«Jo mer tid som går, jo tykkere blir isen.»
Slik oppsummerer en av de faglig ansatte situasjonen ved IHS akkurat nå. Institutt for historiske studier hadde koordinatene låst på en kurs som endte i havari. I likhet med fregatten «Helge Ingstad» manglet det ikke på advarsler. Forskjellen er at ved IHS hadde ledere på alle tre nivåer flere år på seg til å plotte ny kurs. Det gjorde de ikke.
Sier en annen: «Dette er en systemsvikt. NTNU har ikke hatt gode nok rutiner til å håndtere denne typen saker.»
LES OGSÅ: Beskylder ledelsen for illegitim maktbruk
Ethvert havari behøver sin kommisjon. NTNUs havarikommisjon gjorde nylig ferdig sitt siste intervju av de involverte i havariet på Dragvoll. Nå går alle og venter på resultatet. I mellomtida brer kulden seg på instituttet. Det er dette allegorien sitatet innledningsvis henspiller på: Ettersom tida går, blir isen på instituttet, og mellom de ansatte, tykkere. Uroen for en slik utvikling kommer til uttrykk hos samtlige Universitetsavisa har snakket med ved instituttet de siste ukene.
Mens de venter, funderer folk på hvorfor det gikk så galt. Noen forhold er man skarpt uenige om. Det fins imidlertid aspekter ved saken hvor enighet er mer framtredende.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Alle har en grense
Et annet bilde: Datoer er teltpluggene historikerne ikke kommer utenom når de spenner opp fortellingene publikum inviteres inn i.
18. oktober 2018. Tor Einar Fagerland trekker seg som instituttstyrer ved IHS. I en pressemelding skriver han blant annet: «Jeg vil heller ikke lede et institutt hvor enkelte bruker fortrolig e-post som har kommet dem i hende på urettmessig vis som utpressingsmiddel. Alle har en grense. Her går min.»
Hvilken epost tenker han på?
3. april 2018. Fagerland sender en epost til sin coach Terje Østlyng. I eposten, som Universitetsavisa har tilgang til, beskylder instituttlederen navngitte vitenskapelig ansatte ved instituttet for å bedrive «undergravende virksomhet.» Videre: «Motoren i uroen er Kristian Steinnes, som … har sett det som sin heltidsjobb å få instituttleder avsatt. Brevskriving sammen med annen undergravende virksomhet fyller hans dager.» Eposten er tidligere omtalt i Khrono.
Eposten avsluttes med: «Det mest nærliggende og virkningsfulle vil være å flytte Steinnes til et annet sted i NTNU-systemet.»
Denne eposten kommer siden på avveie, kopieres opp og legges i internpostkassene til et utvalg ansatte ved instituttet. Ingen av dem vi har snakket med tilkjennegir kunnskap om hvem som gjorde det.
Det er grunn til å anta at denne handlingen er motivert av en annen hendelse:
18. juni 2018. Professor Kristian Steinnes ved IHS kalles inn til samtale med HF-dekan Anne Kristine Børresen. I denne samtalen får Steinnes beskjed om at han er besluttet omplassert fra instituttet. Han får to steder å velge mellom. Steinnes protesterer, til ingen nytte. Beslutningen om omplassering foranlediger et brev til dekan Børresen signert av tolv av Steinnes’ vitenskapelige kolleger ved instituttet, hvor de ber om at vedtaket om omplassering oppheves, samt at Børresen viker plass for settedekan i denne saken. Begge anmodninger avvises siden av organisasjonsdirektør Ida Munkeby.
Flere ansatte er sterkt kritiske til denne beslutningen. Sier én: «Hva visste Anne Kristine Børresen? Visste hun om måten Fagerland omtalte Steinnes i denne eposten innen hun besluttet å tvangsflytte ham?»
Fryktkultur? Ja. Nei.
I et intervju med Universitetsavisa går tre av de 12 ut og uttrykker bekymring over situasjonen. Det uttrykkes frykt for at «beslutningen om å tvangsflytte en aktiv og kritisk kollega som Steinnes er egnet til å skape en fryktkultur» ved instituttet.
Dette bestrides siden av 14 andre faste og midlertidige ansatte i et eget brev til dekanen, hvor de uttrykker sin støtte til instituttlederen. I et intervju med UA bestrider professor Tore Tingvold Petersen, en av de 14, påstandene om fryktkultur.
Det fins flere datoer å notere. På et tidspunkt blir en professor ved instituttet utsatt for skriftlig tilrettevisning fordi han skal ha oppført seg truende overfor kolleger. Vedkommende stiller seg uforstående til dette. Andre igjen vi har snakket med, stiller seg sterkt kritisk til vedkommendes atferd.
På et annet tidspunkt kaster lokalt verneombud ved IHS, professor Maria Fritsche, inn håndkleet og trekker seg som verneombud. Fritsche begrunnet overfor Universtetsavisa beslutningen med at hun kjente seg motarbeidet av ledelsen i sitt vernearbeid.
Habilitet? Hvilken habilitet.
August 2013, da førsteamanuensis Tor Einar Fagerland tiltrer som instituttstyrer ved IHS.
For å stå stabilt og gi et visst rom, behøver et telt minimum fire plugger. De fleste IHS-ansatte Universitetsavisa har snakket med enes om at sensommer 2013 , da Tor Einar Fagerland tiltrådte som styrer for IHS, ble IHS satt på kursen som endte i grunnstøting fem år senere: Ikke fordi noen av dem ytrer noen form for tvil om hans faglige standing, men fordi han er gift med en professor ved instituttet han ble leder for. Som én sier det: «Den lederkonstellasjonen vi hadde i starten, hadde ikke en sjans.»
