Mindre demokrati, mer medvirkning

Campusprosjektet ved NTNU vil gi grunnleggende endringer for de som arbeider og studerer der. Mest påtrengende er det for de ansatte, siden mange av dem vil fortsette å jobbe og forske ved en institusjon som er i vidtrekkende, fysisk endring. Alle skal samles på én, stor campus, noe som medfører at folk havner nye steder, mange i nye, faglige omgivelser, samtidig som hvor mye plass man vil få til disposisjon også er i endring.

Disse beslutningene fattes av NTNU-ledelsen, hvor regjering og storting setter premissene. Det er for eksempel regjeringen som har tatt den formelle beslutningen om en statlig arealnorm på 23 kvadratmeter per ansatt. Men de ansatte er invitert til å «medvirke» underveis. Hensikten er at deres meninger skal tas behørig hensyn til. Men hva betyr det i praksis? Er «medvirkning» blitt ett innholdsløst ord som skjuler en prosess hvor ledelsen i praksis bestemmer det aller meste? Blir «medvirkning» i praksis ren sandpåstrøing?

En debatt onsdag formiddag på Litteraturhuset utforsket disse spørsmålene. Førsteamanuensene Margrethe C Stang og Arve Hjelseth satt i panel med rektor Gunnar Bovim og prosjektdirektør for campusutvikling Merete Kvidal. Samtalen ble ledet av Adressas kommentator Morten Langfeldt Dahlback.

- Den åpne samtalen er blitt bedre

- NTNU er blitt mindre demokratisk de siste årene i forbindelse med at man gikk fra valgte til ansatte ledere, det mener jeg er udiskutabelt, innledet Hjelseth.

Han la straks til at ansatte likevel kan ha medvirkning.

- Den åpne samtalen ved NTNU er bedre i dag enn for 10-15 år siden. Arenaer for medvirkning er blitt bedre. At universitetene finansierer uavhengige aviser som Khrono og Universitetsavisa hvor vi kan diskutere og krangle åpent, er svært verdifullt, poengterte Hjelseth, og fikk straks tilslutning fra Bovim.

Hva er medvirkning? Rektor foretok en kjapp analytisk oppdeling, i formelle og uformelle kanaler. De formelle er av faglig karakter, som sentralt samarbeidsutvalg Sesam, og i siste instans behandling i NTNUs styre, hvor ansatte og studenter er representert.

Men NTNU-ledere og NTNU-ansatte er ikke de eneste som har legitime grunner til å være med og bestemme hva som bør skje ved NTNU, minnet han om.

- Alt vi gjør påvirker samfunnet omkring oss, og samfunnet betaler ganske mye for hva vi holder på med. Da er det naturlig at det ytre demokratiet også har innflytelse, poengterte NTNU-rektoren. Med ytre demokrati sikter han til valgte politikere på riksplan.

Hvor demokratisk?

Så regjering og storting setter rammene, og universitetsledere beslutter retning. Hvilken plass er det for ansatte å være med på å stake ut kursen? Diskusjonen videre kom til å handle om kategorien «uformelle organer». Hvilke er de, og hvilken betydning har de?

Stang var invitert inn i en av gruppene som hadde til oppgave å komme med innspill i campusprosjektet. Kvidal framholdt disse gruppene som en «viktig medvirkningsmetode» for å skaffe til veie et best mulig beslutningsgrunnlag. Gruppen som Stang deltok i, tok for seg arbeidsplassen. Følte hun at hun deltok i en demokratisk prosess?

- Det er et godt spørsmål. Vi hadde hyggelige diskusjoner, selv om vi var rykende uenige. Men jeg ble overrasket over i hvilken grad informasjonen ble porsjonert ut. Som vitenskapskvinne er jeg vant til å starte med mest mulig informasjon tilgjengelig. Men det foregikk ikke slik her, konstaterte Stang, og nevnte som eksempel at opplysningen om statens arealnorm ble spilt inn på et sent tidspunkt i prosessen.

- Medspillsdemokrati

Hun kommenterte også at hun var utpekt, ikke valgt, til å ta sete i medvirkningsgruppen.

- Det blir en form for «medspillsdemokrati», sa hun.

