Kjønnsidentitet - født sånn eller blitt sånn?

Debatten om kjønnsidentitet dreier seg mye om biologisk versus opplevd kjønn. Mens biologisk kjønn er forankret i biologien, dvs. naturvitenskapen, bygger forskingen på opplevd kjønn på vitenskapen om menneskesinnet, dvs. psykologi. Mye av debatten dreier seg om å forene disse to perspektivene, men er det mulig? For å svare på dette må vi se oss litt tilbake.

Den naturvitenskaplige metoden, eller tenkemåten om man vil, ble oppfunnet på 1600-tallet. Det brakte oss mye ny kunnskap om naturen. Det ble en gullstandard. På 1800-tallet forsøkte derfor noen å etablere en vitenskap om samfunnet (jf. Comte, Marx) og mennesket (jf. Freud) etter samme mal som naturvitenskapen.

Drømmen om naturvitenskapelighet gikk ikke i oppfyllelse. Det ble etter hvert klart at samfunnet/menneskesinnet ikke er styrt av uforanderlige lover/teorier slik naturen er det. Vi blir nemlig påvirket av teoriene om oss selv. De får oss til å endre måten vi tenker på - og derfor vår adferd. Det betyr at når forskere hevder at man kan ha en opplevelse av å være et annet kjønn enn de fysiske attributtene man er født med, kan det få noen som ellers ikke ville ha gjort det til å tenke i de baner.

Antall mennesker som opplever at de er født i feil kropp har (i den vestlige verden) mer enn tidoblet seg de siste 10 årene. Det kan kanskje være en av grunnene til at stadig flere føler at de er født i feil kropp. Denne utviklingen faller i alle fall sammen med at temaet har fått stadig større plass i media i den vestlige verden. Den kraftige økningen kan imidlertid også skyldes større åpenhet om kjønnsidentitet, at flere tør stå frem. Likevel endrer det ikke på det forhold at forskningen og omtalen av temaet fungerer normativt – og spesielt på de som er i formingsfasen, dvs. barn og ungdom.

Uansett, vitenskapen kan ikke overprøve det noen føler. Storsamfunnet har imidlertid visse kriterier, rette eller gale, for hva vi anser for å være sykelig/skadelig tenkning. De som lider av spisevegring, har for eksempel en opplevelse av å være tykke. Hvis samfunnet hadde akseptert det, av respekt for den enkeltes følelser, ville flere trolig dødd av lidelsen.

De som opplever å være født i feil kropp står ikke i samme fare for å dø, men de lider. Hvordan storsamfunnet skal forholde seg til det, dreier seg ikke så mye om hvorvidt synspunktene har vært fagfellevurdert eller ikke. Det er et verdipolitisk anliggende - eller ideologi om du vil.

Politikere må, i motsetning til forskere, ofte handle selv om det faglige grunnlaget er mangelfullt. Da må de stole på sin dømmekraft – det politiske kjønnet. Det bygger på en type helhetlig tenkning som ikke er tilgjengelig for vitenskapelig inspeksjon. I siste instans kan det også dreier det seg om ressurser, dvs. verdibaserte prioriteringer. Det er ikke noe forskere skal bestemme. Like lite som politikere skal bestemme hva forskere tenker.

Det faktum at det vi forskere hevder fungerer normativt på samfunnet og menneskesinnet, gjør at vi ikke kan betrakte oss selv om (verdi)nøytrale observatører. Vi blir influensere - om vi vil det eller ikke.