Jeg husker da jeg en gang satt på kaféen på stripa og ufrivillig overhørte en samtale mellom to professorer. De snakket om en søknad til Forskningsrådet som de holdt på med. De fokuserte mye av samtalen på hvor mange doktorgradsstipendiater de kunne presse inn i budsjettet, de ville jo ha én hver. «Doktorgradskandidaten skal jo gjøre all jobben» sa den ene. «Ja, men du må huske at en doktorgradsstipendiat ikke alltid gjør det som vi ønsker» sa den andre. «Vi må heller ta en postdoktor. De kan gjøre alt, og trenger mindre opplæring!».
Nå sitter jeg som fast ansatt og lurer på hvordan jeg selv har blitt og mine egne holdninger. Etter å ha observert, deltatt og blitt en del av et debattmiljø med grobunn i Nederland, USA og England for å finne alternativ til å styre universitetet som en bedrift basert på produksjon, har jeg blitt styrket i troen på at vi trenger en modell styrt av samfunnsbehov og kunnskapsbehov og med økt demokrati. Og da har vi som norsk offentlig universitet et sterkt kort på hånden til å vise vei. En plass å starte er ved å ta et oppgjør med tellekanter og klasseskiller.
Det første klasseskillet er mellom midlertidig og faste ansatte. Sjelene som er engasjerte nok til å gi jernet for et liv her i åndselitens høyborg, møter dessverre altfor ofte et system som er tungrodd, lite tilrettelagt eller ikke evner å ta vare på dem som ressurs. De møter uklare krav, uklare ledelsesstrukturer og lukkede beslutningsprosesser rundt egen stillingssituasjon. Ofte fordi slike samtaler som jeg overhørte på kafeen, og et Excel-skjema dratt i filler mellom ulike parter, er det eneste tanken bak hvorfor de er der. Professorenes forskningsmål og prosjektfinansiering er overordnet. Og alle sier vi at det er ‘systemet’ som gjør at det blir slik.
Videre må kjernedriften sikres, så midlertidige ansatte settes inn i små prosenter på kort varsel, alle steder hvor det oppstår gap. Det er nok av jobb som skal gjøres, og her må man brette opp ermene for å bli lagt merke til hvis man vil ha en fot innenfor. Men så klart, man må også ha en fot utenfor siden vi ikke kan sikre deg en vei videre! Når PhD-en eller postdoktoren stanger med hodet mot grensen til fast stilling, er det på hodet ut. En utenlandsk kollega sa ‘jeg måtte forklare at jeg ikke var en slik som krevde å få fast stilling selv om jeg hadde rett på det’. Slik begynner man sakte, men sikkert å tro at NTNU er så høyverdig at man ikke er verdig vanlige arbeideres rettigheter.
Noen midlertidige må selv passe på at man jobber maks av det man kan; men akkurat ikke nok til å få bli med videre; kanskje etter at man har blitt fortalt at nå får man rett på fast stilling. Da blir det ‘lufting’ så man kan få ‘lov’ til å jobbe i en redusert lektorstilling videre. Er man ikke tenkt som noen som skal bli med videre, kan noen oppleve å lokkes til å søke fordi man vil vise frem høye søkertall til en stilling, mens den likevel er tiltenkt noen andre.
Det verste for andre er hemmeligholdet, beslutninger og avtaler mellom prosjektledere om hvem som skal ‘eie’ hvilken kandidat og om de er verdt å beholde, samt de interne ansettelsesprosessene som vi fortsatt holder på med.
Disse skillene mellom midlertidige og faste ansatte er ikke bare organisatorisk og kulturelt. Det er også fysiske skiller! Vi lager egne rom eller egne etasjer for midlertidige, godt adskilt fra resten av driften, med den gode tanken at de kan ha sitt eget fellesskap.
Det er vel et paradoks, at vi behandler de som faktisk produserer kunnskapen i bedriften vår, på denne måten?
Og nå har jeg ikke engang nevnt de midlertidige utenlandske kollegene våre som er en så stor del av oss. Noen av dem har gjerne to eller tre stipendiater med seg i bagasjen, såkalte ‘hjemløse akademikere’. Etter ankomst, kanskje lokket av en engasjert forsker med stor entusiasme, er det bare å finne ut av ting selv. Kanskje kommer datamaskinen etter ett par måneder. Hen får beskjed om at undervisningsspråket er norsk, med forventning at de må lære seg det – men hen får likevel ikke avsatt tid i stillingen sin til å gå på norsk-kurs. Hen inviteres sjelden inn for å spise matpakke og vi ser hen mindre og mindre etter det første obligatoriske pliktløpet for å bli kjent. Jeg tror faktisk at noen kan forbli på PhD-pulten sin uten at noen av oss i ‘kjernevirksomheten’ vet at de har vært her engang. Jeg har selv sittet og sanntids-oversatt instituttmøter til engelsk for at ansatte med et annet språk kan henge med. Alt som bestemmes i korridorene på NTNU bestemmes på norsk.