Kvidal tolket Stang som at hun etterspør en sterkere kopling mellom de formelle og uformelle prosessene. En måte å møte dette på er at fagforeningene har utpekt personer som har til særlig ansvar å følge campusprosjektet.

Her minnet Bovim om at om selv om disse medvirkningsgruppene var av uformell karakter så har de likevel betydning.

- Det er ikke NTNU som bygger, det er Statsbygg som er tillagt den oppgaven. Vi gir råd og kommer med kommentarer, fortrinnsvis på de rette tidspunktene underveis, for å sikre at dette blir bygg som er tilpasset våre behov.

Man kan mene hva man vil om de 23 kvadratmeterne som norm, men det er altså en norm vedtatt av hva rektoren benevnte som «Det store demokratiet.»

- Her er det viktigere for oss å gi gode råd til rett tid, framfor å regredere til resolusjonsvedtak, slik at vi kan gå ut i avisa å si at vi sa hva vi mente men det var ingen som hørte på oss, sa Bovim.

Pinlig dårlig

Stang ble også overrasket over i hvilken grad prosessarbeidet omkring medvirkningsgruppene var outsourcet til eksterne aktører. Dette grep Hjelseth fatt i:

- Den spørreundersøkelsen som ble gjennomført var rett og slett pinlig dårlig. Jeg satt selv og skulle forsøke å svare på spørsmålene, men det var temmelig håpløst.

LES OGSÅ: Slakter metodebruk

- Jeg skylder ikke på deg, men på de inkompetente personene som fikk ansvar for disse prosessene, sa Hjelseth, henvendt til Bovim.

- Det er viktig å bringe inn faglige erfaringer utenfra. Minner om situasjonen ved utbygging av sykehuset, hvor mange mente at man ikke måtte rive hovedbygget fordi det var så fint. Jeg tror de fleste i etterkant vil si at det var fint vi tok det ned og satte opp et nytt, svarte Bovim.

- Behøver et sted for bøkene våre

Kvidal medga at det nok kunne vært formulert bedre spørsmål. Men man fikk likevel interessant informasjon, mente hun, og viste til andre tiltak som for eksempel telling, og gåturer rundt om på campus. Tellingene ga informasjon vi slett ikke forsto, sa hun.

Stang kommenterte hodetellingen slik:

- Tellingen er et godt eksempel på at en god intensjon ender i noe mindre bra. Et svar man fikk av den er at vi er lite på kontorene våre, men alle mulige andre steder, forelesningssalene, toaletter, andre steder. Men det som ikke kom fram i undersøkelsen er at vi bruker kontorene selv om vi ikke er der, sa Stang.

- Som for eksempel at det er der vi har bøkene våre, og bøkene behøver vi. Vi er veldig i tvil om vi har et sted å oppbevare sakene våre når vi er på do!

Moderatoren spurte NTNU-rektoren om hvor gjennomsiktig beslutningsprosessene ved universitetet hans er.

- I en organisasjon med 7000 ansatte er gjennomsiktighet en problemstilling. Vi skal erkjenne at ledelse på dette nivået alltid vil være krevende med hensyn til informasjon og medvirkning, svarte Bovim.

«Ideologiproduksjon»

Det er svært utfordrende å planlegge fysisk for framtida, mente han. Bovim viste som eksempel til da man bygde Realfagbygget omkring årtusenskiftet.

 – Da viste man ikke at behovet for digitale arealer kom til å eksplodere 15 år senere.

Men dette med at alt blir så annerledes i framtida, tillot Hjelseth seg å tvile på.

Ellers så reserverte han seg for at alt skulle være så annerledes i framtida.

- Vi må ikke la oss forføre av denne tenkningen om at arbeidsforholdene våre bli så forferdelig forandret. Jeg opplever at min arbeidssituasjon er relativt lik slik det var da jeg var stipendiat. Å forstørre hvor forferdelig endret allting vil bli, er ren ideologiproduksjon.

Dahlback spurte Hjelset om hva han legger i «ideologiproduksjon.» Svaret var kontant:

- Med det mener jeg at det lages nokså pompøse forestillinger hentet ut av framtidsvisjonsbøker med lav troverdighet, om hvor nytt og annerledes alt skal bli i framtida.