Professor Arnulf Kolstad briljerer som student og fikk A på master
Arnulf Kolstad var professoren som ble student igjen. Nå er innsatsen kronet med en A på masteroppgaven.
Arnulf Kolstad om livet etter at han gikk av med pensjon: - Vi tidligere akademikere er en ressurs som universitetene burde utnytte bedre. Espen Halvorsen Bjørgan
- Det er hyggelig å få ros og anerkjennelse. Det er noe alle trenger uansett alder, sier en fornøyd student – og professor - ei ukes tid etter at han fikk den glade nyheten.
God følelse ved levering
Humøret er noe helt annet nå enn for fire år siden. Da ble den mangeårige psykologiprofessoren nektet emeritus-status av det daværende SVT-fakultetet. For ikke å miste tilknytningen til NTNU, meldte han seg opp som student i Allmenn litteraturvitenskap. Da dekan Marit Reitan overtok som leder for fakultetet like etterpå, sørget hun for at Kolstad likevel fikk status som emeritus, men da var det gjort: Vitebegjæret var tent og den nybakte studenten startet løpet mot det som nå har fått en lykkelig slutt: En A på masteroppgaven.
- Jeg hadde en god følelse da jeg leverte oppgaven som jeg brukte ett år på. Jeg er veldig interessert i det temaet jeg skrev om og mente selv jeg hadde gode kunnskaper om det, oppsummerer Kolstad.
Eldre som ressurs
Det er fire år siden UA hang på slep da Arnulf Kolstad ruslet inn i møterommet på Dragvoll for å treffe femten litteraturstudenter og faglærere for første gang. Kolstad kunne vært bestefar til omtrent samtlige av medstudentene, men satt uanfektet ved pulten, noterte flittig og studerte pensumlista.
I fjor høst intervjuet vi ham på nytt da han satt og skrev på masteroppgaven sin. Den handlet om en av bøkene til den kinesiske nobelprisvinneren i litteratur, Mo Yan. Den gangen oppfordret Kolstad alle kunnskapstørste pensjonister om å studere igjen. Foreløpig har han ikke inntrykk av at så mange av den eldre garde trekker til auditoriene, men noen enkelttilfeller har han møtt på.
- Vi blir ikke mindre egnet for intellektuelt arbeid med alderen, og det bør universitetene være klar over. Det er pussig slik det er i dag: Plutselig, på en bestemt dag, får man beskjeden: Hei, hei, vi trenger deg ikke mer, sier han.
Kolstad mener eldre akademikere er en ressurs, som universitetene burde utnyttet bedre enn i dag: Samt at det må være mulig å organisere dette på en slik måte at de eldre ikke hindrer yngre arbeidskraft å få innpass
- Jeg har min gode pensjon og trenger ikke lønn. Mine kunnskaper burde komme alle til nytte, og ikke minst studentene. Vi tidligere professorer kan lage kurs på områder vi kan noe om. Vi er en ressurs som ikke brukes. Og akademikere er ikke utslitte på samme måte som kroppsarbeidere. Hjernen er ikke utslitt, sier han.
Egentlig kunne vi satt punktum nå etter denne A-en. Men historien er ikke helt slutt ennå. Som Universitetsavisa tidligere har omtalt, bretter 75-åringen nå opp ermene og gyver løs på enda en doktorgrad, sin tredje:
- Jeg vil prøve å forstå hva lingvisten Noam Chomsky mener når han sier at språket er medfødt hos alle mennesker. Her er det mye å få svar på: Hva skjer i hjernen? Er det genetisk? Hvor i det genetiske ligger språket og hvordan utvikler det seg i hjernen?
Nå leser han seg opp på feltet, og det fascinerer ham å forsøke å kombinere hjerneforskning med språkutvikling.
- Hvorfor har vi så ulike språk dersom dette er medfødt hos alle? Mange har spurt seg det samme, men for meg er dette et nytt felt, der jeg kan kombinere mitt gamle fagfelt, psykologi, med interessen min for hjerneforskning, opplyser han.
Han setter i gang uten finansiering. Med sin pensjon trenger han ikke det. Hvordan formalitetene ellers blir, er uklart:
- Jeg vil bare trenge inn i disse problemstillingene og finne ut av dem. Jeg er i kontakt med Institutt for språk og litteratur som er imøtekommende, men det passer ikke for meg å bli tatt opp på et doktorgradsstudium med én veileder. Jeg vil snakke med mange.
- Regelrytteri
UA har nylig intervjuet to professorer ved Universitetet i Tromsø som har hatt problemer med å studere på nytt ved samme universitet på grunn av at de må framvise vitnemål for å bli tatt opp på nytt. Fant du vitnemålet ditt da du skulle studere?
- Jeg husker ikke, men jeg er sjeleglad for at jeg antakelig gjorde det. Det ville vært synd å bli stoppet av et papir fra 1961. Dette er et eksempel på administrativ iver etter å gjøre alt hundre prosent korrekt. Dette er åpenbart folk som er kvalifisert gjennom jobben de har hatt. Det må være mulig å få til mer smidighet og mindre regelrytteri, avslutter han.
