leder
Er det noen voksne hjemme?
NTNU har brukt 30 millioner kroner på personalkonflikter som har til felles en gjennomgående mislykket konflikthåndtering. Ingen av topplederne som satt med ansvaret vil, eller kan, forklare hvordan det kunne skje.
Ansatte ved IHS venter på NTNU-styrets beslutning om hva som skal skje med instituttet deres, tilbake i 2019. Ledelsens håndtering av konflikten ved IHS har vært gjennomgående feilslått, og kostet NTNU store summer. Hvor er de voksne som tar ansvar, spør UAs redaktør.
Foto: Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Konflikten ved Institutt for
historiske studier sprakk i mediene 28. juni 2018. Den dagen publiserte UA en
nyhetssak med tittel Beskylder
ledelsen for illegitim maktbruk. Ganske snart ble det klart at konflikten
hadde ulmet ved instituttet over flere år.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Noen måneder tidligere, i
februar, valgte statssekretæren i Kunnskapsdepartementet å slutte, og gikk tilbake
til jobben som ekspedisjonssjef i Olje- og energidepartementet. Statssekretærens
navn er Bjørn Haugstad.
I dag er det NTNU-direktør Bjørn
Haugstad som redegjør for hvordan det gikk til at NTNU-ledelsens
konflikthåndtering i årene som fulgte, fra 2019 og fram til i fjor, har kostet
universitetet oppunder 20 millioner kroner. Haugstad tiltrådte som NTNU-direktør
i 2022.
UA har spurt omtrent samtlige personer
som satt i universitetets toppledelse i angjeldende tidsrom om hvordan dette
kunne gå til: Vi har spurt Gunnar Bovim, som satt som rektor fram til august
2019, Anne Borg, som overtok som rektor fram til desember i fjor, Tor Grande, som
overtok for Borg og som satt som prorektor for forskning og formidling under
henne, og Ida Munkeby, som satt som organisasjonsdirektør fra konflikten startet
og fram til hun ba om avløsning i 2021.
Ingen
ønsker å uttale seg.
Bovim er på reise, og dessuten
er det lenge siden. Borg og Munkeby «finner det ikke naturlig å svare på spørsmål om
denne saken, siden de ikke lenger har lederroller ved NTNU.» Ledere behøver med
andre ord ikke forsvare ting de foretok seg når de ikke lenger er ledere? Et
interessant resonnement.
Grandes forklaring er, ifølge kommunikasjonsavdelingen, at han er
på reise og ikke har tid. Men han er ikke mer opptatt enn at han, samme dag, har
tid til å besvare Khronos impertinente spørsmål om direktør Haugstads
ekstensive reisevirksomhet.
Haugstad og Grande har dermed
til felles at de forsvarer hverandres handlemåte.
Hva om de i stedet forsvarer
handlinger de selv har ansvar for?
Om man legger til NTNUs
pengebruk på sin trøstesløse håndtering av Eikrem-saken ved Institutt for
sosialt arbeid (ISA) – 4,2 pluss 5 millioner – er vi oppe i et samlet beløp på oppunder 30 millioner kroner anvendt
på personkonflikter ved universitetet gjennom de siste fem årene. I tilfellet
ISA var Marit Reitan ansvarlig, først som dekan ved SU-fakultetet, før hun
trådte inn i NTNU-ledelsen som prorektor for utdanning.
Men bortsett fra Haugstad – som godt
kan svare for ting alle vet han ikke har ansvaret for – er det ingen nåværende
eller tidligere ledere på nivå 1 ved NTNU som ønsker å forklare hvorfor det
gikk som det gikk. Hvorfor NTNU hittil har brukt nær 30 millioner på to
konflikter – and counting.
Hva vi vet, er dette: Munkeby
satt som operativt ansvarlig fram til hun fratrådte i 2021. Munkeby var blant
annet bestiller av de omstridte
faktaundersøkelsene. Hun var ansvarlig for beslutningen om å tvangsflytte professor Kristian Steinnes, samt for å innstille overfor NTNU-styret på å frata Øyvind Thomassen professortittel og tre lønnstrinn som ordensstraff. Den ble trukket straks før styremøtet. I møtet ble NTNU-ledelsen utsatt for krass kritikk av styreleder Svein Richard Brandtzæg for sin håndtering av saken.
Dette vet vi også: Munkeby opererte med Bovims myndighet. Som rektor unnlot Bovim
å engasjere seg aktivt i konflikthåndteringen. Det var i denne tida han møtte kritikk
for å være for mye utenriksminister – mer opptatt av hva som foregikk
utenfor NTNU, enn innenfor.
Vi vet at Borg, da hun overtok, ga HF-dekan Anne Kristine
Børresen full støtte og ble
oppfattet som hennes mentor, trass i at dekanen fra ulikt hold ble ansett å
være en del av konflikten. Allerede i 2004 utropte for øvrig Børresen Borg som sin mentor.
Vi vet at Grande har vært Borgs trofaste
støttespiller fra hun hentet ham inn i rektoratet.
Ingen av dem vil ta ansvar utad.
Den som tar ansvaret, er han som satt i regjeringen da konflikten var på vei til avisforsidene i 2018. «Ettersom jeg har vært ansatt to år ved NTNU så blir det
useriøst for meg å ha sterke meninger om hva som kunne ha vært gjort annerledes,»
sier han til UA.
Nettopp. Hva med de som burde
være meningsberettiget – hvor er de?
Man kan være fristet til å åpne
døra inn til kontorlandskapet i første etasje i Hovedbygningen hvor rektorat og
direktører sitter, og rope:
Er det noen voksne hjemme?