Egentlig føler førsteamanuensen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse at han burde skrike og rope, og ta enda kraftigere til motmæle enn det han gjør i dette intervjuet med UA. Men han sier han lenge har vært forberedt på det som nå skjer. Det ledelsen sier er god medvirkning, er for ham økende sentralisering og umyndiggjøring av ansatte.
- Jeg blir matt og oppgitt over at ledelsen ikke forstår hva medbestemmelse er, sukker han.
Han har lest notatet om «Medvirkning for ansatte og studenter ved instituttene» som rektor har sendt ut til fakultetene, fagforeningene, Studenttinget og Hovedverneombudet. Han har brukt et par dager på å fordøye innholdet og diskutere det med kolleger. Han er ikke imponert.
Hovedpoenget til Torvatn er at instituttstyrene er viktigere enn noen sinne, ikke minst etter at NTNU-styret i fjor høst vedtok at alle instituttlederne fra høsten av skal tilsettes.
I rektors skisse til mulige medvirkningsordninger nevnes ikke instituttstyrene og –rådene. Rektor foreslo i høst at disse formelle medvirkningsorganene skal opphøre, noe NTNU-styret valgte ikke å ta stilling til på sitt møte i oktober.
LES OGSÅ: Notat skygger unna stridstema
Medbestemmelse
- Jeg tror at den ordninga de nå lager seg, handler om at beslutningene må tas av ledelsen fordi den har ansvaret. Vi kan spørre folk om råd, men vi trenger ikke å høre på dem. Denne holdninga gjennomsyrer hele dokumentet, sier han.
Torvatn lister opp hva han legger i reell medvirkning ved NTNU. Han hevder at hans alternative medvirkningsmodell harmonerer mer med den forskning og de ledelsesteorier som finnes for hvordan kunnskapsbedrifter bør styres og ledes.
- For det første må instituttstyrene bestå, slik at instituttledelsen kan forankre beslutningene i sitt lokale miljø. Fagmiljøene må få være med å bestemme. Det holder ikke at ledelsen spør et par av de ansatte og kaller det medvirkning. Beslutninger må være forankret i medvirkningsorganer med reell medbestemmelse.
Derfor mener han at ansatte og studenter i instituttstyrene skal være med å påvirke budsjett og ressursfordeling, strategisk bemanningsplan, strategisk studiearbeid og strategisk forskningsplan.
- Når instituttlederne nå skal ansettes, kan vi risikere å få ledere utenfra som ikke har lokal kunnskap. Da blir det enda viktigere å ivareta denne lokalkunnskapen gjennom instituttstyrene, som kan være med og ta beslutninger, sier han.
Uformell medvirkning
For det andre ser Torvatn for seg et tilpasset nettverk av uformelle medvirkningsorganer bestemt på instituttnivå. Og lister blant annet opp opp utvidete ledermøter, faglærermøter, spesielle arbeidsgrupper, studieutvalg og eller forskningsutvalg, strategisamlinger en eller to ganger i året og allmøter for å behandle kritiske saker.
Torvatn ønsker seg et vedtak fra NTNU-styret som sier at alle instituttene skal ha et instituttstyre som behandler de fire strategiske områdene nevnt ovenfor.
I tillegg mener han at NTNU-styret også bør si at instituttene skal ha et nettverk av uformelle medvirkningsorganer tilpasset deres nivå. Instituttledelsen må redegjøre overfor dekan og instituttstyre for hvilke organer som er valgt og hvor hensiktsmessige de er.
Ledelse i en kunnskapsbedrift
- Det vi må huske på, er at medvirkning er en svært viktig kilde til å få profesjonalitet i kunnskapsorganisasjoner. Det som nettopp skiller kunnskapsbedriftene fra vanlige bedrifter, er at de ansatte er like skarpe og har like god kunnskap som lederne, sier han.
Han viser til hva hans eget institutt, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, kan skilte med av kunnskap på ledelse, organisasjon og økonomi.
Han anslår at det finnes om lag 20 doktorgrader i økonomi. Femten personer har doktorgrad i ledelse. Flere ved instituttet har doktorgrad i organisasjon.
- Hvor mange på økonomiavdelinga ved NTNU har doktorgrad i økonomi og regnskap? Svar: Null eller en. Hvor mange av lederne har doktorgrad i ledelse? Hvor mange ved organisasjonsdirektørens kontor har doktorgrad i organisasjon?
Liv og lære
I en slik kunnskapsbedrift, mener Torvatn, finnes det altså smarte folk som veit mye om sitt fagfelt. Disse må dras inn i strategiprosessene.
- Da kan du ikke sitte som rektor og dekan og bestemme hva disse skal jobbe med, du må spørre og involvere hele veien og la de ansatte være med og ta beslutninger.
- Dette er ikke barnehagebarn, understreker han.
Han synes det også er et paradoks at hans institutt har forskningsprosjekter, der de hjelper bedrifter med å utvikle medbestemmelse, blant annet ved Raufoss. Nå håper han de ikke spør hvordan medvirkning praktiseres ved NTNU siden kunnskapsbedriften virker helt lammet når det gjelder å etablere gode medbestemmelsesordninger.
Trenger mer tid
Tim Torvatn reager også på at svarfristen er 18. januar, og mener det er altfor kort tid til å diskutere det han mener antakelig er et av de viktigste sakene dette året. Hans fakultet har ennå ikke sendt ut notatet til instituttene, mens andre institutt har satt en frist på 10. januar for å komme med tilbakemeldinger.
- Ledelsen burde tatt seg god tid. Rektor burde skrive at dette forutsetter behandling på allmøter i alle enheter. Nå får vi jo ikke medvirke om medvirkning en gang.
Nå skal han sette seg ned å skrive et leserinnlegg og oppsummere hva som er hans syn på reell medbestemmelse. I tillegg vil han sende det ut til folk som er interessert i slike spørsmål. Han håper fagforeningene innkaller til medlemsmøter slik at medlemmene får diskutert rektors notat skikkelig.
Fritt fram for lederne
- Slik jeg leser forslaget fra rektor er hensikten med notatet å sikre at dekanene og instituttlederne ikke skal ha noen begrensninger på sin beslutningsmyndighet. Ledelsen er redd for at disse lederne ikke får bestemme fritt, og prøver derfor å opprette medvirkningsordninger som ikke forplikter lederne på noen måte, avslutter en oppgitt Tim Torvatn.
