- Jeg gleder meg til det blir liv og røre igjen. En campus uten folk er helt feil, sier Tone Merete Bergum.
Hun jobber som butikkselger med fagansvar hos Akademika og er 50 prosent permittert. Hun har derfor vært delvis på jobb i Gamle kjemi-bygget på Gløshaugen hele denne lange unntaksperioden.
- Det har vært litt surrealistisk å være på jobb uten å treffe noen studenter, forteller hun.
Mellom 30 og 40 prosent av de ansatte er nå tilbake på campusen.
Det er ikke lett for en hjemmekontorist å tråkke rundt på Gløshaugen igjen. Den ene inngangsdøra etter den andre er stengt. Men vi finner rette inngangen etter hvert og kommer oss til Stripa, denne eviglange og alltid pulserende korridoren stappet med studenter. Der føler vi oss som de eneste gjenlevende menneskene på jorda. Det er nesten ingen ansatte eller studenter å se, alt er stille. Stillheten er påtrengende.
Cafe Sito er avstengt, men kantina er åpen. Kioskene likeså. Og Akademika.
- Det er veldig stille og rolig i gangene. Det økte litt på i forrige uke når lesesalene ble åpnet igjen, da var det flere biler å se på parkeringsplassen, forteller Bergum.
Flere har benyttet nettet denne perioden for å bestille bøker. De ansatte har tatt imot ordrer, pakket og sendt av gårde varer fra nettbutikken. Ikke bare arbeidsdagen har vært uvanlig. Som permittert har Bergum også fått oppleve Nav-systemet.
- Det har vært uforståelig mye byråkrati, men det har fungert, konstaterer hun.
Nå er Bergum spent på høsten, mye er usikkert og de er forberedt på ulike løsninger. Dessuten håper hun at hun kan jobbe fulltid igjen snart.
- Hva med romantikken?
Ute skinner sola denne tirsdagen, men vi går inn i neste bygg, Realfagbygget. Der treffer vi umiddelbart på overingeniør Elin Harboe Albertsen, i lab-frakk på vei fra et av studentlaboratoriene, der førsteårsstudenter pleier å ha lab-kurs i generell kjemi.
Nå forbereder de lab-kursene til høsten og har sørget for å ha god nok avstand mellom studentene. De planlegger ut fra to alternativer: At det skal være en meters avstand mellom dem og at kapasiteten blir mer enn halvert på lab-ene. Det andre er mer tilbake til normalen og en avstand på om lag en halv meter. De har også kjøpt inn flasker med antibac som er utplassert på lab-ene og på lesesalene.
Albertsen har hatt både hjemmekontor og vært fysisk på jobb denne perioden.
Hun er glad for å være på campus. Siden hun har en praktisk jobb, var det vanskelig å finne oppgaver hjemme knyttet til jobben.
- Jeg har deltatt på webinar etter webinar og har tillatt meg å bruke tid på å lære nye ting. Jeg har fått deltatt i samfunnet på en helt annen måte. NTNU har vært flinke til å kurse oss og de har gitt inntrykk av å være forberedt, sier hun.
Det har vært ei spesiell tid. Hun har fått lest og reflektert mer og har vært mindre stresset, forteller hun. Det har vært fint. Samtidig har det også gitt en helt annen energi å være i gang igjen på campus.
Nå lurer hun på hvordan høsten blir, ikke minst for studentene.
- Hvordan blir det med romantikken for dem, det er jo det som hører med det å være student? Vi håper, håper, håper at det snart er over, smiler hun.
Vi skjønner at vi må ut i finværet for å treffe folk i lunsjen. Hvem vil sitte inne når sola varmer så godt i Trøndelag denne tirsdagen? Vi sikter oss inn på et bord utenfor IT-bygget. Der sitter det tre studenter. De drikker noe varmt i koppen og har matpakka på bordet.
Er det ikke noe kjent med den ene av dem? Er det Åste? Ja, det stemmer, det viser seg å være Studenttingets leder som tar seg en pause mellom slagene. Rundt bordet ellers sitter Håkon Gravem Isaksen, fagpolitisk ansvarlig og Simon Løvdal, læringsmiljøpolitisk ansvarlig i Studenttinget.