Det samme skillet finner vi mellom norsk og internasjonal student. Internasjonale studenter har dårligere tilgang på arealer. Internasjonale studenter har også svekket tilgang til helsesystemet, men har likevel ikke fått tilstrekkelig informasjon på engelsk om gjeldende regler og smitteutbrudd. Sist jeg søkte helsehjelp til en internasjonal student, var ventetiden på SiT helse 3 måneder. Flere større universiteter har campus-psykologer, det kunne være noe å tenke på! Når koronakrisen rammet oss, fikk studenter og ansatte i utlandet minimalt med informasjon og rakk så vidt hjem, det var absolutt sisteprioritet.
Nå har jeg ikke vært innom hverken diskriminering av kjønn, etnisitet eller funksjonsevne. Men visste dere at vi har et gjeldende direktiv som sier at alt materiale som formidles på NTNU skal universelt utformes? Og tenker vi på tilgjengelighet når vi danner grunnlaget for NTNUs fremtidige campus?
Det er rart å holde så mange direkte og indirekte utenfor hva som skjer i det vi kaller normal drift.
Jeg ønsker meg en debatt rundt hva som skal være innenfor og utenfor på NTNU. Hva er verdsatt: hva er kjernevirksomhet, hva er melkeku. Hvordan skaper vi et system som ikke setter innenfor mot utenfor, ovenfra mot nedenfra like sterkt som før.
Skillet mellom ‘melkeku-student’ og ‘faktiske studenter’ kan raskt bli enda større, dersom vi skal tro tendensene på ledersamlingene; nå som livslang læring har blitt tema og mantraet er at EVU skal være innbringende. Dette ble forsterket på ledersamlingen før jul hvor det ble snakket om hvor innbringende EVU kan bli og at vi burde se til USA og England for å ‘dare to disrupt’.
Det som har skjedd i USA og England er at man har innført et tak på skolepenger, hvor prisen har gått helt opp mot det taket så man ikke blir dårligere rangert. Det som har skjedd i USA, er at studenter får finansiering via bedrifter som deretter legger belegg på hvilke samfunnsdebatter de kan få lov til å delta i. I amerikanske universiteter har man opprettet tilleggsprogrammer eller sentre som ikke produserer et snev av kunnskap, fordi det blir diplom-fabrikker som må finne pengene fra oppdrag. Evige midlertidige. Jeg tror ikke NTNU har ikke noe å vinne på å gå i en slik kommersiell retning, og vi vil miste noe av årsaken til at vi fortsatt tiltrekker oss gode forskere og ideer fra hele verden og hvorfor det fortsatt er attraktivt å jobbe på NTNU for norske arbeidstakere.
Det begynner heldigvis å stilles strengere krav fra finansieringskildene om å sikre en klarere karrierevei til de midlertidige i prosjekter, på inkludering og representasjon. Det er pengene som ofte må lede vei - men det må også komme gode forslag internt fra NTNU om hvordan vi selv kan jobbe aktivt for å gi mer forutsigbarhet, fellesskap og et kunnskapsproduserende universitet.
Dette tror jeg er svært viktige spørsmål å ta tak i når vi skal ta veivalg for fremtidens NTNU. Systemet vi alle er fanget i er knyttet til finansieringsmodeller og tellekanter. Men jeg tror dette systemet har farget holdninger og tankesett slik at vi tror det er det eneste som kan gjøres.
Men kanskje vi skal snu om på hva vi behandler som gull og hvordan vi tar vare på alle fremover? Åpne debatten om hvordan skaper vi et universitet for alle?
For at et stort, offentlig universitet skal forbli attraktivt og et blivende sted fremover, tror jeg at vi må spille på hvilke styrker vi har som en stor offentlig arbeidsgiver. Vi må se på hva som skal til for at alle skal kunne yte sitt beste og ikke sitt meste.
Jeg har ikke løsningen, men kan nevne noen tanker. Kan vi skape oversiktlige, transparente og mer langsiktige prosesser med økt medvirkning og kommunikasjon? Kan vi rive opp den bratte toppstyringen og jobbe mer med åpen innovasjon som organisasjon? Kan vi jobbe frem budsjettmodeller som er mer tilpasset vår drift, og ærlige i forhold til hvem som skal gjøre arbeidet og få betalt for arbeidsmengden de legger inn? Kan vi til og med gå mer aktivt inn som den store aktøren vi er i demokratiet, rundt samfunnsutviklingen? Kan vi utfordre europeiske finansieringsmekanismer som gjør det mulig for oss å bygge opp forsknings- og undervisningstalenter innenfor miljøet vårt og tenke langsiktig bærekraft? Og kan vi jobbe frem en nyskapende modell for et bærekraftig og omsorgsfullt universitet som alle ønsker være en del av fordi den faktisk vil være den ‘disruptive’ modellen, langt utover den kommersielle boksen? Kan vi tenke større rundt hvem fremtidens student bør være for å løse de virkelig store utfordringene? Det er nemlig veldokumentert at folk må føle seg trygge og inkluderte, for å være kreative og innovative.
Dette kan vi bygge på.
UA oppfordrer også andre styrekandidater - eller deres tilhengere - til å skrive innlegg og drive valgkamp i våre spalter.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
