- Mye med havbruk som ikke er bra, men vi trenger den næringen

Det lå svarte skyer på horisonten og sterk kuling på værvarselet når 28 studenter satt seg på bussen utenfor NTNU Hovedbygget med Frøya som mål. 

Brohodekonferansen stod på agendaen, en konferanse som samler elever, studenter og forskere i havbruksnæringens tumleplass. Her skal de tilegne seg innsikt i havbruksprosessene og dele kunnskap med aktørene i kystregionen.

- Brohode Havbruk er en bevegelse, og Brohodekonferansen er høydepunktet i Brohodekonseptet. Her bygges tillit og  samarbeidsvilje mellom akademia og næringslivet, sier prosjektleder Alexandra Neyts, som har vært med i prosjektet siden oppstarten i 2012. 

Fra merd til isoporpakker

I Brohode-prosjektet jobbes det aktivt med å få studentene ut av forelesningssalen for å bli bedre kjent med både bransjen og andre studenter som jobber inn mot marin og havbruk på forskjellige vis.

I år er det 15 studieretninger representert blant de 28 utvalgte studentene. De kommer fra studier som biologi, robotikk og kybernetikk, maskin, materialteknologi, entreprenørskolen, energi og miljø, og matvitenskap. Sammen skal de jobbe frem og presentere en oppgave i grupper.

Men først skal de få bryne seg på sjøsprøyt og fiskeslo. 

Allerede før klokken har rukket å bli 10 på formiddagen, står hele gjengen på Hitras sjøkant, iført kjeldresser og sikkerhetsutstyr. Om litt skal de få se laksen i det som har blitt deres mer eller mindre naturlige habitat – i laksemerdene.

Det hadde heldigvis ikke rukket å bli kuling i vindkastene enda, men det spilte egentlig ikke så stor rolle når man durer over bølgene i 30-40 knop. Det blir både kaldt og vått uansett. 

Studentene er engasjerte og får høre om alt fra smoltifisering, fôring, lakselus og merdeteknologi, og det legges lite mellom i fortellingen om lakseeventyret, som rommer en drøss av antagonister. 

For det er ingen hemmelighet at laksen ikke har det så bra. Hele havet sliter, og for mange av studentene ble dette et førstehåndsmøte med næringens store utfordringer knyttet til både bærekraft, rømming og dyrevelferd.

Øyeåpner 

- Turen ut på merdene var utrolig lærerik. Jeg har virkelig fått øynene opp for hva næringen får til, og hvilke reelle problemer de står ovenfor som vi studenter kan bidra med å løse. Det gir stor motivasjon til å komme seg ut å bidra i utviklingen, sier Sigurd Nash Reksen.

Han er biologistudent og mener at det mest verdifulle med konferansen er at man får den praktiske erfaringen som man ikke får fra skolebenken. 

Videre går turen til slakteriet og brønnbåtene. Fiskens ferd fra sjø til isoporpakken kan skues gjennom glassvinduer, i tillegg til samspillet mellom mennesker og maskiner som må til for å få den enorme mengden fisk inn og ut fra fabrikken. 

- Må være optimistisk 

Eline Lillebø Karlsen studerer robotikk og kybernetikk. Hun har vært på omvisning på merder og slakteri før, men er overrasket over hvor mye som har endret seg siden hennes forrige besøk på laksemerdene. I tillegg satte hun pris på å komme seg ut i ruskeværet.

- Jeg er jo kystjente fra Sandnessjøen og setter pris på litt vind og vær. Det blåser liksom aldri ordentlig inne i Trondheim. Jeg tenker at når det først skal stygt vær, så kan det gjøres skikkelig.

Vel inne i varmen igjen gjør Karlsen seg klar til å presentere og nettverke.

- Den dagen her har gått i ett. Det er bare å henge på. Jeg håper å få snakket litt med bedrifter om teknologien de bruker, og få en «feeling» på hvor de ulike selskapene er på vei og hva de satser på fremover, sier hun. 

Karlsen tror mange av problemene knyttet til næringen er avhengig av at flere fagfelt kommer sammen, for teknologiutviklingen må skje på flere premisser, både biologiske og etiske.

Karlsen er godt kjent med at det finnes mange perspektiver og meninger om oppdrettsnæringen, men fra et ingeniørperspektiv er det teknologien rundt og fremskrittene som gjøres som er mest interessant.

I masteroppgaven leter hun etter fiskevelferdsindikatorer og detekterer de med maskinlæring. Da er det spennende å snakke med biologer, som har en mye dypere forståelse for de biologiske utfordringene knyttet til laksen, sier Karlsen.

- Man får ikke løst noen ting hvis man ikke er villig til å lytte til andre fagfelt. Samtidig må man ha tro på at man kan løse ting når man skal jobbe med utvikling av teknologi. Man må på et vis være optimistisk.

Fremtidsfortellinger på timeplanen

I tradisjon tro hadde studentene fått utdelt gruppeoppgaver som skulle løses og presenteres på konferansen. I år la oppgaven opp til mye kreativitet ved at de skulle se for seg hvordan havbruksnæringen så ut i 2050 og presentere det som en «science fiction»-aktig fremtidsfortelling.

Reksen synes det er gøy at de får presentere sine oppgaver på konferansen og diskutere dem med så mange andre.

- Det er jo en tillitserklæring, i tillegg til at man vokser veldig på det. Det er store aktører her, og de setter av tid til å høre på oss, og det er veldig kult at konferansen legger til rette for det, sier han.