- Å komme seg ut av døra, møte andre og diskutere saker, gjør noe med motivasjonen, sier Hagerup.
Isaksen blir distrahert et øyeblikk. En veps surrer ved bordkanten. Han er usikker på om han er allergisk og har derfor ikke noe ønske om nærkontakt. Vepsen virrer videre og intervjuet fortsetter.
- Jeg har hatt et ordentlig kontor hjemme, men det ble mer tungvint når alt var digitalt. Mye av den ordinære møtevirksomheten har fungert fint digitalt. Men det er noe med å prate med folk, treffes på kontoret og få avklart saker på stedet, sier han.
Løvdal er enig.
- Jeg har savnet å møte kollegene. Det fungerte godt med de digitale møtene, men slike ting som sosial mingling mellom møtene faller vekk, sier han.
Hagerup føler med studentene som fikk tilværelsen snudd opp ned denne våren.
- Det har vært en utrolig spesiell og vanskelig tid. Nå må vi bruke lærdommene fra denne tida for alt det er verdt. Jeg tror vi vil lære å sette mer pris på samhold og hvor viktig læringsmiljøet er. Det håper jeg NTNU tar med seg videre, sier hun.
Selv beskriver hun det som knalltungt å være på hybelen siden den ikke var egnet for hjemmekontor. Derfor dro hun hjem til foreldrene.
UA fortsetter ferden opp til Dragvoll og det ser lovende ut. Er det ikke ganske mange biler på parkeringsplassen? Da er det håp. Vi har en idé om å treffe på en faglærer som endelig er godt plassert på kontoret omgitt av sine kjære bøker.
Det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Vi går i korridorene hos Institutt for språk og litteratur og banker på den ene kontordøra etter den andre. Ingen svarer. Vi tusler gjennom enda flere korridorer. Det er det samme overalt. På mange av dørene er det hengt opp oppslag om at det er hjemmekontor. Dragvoll virker å være en ganske tømt campus fortsatt. Vi får opplyst at det er kun et sted mellom 10 og 30 prosent av de ansatte som er tilbake på SU-fakultetet og om lag 30-40 prosent ved HF.
Én faglærer støter vi på nederst i trappa ned til vrimlearealet. Han er veldig travel og på vei til sensur.
Men så ser vi Ingrid Løvoll komme gående mot oss. Eller rettere sagt: Hun er på vei til kiosken. Hun har tid til å snakke med oss selv om hun har eksamen dagen etterpå. Hun utdanner seg til lektor i samfunnsfag og det er én grunn til at hun har tatt turen til Dragvoll i dag: Hun trenger tilgang på skriver. Hun skal skrive ut notater og få bedre oversikt før eksamenen i norsk didaktikk.
- Etter at lesesalene åpnet har jeg vært innom 2-3 ganger i uka. Det er ikke så mye som vanlig. Det er fint med miljøforandring, vi blir jo gal av å sitte på samme plass hele tida, sier hun.
Som de fleste vi har truffet på, ser hun både positive og negative sider ved situasjonen. Det er veldig rolig nå, det er litt deilig, men også litt trist. Hadde alt vært som før, hadde hun sittet sammen med kollokviegruppa nå og forberedt seg til eksamen. På lesesalen der hun sitter, er det fire studenter i dag, det er plass til 20.
Til høsten fortsetter hun på lektorprogrammet og skal ta en master i statsvitenskap. Da vil de ikke være så mange studenter, sånn cirka 15.
- Jeg er spent på om vi blir på campus eller har undervisning digitalt hjemme. Det er stusslig å være student og sitte hjemme, sier hun.
Dessuten håper hun det blir mulig for linjeforeninga, Erudio, å åpne kontoret og ta imot de nye studentene.
Onsdagens hjemmeeksamen tar hun med stor ro:
- Det får gå som det går. Jeg føler meg ikke dårligere forberedt enn vanlig. Eksamen er uansett et sjansespill. Det er fint at det er meldt dårlig vær, sier hun.
Da har vi altså sett det med egne øyne. Det er fortsatt stille på campusene. Ikke for det, juni er generelt en rolig måned. Men det var fint å være en tur innom Gløshaugen og Dragvoll igjen før vi vender tilbake til hjemmekontoret. Aldri før har campuslufta vært friskere.