Dermed var grunnlaget for spørsmål om habilitet lagt: Konflikter om fag, organisering og arbeidsmiljø vil uvegerlig oppstå, og da må man stole på at de beslutningene som fattes, fattes på uhildet grunnlag. Den tilliten ble svekket i årene som fulgte.
Mye tyder på at en faglig uenighet omkring ett bestemt studieprogram og forskningsfelt, som eskalerte etter to omdiskuterte ansettelsesprosesser, utgjør det saklige konfliktmaterialet som ligger i bunn. En slik konflikt er det mulig å håndtere ved et institutt som er i balanse. IHS var ikke det.
Problemet ble forsterket ved at instituttmiljøet oppfattet tilstedeværelsen av et vennskapsforhold mellom dekan, instituttstyrer og instituttstyrers kone. Sistnevnte var for øvrig blant de 14 som signerte støttebrevet til instituttleder som ble sent dekan.
I et intervju med Universitetsavisa kommenterte dekan Børresen vennskapsaspektet slik:
«Jeg er kjent med at relasjonen mellom oss har vært et tema. Vi var tidligere kolleger på samme institutt, men har i dag liten kontakt.»
En av dem UA har snakket med, har følgende kommentar til dette: «Det spiller liten rolle hvordan det ser ut på innsiden, det avgjørende er hvordan det ser ut på utsiden.»
Kontrafaktisk historieskriving
Enhver som har ligget i telt man selv har slått opp vet av smertelig erfaring hvor lett det er å snuble i snorene til pluggene man selv har banket ned: Kanskje burde man sett seg bedre for. Kanskje burde pluggene vært slått ned et annet sted.
Kontrafaktisk historieskriving går ut på å forestille seg hvordan det kunne gått dersom sentrale aktører hadde foretatt andre veivalg enn de man faktisk gjorde. Som intellektuell øvelse byr kontrafaktisk historieskriving på en mulighet til å vurdere betydningen av valgene man vil studere. Hvor viktige var de? Hvilke alternative valg forelå på angjeldende tidspunkt? Er det grunn til å anta at det kunne gått bedre om de som valgte, valgte annerledes, eller kunne ting tvert i mot gått enda verre?
Nøkkelspørsmålet i kontrafaktisk historieskriving er «Hva om.» Ansatte Universitetsavisa har snakket med har bidratt til en liste over slike «hva om.»
Hva om...
… dekan Anne Kristine Børresen hadde tatt de nødvendige grep for å unngå at instituttstyrer har ektefellen som en av sine ansatte?
… grep inn straks hun innså at dette bar galt av sted?
… dekanen fra første stund behandlet konflikten ved IHS til å handle om fag og organisasjon og ikke som personalsak?
… NTNUs øverste leder Gunnar Bovim tok tak straks han ble informert om situasjonen?
… forskere som mente seg satt i en skvis som skrev seg fra relasjon mellom instituttleder og hans kone, gikk tjenestevei i stedet for å agere på en måte som av noen ble opplevd som trakasserende?
… alle vitenskapelig ansatte ved instituttet oppførte seg på en måte som gjorde at ingen kolleger kjente seg truet av å bli marginaliserte (miste forskningsmidler, bli flyttet til andre institutter)?
… ingen gikk inn på andres kontorer og skrek til dem, ei heller oppførte seg slik at andre kjente seg truet?
Lista kan antakelig gjøres vesentlig lengre.
Hilser, snakker ikke
De ansatte har sittet hver og en inne hos kommisjonen, noen i opp til 3 timer, og gitt til beste sin historie om hvorfor det gikk som det gikk. Nå går alle og venter på hvilken historie Havarikommisjonen tenker å fortelle.
Når Universitetsavisa vandrer gjennom korridorene på IHS møter vi bare lukkede dører. Det er lite folk å se, også i fellesaralene. Når vi banker på dører og inviteres inn, lukkes de ordentlig til innen samtalen begynner. De ansatte beskriver en utbredt vaktsomhet: Man har erfart at ting som har vært sagt i lukket setting har blitt spredd, sier én. Slik formulerer en annen det: «Vi hilser på hverandre, men snakker ikke sammen.»
Andre beretter om kontordører som har vært revet opp, med påfølgende utskjelling. Om eldre professorer som har skjelt ut yngre faglig ansatte. Om gule post it-lapper som klistres på kontordører anonymt, hvor av én med grovt nedsettende karakteristikk. Om sykemeldinger. Flere sykemeldinger.
Løsning må begrunnes faglig
De ansatte har snakket ut. Kanskje det hjelper. Kanskje ikke. Noen ytrer seg kritisk om selve modellen Havarikommisjonen er modellert etter. Andre tror en slik kommisjon i prinsippet kan ha noe for seg, men uttrykker uro hvorvidt metoden vil fungere ved IHS, all den tid konflikten synes så fastlåst. Atter andre setter all gjenværende lit til at rapporten den kommer med skal oppnå den ønskede effekt.
Alle spekulerer i hvem som må ut. Man tenker, noen må flytte. Hvem, hvor til? Bør deler av fagmiljøet skilles ut i et eget institutt, for en tidsbegrenset periode? Eller er det bare å skyve problemene foran seg?
Uansett hvilken løsning som velges må den oppnå legitimitet blant de vitenskapelig ansatte. Som én sier det: «Løsningen som velges må a) løse opp i konflikten, og b) begrunnes faglig. Ellers går det ikke.»
En løsning skal foreligge innen NTNU tar sommerferie. Hva gjør de ansatte ved IHS i mellomtida?
De forsker, og de underviser. Og:
«Vi holder pusten.»
