Plenklipp i 2024? Nå må vi ta oss sammen!

Det er knallvær for tiden. Som tidligere osloborger føler jeg meg nesten rundlurt: Til Trondheim skulle jeg flytte, og folk lovet meg regn, storm og blæst dag ut og dag inn. Nei, det var så vidt jeg skulle kunne ta av meg regntøyet innendørs, så ille skulle det bli. Tvert imot skinner sola i nærmest sydensk stil, og lokker både studenter og ansatte ut av klamme kontorer og ut i frisk, rensende luft.

Friskere får man den knapt enn på Dragvoll, men smaken i munnen blir emmen når jeg sitter ute. Det er noe som mangler. Det er som om verden utendørs er et utsøkt måltid og kokken glemte saltet. Det slår meg når jeg kaster blikket på løvetennene i bakkene rundt. Stillheten røper hedersgjestens fravær: Det er jo knapt et insekt i lufta.

Man skulle tro at dager som disse hadde vært fulle av summing. Klart, det er tørt om dagen, så det kan kanskje skyldes at mange småkryp heller søker etter vann enn etter nektar, men jeg tror aldri at jeg har sett så mange løvetenner med så få besøkende. For dem som ikke har vært på Dragvoll i det siste, er campus omringet av gule knopper på alle kanter. Det er et nydelig syn, nærmest snytt ut av filmplakaten til Sound of Music. Dessverre blir det med blomstene, fordi insektene glimrer med sitt fravær.

Isak og Maria hjelper medstudentene sine med å bestå eksamen

Derfor måtte jeg sukke fra lungenes dyp da jeg gikk forbi biologibygget, og så at noen av helt uforklarlige årsaker hadde bestemt seg for å barbere gresset grundig. Buskstrandkålen fikk heldigvis stå (for det meste), men gressklipperen sørget for å skjære en liten vei tvers igjennom beddet, bare for å forsikre seg om at alle dyr som skal fra den ene siden til den andre må trosse en nærmest åpen slette. Et insekt som plager kan viftes vekk; et insekt som sulter, dør. Enklere blir det ikke.

Ærlig talt: hva er det vi holder på med? Tidligere i våres kom Nina-rapporten om at den norske insektbestanden har gått tilbake med 14 prosent per år de siste fire årene. Om dette er tilfeldig eller ei undersøkes fortsatt, men la oss for én gangs skyld ta utgangspunkt i at nedgangen faktisk har skjedd før vi fortsetter som før. Hvordan i alle dager kan vi fortsette å klippe plenen når vi vet – vi vet – at det har helt ubeskrivelige konsekvenser for ikke bare pollinerende insekter, men også andre småkryp som trenger steder å gjemme seg? Hvorfor insisterer vi på å holde ved like en helt idiotisk adelig skikk hvis hensikt var å vise at man eide så mye mark at man hadde råd til å holde enga nærmest fullstendig næringsfattig? Høyt gress og blomster holder også bedre på fuktigheten som, hvis finværet holder, kommer til å forsvinne brennkvikt – hilsen sørøstlending!

Ti på topp: Dette er NTNUs største navn

Og til dem som sier at det finnes områder rundt Dragvoll som er uskjøttet natur: Vi kan ikke fortsette å dele opp naturen i innmark og utmark. Blomsterenga finnes ikke uten intervensjon fra enten store beitedyr (som menneskene har bura inne, oops) eller oss. Vi må vende tilbake til tida der det var greit å tråkke på blåveisen og seg i høygresset, for det tyder på at disse fantes overalt. Og slik det er nå, forvalter vi ikke plena som blomstereng. Den forvaltes som plen og kan like gjerne byttes ut med kunstgress.

De har omtrent like høy biodiversitet.