak inkludert hele byggeprosessen, og det er meget tvilsomt om analyser av samlede klimagassutslipp vil kunne regne hjem campusutvikling med nybygg til å være bedre enn et prosjekt som med en offensiv bærekrafttilnærming inkluderer vedlikehold og utvikling av bygningsmassen på Dragvoll.

Med begrunnelsen at «utslippsreduksjon i nær framtid er mest verd», argumenterte NTNUs styreleder for at det å oppføre nye bygninger raskt er avgjørende i et bærekraftperspektiv. Dette er igjen en sannhet med store modifikasjoner. Under ellers like forhold er det riktig at utslippsreduksjon i nær framtid er bedre enn samme årlige utslippsreduksjon lenger fram i tid. Vurderinger av utslippsreduksjoner gir likevel lite mening uten samtidig å inkludere utslippene fra det antatt utslippsreduserende tiltaket. Selv det mest miljøgunstige nybygg, og alle bygninger som inkluderer mye betong, har betydelig negativ klimagasseffekt på kort sikt.

Rektors tiltro til solceller som begrunnelse for nybygg er enda en overfladisk betrakting. Ja, det er riktig at solceller gir strøm med relativt lavt klimagassutslipp og at solcelleanlegg på en bygning dermed kan kompensere for noe av klimagassutslippene fra byggingen og drift av bygningen, men dersom målet er utslippsreduksjon, så er det bedre å bygge solcelleanlegget uten samtidig å bygge noe nytt bygg.

Med budsjettreduksjonene for campusprosjektet hadde NTNU en anledning til å gjøre oppdaterte vurderinger av sine utbyggingsplaner i et helhetlig klimagassutslipp-perspektiv. Denne muligheten valgte flertallet i NTNU-styret å ikke bruke. Dette er ikke inspirerende.