Han hadde NTHs første professor som foreleser

Professor emeritus Magne Lamvik møter oss på et møterom på sin gamle arbeidsplass på Gløshaugen. Han er hvit i håret og lys til sinns. Husken er det ingenting å si på, heller ikke glimtet i øyet. Han ser betraktelig yngre ut enn sine 90 år. Nå fomler han litt oppgitt for å få høreapparatet på plass. Det hviner og uler.

- Dette er gammeldags teknologi, konstaterer han ingeniørkyndig.

Jobb på stedet

Lamvik begynte studiene på NTH i 1952. Etter diplomsemesteret ble han engasjet som forskningsassistent hos professor Dag G. Johnson. Det skjedde på gårdsplassen utenfor Gløshaugen østre, med spørsmålet:

- Har du jobb etter diplomen?

- Nei.

- Da skal du begynne hos meg.

- Ja, takk.

Deretter ble det jobb som vitass og høyskolestipendiat. Han tok lisensiatgrad, ble labingeniør og seinere professor i varmelære.

Den dag i dag stikker han innom Institutt for energi- og prosessteknikk, gjerne i tilknytning til møtene i Gløshaugen akademiske klubb.

- Som barn var jeg fingernem, jeg fiklet alltid med noe og holdt på med praktiske ting. NTH lå nærmest og jeg kom inn på Maskin, forteller han.

Han kom opprinnelig fra Tingvoll, men hadde godt kjennskap til Trøndelag siden hans mor var derfra. Han kom også inn på tannlegestudiet, men i ettertid er han glad for at det ikke ble noe av.

Han har hatt mange fine år på Norges tekniske høgskole.

Hadde NTHs første professor som foreleser

Det går et historisk sus gjennom møterommet denne desemberdagen. For når vi intervjuer Lamvik kan vi ikke gjøre annet enn å ta det helt fra begynnelsen, fra år 0 i NTH-sammenheng. I 1910 ble høgskolen grunnlagt. Allerede året før var Adolf Watzinger headhuntet og utnevnt som professor ved Varmekraftlaboratoriet. Han kom til Trondheim fra høyskolen i Darmstadt og ble NTHs første professor.

Historien til instituttet er grundig beskrevet i boka: «Fra varmekraft til bærekraft», som nylig kom ut på Museumsforlaget. Forfatterne er Per Østby, Terje Finstad og Håkon B. Stokland.

- Watzinger var en nestor i sitt fag og likevel vennligheten selv, som den humanist han også var, sier Lamvik.

Han viser til et minneord Dag Johnson skrev, hvor det ble referert at Watzinger etter teknisk studium tok et studieår innen humaniora. Dette skal ha vært hans mest lykkelige år.

- Denne bakgrunnen hadde han med seg som ingeniør. Han var alle studenters venn.

Da Lamvik var student, hadde Watzinger pensjonert seg. Men han vikarierte i faget dampturbiner, og på denne måten fikk Lamvik oppleve ham som foreleser. Derfor ble han den siste studenten til den første professoren.

- Han sa dampf, han sa det på tysk.

Varmekraftnestoren var en flink foreleser, husker Lamvik.

- Han var snill og en fin fyr å høre på. Vi studentene fattet straks poenget og det var stille i salen.

«Satt der som en stenograf»

I boka «Fra varmekraft til bærekraft» kommer det fram at studentene på Watzingers forelesninger om dampmaskiner hadde det travelt. Studentene måtte håndskrive nøyaktige forelesningsnotater, som deretter kunne fungere som pensum for eksamensforberedelser. Det slo ikke an hos alle studenter. Olav Grüner Løken, som gikk på andre kullet ved maskinlinja, sa i 1934 at han satt der som «en stenograf og hadde ikke tid til å tenke – et unødig tidsspilde». Han savnet samarbeid mellom de enkelte professorene. «Der trengs nu en øksekomité for å bringe stoffkvantumet ned, slik at de kan absorberes av en normal hjerne», mente han.

At studentene selv måtte skrive nøyaktige referater, var vanlig gjennom hele perioden før andre verdenskrig.

Etter hvert ble det produsert hefter med nøyaktige referater av forelesningene. Også bøker og artikler ble i større grad tilgjengelig.

Men dette er før Lamviks tid. Da han studerte, var det forelesninger, lab-øvinger og en del måleteknikk som et integrert studium.

- Opplegget var nærmest førkrigs, det var nokså standardisert det vi holdt på med.

Professorene hadde en opphøyd posisjon og studentene måtte innordne seg.

- Men vi ble ikke behandlet som en slikk og ingenting. For dem med interesse for fagene, var det gode muligheter for å utfolde seg.

Forente fysikk og teknikk

Økte bevilgninger og flere forskerstillinger mener Lamvik var den mest markante endringa i etterkrigstida. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd ble etablert i 1946. Dette var ett av de fem opprinnelige forskningsrådene som i dag inngår i Norges forskningsråd.

