Vi kan nøkternt konstatere at Hamas har nådd sine mål

Gabriel Baramki ledet utviklingen av Birzeit University fra et college som tilbød toårig høyskoleutdanning til å bli et fullblods universitet. Birzeit er palestinernes universitet på Vestbredden, det eneste i sitt slag som maktet å tilby høyere utdanning til den palestinske befolkningen der.

Gabriels far, arkitekten Andoni Baramki, tegnet familieboligen hvor han vokste opp. Huset, en vakker toetasjers bygning gjort av stein, havnet bokstavelig talt midt i skuddlinjen i 1948, og Baramki senior tok med seg familien og flyktet til Gaza. Huset ble tatt i bruk av den israelske hæren som eneste grensepost mellom det muslimske øst og jødiske vest i Jerusalem - «The Tourjeman Post. Vinduene mot øst ble murt igjen og utstyrt med smale gliper som skyteskår.

Gabriel var 17 år da Nakba rammet hans familie, og han studerte ved Universitetet i Beirut. Han kom aldri tilbake.

Etter seksdagerskrigen i 1967 ble resten av Jerusalem innlemmet i staten Israel, og Baramki senior forlangte å få huset tilbake. Det fikk han ikke – som «absentee» skyldte Israel ham ingenting, han hadde forlatt huset sitt frivillig, hadde han ikke?

Siden ble huset gjort om til «The Tourjeman Museum» opprettet til vennskapets og forsoningens pris. I 1999 ble det døpt om til Museum on the Seam.

En aprildag i 1994 fulgte jeg Gabriel Baramki til familieboligen hans. Jeg var på reportasjereise til Birzeit. Planen var å ta bilder av ham utenfor. Da vi sto der besluttet han på impuls å gå inn, med UA på slep. Det ble et selsomt besøk.

Museumsbestyrerens holdning gikk fra forstilt vennlighet gjennom en trappestige av økende ubehag til nær panikk. Det toppet seg da han forsøkte å prakke på Baramki en håndfull brosjyrer som lovpriste forsoningen – samtlige i kun hebraisk versjon. Ingen forsoning på arabisk.

Jeg fulgte ham hele den dagen, slik vi fulgte andre palestinske akademikere andre dager, til og fra Vestbredden. Da, for nær 30 år siden, bivånte vi de samme hendelsene om og om igjen: Som palestiner var Baramkis bil utstyrt med bilskilt med fargekoder som forteller soldatene ved veipostene at her kom en av dem kjørende. Noen titalls meter foran passeringen kjørte han opp på veiskulderen, forklarte at det var best å vente på å bli vinket fram for ellers kunne soldatene bli provoserte. Så vi sto der og ventet mens biler merket med israelske skilt passerte, til det behaget soldaten å vinke.

Lavintensitets diskriminering og trakassering, i beste fall. Skriking og geværpiper opp i ansiktene, fingre på avtrekkerne, om man tar til motmæle.

Om man går inn på hjemmesiden til Museum on the Seam, er det ingen referanse i byggets historikk til familien Baramki som bodde der, til palestineren Andony Baramki, som tegnet bygget. Symbolikken er grell i sin overtydelighet: Det er ingen plass for palestinere i Israels selvframstilling.

Hamas’ framferd den 8. oktober er grotesk. De som kaller dem dyr, har sine ord i behold. Hvordan går det til at mennesker begynner å opptre dyrisk? Historien om Baramkis hus bibringer en flik av forklaringen. Nøkkelen til det huset, som familien aldri fikk tilbake, er også en nøkkel til fortellingen om et folk som er kollektivt brutalisert gjennom generasjoner.

I dag kan man nøkternt konstatere at Hamas har nådd sine mål. Hensikten med angrepet den 8. oktober synes å ha vært å drepe og kidnappe et stort antall jøder; punktere tilnærmingen mellom Israel og Saudi-Arabia, samt oute IDF som en nådeløs militærmakt. Check, check, check.

Gabriel Baramki døde i 2012. Han slapp å være øyevitne til det som for omverdenen fortoner seg som et sluttspill mellom israelere og palestinere.

Demonstrerte på Gløshaugen: - Barndom eksisterer ikke i Gaza

Følg UA på Facebook og Instagram.

Les flere ytringer her.