Studentene, som er inndelt i fem grupper, kommer med nokså forskjellige fortellinger. Noen ser for seg en fremtid der automatisering og teknologi har gjort arbeid mindre sosialt, og menneskene er deprimerte og føler seg ubetydelige. Andre har sett for seg fisk med chip og «geofence» som gjør at fisken kan gjetes rundt i farvann og inn til konsumentene.

- Vi har lagd en veldig kreativ historie, som går ut på at lakseoppdrett i Norge er nedskalert og outsourcet. I dette scenarioet er det Norge som har utviklet teknologi på landbasert oppdrett i høyhus hvor man har kontroll på alle variabler, som selges til andre land som er nærmere markedene. Dette gjør at fisken i Norske farvann er så god at vi kan drive med luksusturisme for dem som vil komme hit på såkalt «coolcation», sier Karlsen og ler godt.

Karlsen og Reksen er på samme gruppe og synes det har vært en god utfordring å jobbe sammen på tvers av fagfelt, selv om de ikke alltid har vært helt enig på gruppa. 

- Jeg kan ende opp med å dra det litt langt, men så er det andre som henter det litt inn igjen og tenker at vi må være mer realistiske, sier Karlsen.

- Hvor sprø kan vi være?

Noen studenter har vært med på dette før. Guro Holm Skillingstad studerer havbruksingeniør og var med i fjor, men hadde lyst til å bli med i år også og setter pris på muligheten til å tenke litt utenfor boksen. 

- Vanligvis løser vi ganske konkrete oppgaver i skolesammenhenger, men her har det vært litt sånn «hvor sprø kan vi være?». Det er gøy å leke med ideer og gi seg rom til å tenke nytt.

Skillingstad er også leder for Havbruksdagen, en karrieredag på NTNU for havbruksbedrifter og studenter som er interessert i havbruk. Målet hennes er å nettverke med bedrifter og se om hun finner jobbmuligheter. 

- Det er nok mange studenter her som ikke har tenkt så mye på havbruk, men som nå tenker «kanskje jeg kan bruke min kompetanse her». Det er ingen tvil om at det er mye havbruk som ikke er bra. Men jeg tror vi trenger den næringen, og da har jeg et ønske om å kunne gi et bidrag til at det går i rett retning.

- Den mest fornøyelige gruppen

Jørgen Fjeldvær er museumsdirektør i Kystmuseet har jobbet med havbrukformidling siden 2012. Han har deltatt på Brohodekonferansen flere ganger og synes årets konferanse har bestått av mange gode foredrag. 

Likevel mener han at det er samtalene med studentene og diskusjonene med dem som gir hovedutbyttet.

- Studentene er den mest fornøyelige gruppene å ha med ut på merdene, for de har et åpen sinn, stiller mange spørsmål og har en kunnskapshunger. 

Fjeldvær tror turene ut av klasserommet og til merdekanten er viktig, og mener det er et samfunnsoppdrag for museet å tilgjengeliggjøre kunnskap om næringen. 

- Havbruk, enten vi liker det eller ikke, er en del av det som skjer i Norge og langs kysten, og hvis vi ikke hadde adressert dette, så har vi ikke gjort jobben vår. Man kan ikke bare snakke om aktiviteten som var her for 50-100 år siden, for havbruket spiller en så stor rolle i dag, og da må vi som samfunnsinstitusjon være med på å formidle hva som skjer nå.

Brohode 2.0

Brohode 2050 har vært et kapasitetsprosjekt, finansiert av Forskningsrådet. I fjor gikk finansieringsperioden ut, og dette er den første konferansen i det såkalte «Brohode 2.0». Nå er det næringen selv som står for finansieringen, og årets konferanse består både av gammelt og nytt. 

- Vi har tatt med oss essensen fra det opprinnelige prosjektet, det som var mest vellykket og etterspurt, og tatt det med i det nye Brohode, som inkluderer tre ting: Brohodekonferansen, elev- og studentmobilitet, samt studentarrangementer, sier Neyts.

Hun mener studentene spiller en viktig rolle og har kraften som trengs for å forene akademia og næringen.

- Studentene er i en utdanning som er forskningsbasert, og samtidig skal de fleste ut i arbeidslivet etterpå og ser derfor etter hvor de kan bidra med sin kompetanse. Gjennom denne konferansen skaper vi et møtepunkt. Vi drar ut til der næringen er og hvor verdiskapningen skjer, og forsøker å bygge bro, sier hun.

Vil skape ringer i vannet

Neyts mener at det er mange grunner til å drive brobygging mellom akademia og næringslivet. Det handler både om hvordan man skal gå frem for å løse næringens komplekse problemstillinger, men også om å utdanne studenter som har den riktige kompetansen.

- Vi så at våre studenter ikke alltid kunne så mye om problemstillingene og utfordringene som opptok bransjen når de forlot skolebenken. De kom i en bedrift uten den kompetansen som trengtes, og vi så at forventningene fra næringen ikke ble møtt. Vi skjønte at vi måtte få en bedre «feeling» for hva som skjer i næringen, sier hun.

Ettersom konferansen nærmer seg slutten håper Neyts at folk sitter igjen med en følelse av at det er dynamikk og noe som skjer mellom deltagerne. I tillegg håper hun prosjektet kan både fortsette og bli større. 

- Jeg vil selvsagt at dette skal vokse og at vi klarer å skape ringer i vannet. Vi har bare plass til et fåtall studenter i dag, i tillegg vil vi gjerne engasjere flere bedrifter – det er plass til flere, for de gode løsningene finner vi sammen, sier hun.