Samfunnet har angst. Når skal NTNU bli bedre på psykisk helse?

Jeg møter oftere og oftere studenter, stipendiater og ansatte som har angstproblemer. Når det nærmer seg innlevering, har det vært et tydelig større renn av studenter som ikke klarer å levere, eller som får sammenbrudd med tanke på fremtiden. Samtidig har COVID gjort problemet verre, sammen med global oppvarming, kriser og katastrofer som om enden er nær. I USA snakker de om ‘den store amerikanske angsten’ og jeg mener vi ser tendenser til den også hos studenter ved NTNU. Jeg er lei av å måtte møte disse uten å vite hvor jeg skal lære hvordan jeg tilnærmer meg angsten.

Angst og mental uhelse er ikke noe nytt: i min tid som student ved institutt for design var det mye psykisk uhelse. Noen vandret opp og ned til Dragvoll for å snakke med studentpresten, andre gjemte sine tvangshandlinger på studenthybelen. Skammen var det eneste som var åpenbart.

Men likevel er det er noe nytt som har skjedd: studentene er om mulig enda mer pliktoppfyllende, selv-evaluerende og produksjonsorienterte. De prøver gjøre seg klare til produksjonssamfunnet, og ber om begrunnelser og utgreiinger på hver minste ting. Og de studentene som får best karakter, ber oftere om begrunnelse enn de som har fått dårlig karakter. Hva gjorde jeg bra? Er det virkelig ikke noe jeg kan forbedre her? Når man strever, har man bare seg selv å skylde på. Man har jo lært det av å evaluere seg selv siden barneskolen med egenevalueringsskjema fra 1. klasse.

Samtidig er hjelpen langt unna på NTNU. Verst er det for internasjonale studenter, uten tilgang på fastlege og som opplever overgrep eller psykisk lidelse må vente i over tre måneder på en kartleggingssamtale.

Tallenes tale er klar, studentene sliter! PhD-kandidatene sliter!

Samtidig får undervisere stadig flere studenter å ta seg av, stadig flere rapporter å levere. Administrativt ansatte som ofte ender opp med de vanskelige samtalene, har opplevd kutt og nye og store digitale ansvar.

Samtidig ser jeg at Humanetisk forbund har krevd å få en livssyns-veileder likestilt prestene. Jeg synes den debatten er trist, fordi det er ikke dette vi trenger. Vi trenger kunnskapsbasert støtte til studentene og konkrete råd for hvordan vi legger opp studieløp for å få sunne studenter.

Derfor vil jeg ta til orde for at NTNU innfører ordningen med campus-psykologer, slik de i økende grad har i Canada og USA. Vi som ansatte ved NTNU trenger også opplæring i hvordan vi møter studentenes angst og gjør at studentene føler seg verdifulle. Jeg vil gjerne invitere til innspillsrunde i denne debatten.

Vi må bli bedre på psykisk helse, for å møte samfunnets angst.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.