Det vitenskapelige grunnlaget ble tydeligere. For Lamviks del spilte fysikk en større rolle.

- Å være maskiningeniør er å agere som tekniker, men tenke som fysiker. Jeg lærte meg å tenke som en fysiker. Fysikken er klar og tydelig, teknikken må du oppleve praktisk for å ha et forhold til den, forklarer han.

( Klikk på en av pilene i bildet nedenfor, så kan du se historiske NTH-bilder)

Laboratoriet brenner

I 1957 skjer det noe svært dramatisk på Gløshaugen. Varmekraftlaboratoriet brenner ned til grunnen.

- Jeg kom bort dit etter at laboratoriet var nedbrent. Det var dramatisk og kjedelig for hele instituttet. Det fikk konsekvenser for lab-undervisning, men forelesningene gikk som før. Jeg kan ikke huske at det førte til store endringer i studiet.

Først i 1965 sto bygningen med de nye varmekraftlaboratoriene ferdig.

LES OGSÅ: Skattejakt i bibliotektene

LES OGSÅ: Forteller den glemte historien om de tvangsevakuerte under krigen

Ikke snakk om å sløse med energi

En annen professor som spilte en sentral rolle innenfor varmeteknikk, er professor Dag G. Johnson. Han ble en god mentor for Lamvik, både faglig og ellers. Lamvik skryter av hvor mye Johnson fikk utrettet. I 1950 ble han utnevnt til professor i Dampteknikk ved NTH. Han sørget for at faget industriell varmeøkonomi ble startet opp, noe som gjorde at studentene fikk ett bein i termodynamikken og ett i det industrielle miljøet. Ifølge et minneord i Teknisk Ukeblad var «kalorijakt» en av hans paroler. Det stred mot verdisynet hans å sløse med energi. Det andre fagområdet han tok initiativ til, var forbrenningsteknikk.

Her har Magne Lamvik en morsom historie å fortelle.

- Å forbrenne tungolje førte til svart røyk. Den spredte seg utover Singsaker og gjorde klesvasken til fruene svart. Det klaget de på. Forskerne spøkte med at hvis de blandet inn vann, så kom det hvit røyk ut. Da forble klesvasken hvit. Det var en vits på den tida, sier han.

Da varmekraftlaboratoriet ble opprettet, handlet termodynamikk mye om hvordan varme ble forvandlet til drivkraft av dampmaskiner. Gradvis ble forbrenningsmotorer spesialområdet til flere av professorene, står det i «Fra varmekraft til bærekraft».

LES OGSÅ: - Onsager var kjent for å være en usedvanlig dårlig foreleser

Traff Watzinger i Darmstadt

Magne Lamvik har hatt flere opphold i utlandet. I 1958 hadde han et studieopphold i Darmstadt, som var Watzingers fødeby. Watzinger tok kontakt da han var på besøk i hjembyen for å feire jul med familie.

- Det var for meg veldig prisverdig. Han inviterte til ei omvisning i byens kunstmuseum, som han var lommekjent i, erindrer Lamvik.

Oppholdet i Darmstadt var fruktbart. Han fulgte blant annet forelesninger i papirfabrikasjon med Walter Brecht som foreleser, broren til dikteren og dramatikeren Bertolt Brecht.

- Han var formell, snakket hochdeutsch og var ikke noen rabulist.

Noen opphold i USA har det også blitt, blant annet ved University of Minneapolis. Han hadde stort utbytte av oppholdet der. Han lærte seg datateknikk for å løse tekniske ligninger.

- Datateknologien hjalp mot tungvinte eksperimenter og gjorde vei i vellinga.

Under utenlandsoppholdene registrerte han at mange forskere hadde innvandrerbakgrunn. Mange av dem imponerte ham stort.

- De hadde en dobbel bakgrunn, noe jeg tror ga dem en større livsforståelse. Å ha en sammensatt bakgrunn tror jeg ikke er ueffent, heller ikke i dag.

Interesse for teknikk - og kultur

En annen ting han har bitt seg merke i, er hvordan teknikk og kultur ofte har vært forbundet med hverandre. Mange ingeniører han har møtt, har også vært svært interessert i kultur. Det gjaldt Watzinger, men også Dag G. Johnson.

Som pensjonist engasjerte Johnson seg i restaureringa av Nidarosdomen på 1970-tallet. Han var sterk motstander av planene om å fjerne det gotiske tårnet på Domen og argumenterte for at tårnformen hadde dype røtter i norsk tradisjon. Stortinget endret syn og spiret var reddet. (Kilde: «Fra varmekraft til bærekraft»).

Nå så mange år etterpå har Lamvik positive tanker om det lille landet Norge som opprettet forskningsråd og valgte å bruke penger på forskning. Det er han imponert over. 90-åringen ser tilbake på alt det han har vært med på, men har også et blikk framover.

- I min tid handlet det om eksperimenter og det som var. I den nye tid handler det om å regne ut og beskrive det som kan bli. Det er fantastisk å se utviklingen, teknisk sett er den akselererende.