Dragvoll skulle bli en by i byen for 25.000 studenter

- Idéen bak universitetssenteret på Dragvoll var at universitetet skulle være en egen by i byen, med alle nødvendige transport- og tjenestetilbud, samt boliger.

Thomas Brandt er professor i historie ved NTNU, og en av to forfattere bak boken «Turbulens og tankekraft - historien om NTNU». Mannen som hadde idéen til hva Dragvoll skulle være, var den danske arkitekten Henning Larsen, som i 1969 vant den nordiske idékonkurransen.

Året før hadde Stortinget vedtatt å opprette Universitetet i Trondheim, og NTH, Norges Lærerhøgskole og Vitenskapsmuseet var tenkt samlet på Dragvoll. Området skulle bygges ut jevnt og trutt frem til det var plass til 25.000 studenter.

Storstilte plantegninger

Jorder og grøntarealer både øst og vest for dagens bebyggelse skulle fylles opp med nye bygg, viser forslaget til arealdisponeringsplan fra desember 1980. Sørover skulle bebyggelsen stoppe ved en nyanlagt vei, og jordene videre sørover mot Bekken gård og Estenstadmarka skulle fylles med en oppdemmet sjø, idrettsstadion, sykkelbane, botanisk plantefelt, svømmehall, basseng, idrettshaller og gymanstikkhaller, for å nevne noe. Halsenget, et gårdsbygg NTNU for et drøyt år siden bestemte seg for å selge, var planlagt brukt til servering, og i skråningen opp i Estenstadmarka ble det foreslått slalombakke.

Men der det for 50 år siden var planlagt en ny by i byen, er det i dag jordbruk og rådyr som fortsatt dominerer. De store planene for Dragvoll ble det aldri noe av, og når det nå legges nye storstilte planer for campusutbygging er det for å flytte universitetet bort fra Dragvoll.

Men de nye storslåtte planene krymper stadig. Torsdag legger NTNU frem et notat om siste runde med kutt i campusprosjektet, et drøyt halvår etter at de sist behandlet en omfattende kuttliste for å få prosjektet ned til 11,6 milliarder kroner.

I fjor høst var det 2,7 milliarder som skulle spares inn. Hvor mye som skal spares inn denne gang er usikkert, men statsråd Ola Borten Moe har sagt at det er snakk om kutt på «mange milliarder», og i styrepapirene omtales kuttplanene - eller «redefineringen av prosjektet» - som en vesentlig redusering av prosjektets omfang.

LES OGSÅ: Arkitekturstudentene valfartet til Dragvoll da det sto ferdig

- Likhetene er påfallende

- Likhetene mellom dagens campusprosjekt og Dragvoll-prosjektet er påfallende mange, slik jeg ser det. Blant annet er de storstilte planene, nå som da, basert på svært langsiktige, og dermed usikre, prognoser. Begge prosjektene har vist seg sårbare for politiske og økonomiske endringer, forteller Brandt.

Planene for et universitetssenter på Dragvoll stammer fra starten av 60-tallet. Prognosene tydet på stor vekst i antall studenter, og kommunen så for seg en storstilt byvekst og omfattende utbygging av veinettet etter hvert som privatbilen ble allemannseie.

Trondheim kommune fikk beskjed fra oven om å finne areal til universitetsutbygging, og endte med å sikre seg arealene rundt Dragvoll for alle fremtidige utbyggingsformål. Antakelsen var at byveksten snart ville føre til at området ble integrert i byen.

- I likhet med dagens campussamling var Dragvoll-prosjektet også motivert ut fra en noe løs tanke om tverrfaglig interaksjon. Det å samle alt på ett sted hadde en egenverdi da som nå, fortsetter Brandt.

Også hvordan de ansatte opplevde brukermedvirkningen da Dragvoll skulle bygges høres nok kjent ut for alle som har fulgt med i avisspaltene de siste årene.

- Det var stor frustrasjon blant faglærerne over ikke å bli lyttet til når det gjaldt behovet for egne kontorer. Deres krav og anbefalinger kom for sent inn til at det ble optimale løsninger. Noe av årsaken var trolig at det var etablert en kompleks organisering som involverte departementet, Statens bygge- og eiendomsdirektorat (forløperen til Statsbygg), universitetets prosjektorganisasjon og et arkitektfirma, som sammen la premissene.

- Dagens prosjekt er en reversering

Men Brandt ser også klare forskjeller mellom de to utbyggingene.

- Den største forskjellen er lokaliseringen. Dagens campusprosjekt er i en viss forstand et forsøk på reverse planen om å nærmest etablere en egen by i byen på Dragvoll, selv om jeg vil si at dagens prosjekt likevel fremstår som ganske avsondret fra den omliggende byen, sier historikeren og fortsetter:

- En annen viktig forskjell er at Dragvoll ble utbygd som følge av et klart behov for egnede lokaler. De såkalte humsam-fagene hadde trange kår med midlertidige lokaler. Det er nok behov for nye og bedre lokaler for fagmiljøer i dag også, men prosjektet fremstår mindre etterlengtet blant ansatte enn det Dragvoll i sin tid var.

Det skulle dog raskt vise seg at idéene om et samlet integrert universitet ikke lot seg gjennomføre, og ifølge Brandt var skepsisen stor blant de ansatte, og særlig ved NTH. Samtidig var det særlig tre ytre forhold som bremset planene for utbyggingen.

- Myndighetene valgte å satse på utbygging av høyere utdanning i distriktene, og de voldsomme prognosene for studentvekst slo ikke til. I tillegg førte den økonomiske utviklingen til en stagnasjon i UH-sektorens budsjetter fra slutten av 1970-årene.

«Megaprosjektenes jernlov»

Tempoet i utbyggingen på Dragvoll ble skrudd ned. Humanistene fra Lærerhøgskolen flyttet inn i første byggetrinn i 1978, og i 1993 fulgte samfunnsfagene etter. Men planen om å få realfagene opp til Dragvoll ble det som kjent aldri noe av. Den endelige spikeren i kisten mener Brandt var vedtaket om å bygge Realfagbygget som del av opprettelsen av NTNU.

For en generell betraktning rundt campusutbygginger viser historieprofessoren til Oxford-professor Bent Flyvbjergs «Megaprosjektenes jernlov»:

- Lengre tid, høyere kostnad og mindre nytte enn planlagt. Om og om igjen.