Hva er greia med kontoret? NTNUs campusprosjekt serverte spørsmålet til frokost torsdag. Debatten viste med tydelighet at det kommer helt an på hvem man spør.
Forskjellig tilnærming. Fra venstre Arve Hjelseth, Margrethe C. Stang, Marte Lauvsnes og Trine Wætten. Sølvi W. Normannsen
Seansen torsdag morgen var den første i rekken av flere campus-frokoster, etter samme mal som de tidligere fusjons-frokostene. Et hundretall ansatte møtte opp.Sølvi W. Normannsen
- I stedet for hele tiden å spørre hvorfor kontoret er så viktig, er det like viktig å spørre hvorfor kontorlandskap er viktig. Ingen av oss er en isolert øy. Vi lærer i interaksjon og samhandling med andre, hele tiden. Det gjøres veldig mye lettere i et landskap, sa Trine Wætten, varm tilhenger av kontorlandskap.
- Mange føler sitt revir truet
Tidligere i vinter gikk hun hardt ut mot ansatte ved NTNU som hun mente var i overkant bastant negative til åpne løsninger. I en kronikk i Adresseavisen skrev hun at hun nesten blir «skremt av å tenke på at det er så bastante, selvopptatte og lite nysgjerrige mennesker som har ansvaret for å utdanne dem som skal lede oss og samfunnet videre framover i en tid der endringsevne og – vilje er noe av den viktigste kompetansen man kan ha».
Wætten sparte ikke på kruttet under torsdagens paneldebatt heller.
- Man har bilder i hodet av skrekkeksempler på landskap. Mange føler sitt personlige revir truet nå, men hvordan ser framtiden ut? Hvordan vil vi jobbe sammen? Jeg tror ikke engang du vil ha notatene dine på papir. Vi vil tenke andre måter å jobbe på som kontorlandskapet er nyttig for, hevdet Wætten, pensjonist og tidligere rådgiver ved divisjon for psykisk helsevern ved St. Olavs Hospital.
Wætten mente også at førsteamanuensis Arve Hjelseth ikke helt hadde skjønt hva å jobbe i kontorlandskap innebærer. Sammen med førsteamanuensis Margrethe C. Stang ved Institutt for kunst og medievitenskap utgjorde han den halvdelen av panelet som elsker enekontoret sitt. Hverken Hjelseth eller Stang har arbeid som er særlig preget av samarbeid som fordrer samvær med andre, og begge er oppriktig bekymret for arealnormen i campusprosjektet som peker klart i retning av åpne kontorlandskap.
- Kontoret er også et læringsareal. Det er et viktig grunnprinisipp, sa Stang.
- Jeg har et nært forhold til de 3 000 bøkene jeg har på kontoret mitt, og jeg bruker halvparten av dem, sa Hjelseth, som ønsket Wætten lykke til med å plassere bøkene hans på 6 kvadratmeter i et åpent kontorlandskap.
– Hvem er disse arkitektene som tror de kan fortelle universitetsansatte hva som skaper et godt arbeidsmiljø? Jeg fatter det ikke. Hvorfor har NTNU engasjert et så arrogant arkitektfirma til å tegne ting? spurte Hjelseth, som mente arkitektene var flinke til å dupere oss andre, til å få noen til å tro at vitenskapelig ansatte ikke vet sitt eget beste.
- Og jeg synes det er trasig at vi gang på gang havner i en retorisk posisjon der vi som forsvarer kontorer er de treige, egoistiske og bakoverskuende. Det er en ubehagelig posisjon å bli plassert i, sa Margrethe C. Stang.
- Vi er jo ikke endringsuvillige, selv om vi vil holde på kontorene våre som et veldig viktig og godt fungerende redskap, sa hun.
- Vegger er barrierer
Marte Lauvsnes, leder for plan og utviklingsavdelingen i Sykehusbygg har jobbet nesten hele sitt yrkesliv i åpne landskap. Inntil nylig, da hun for første gang, ble plassert i et enekontor. Hun sier at hun nå merker at hun må jobbe mer intenst for å kunne være ute i teamet og få kommunikasjonen til å flyte like godt. I likhet med Wætten var hun panelets framsnakker av åpne løsninger.
- Ulike virksomheter har ulike behov. Det skal man ha respekt for. Jeg jobbet i Sintef i 11 år, men også der strevde vi med å få til tverrfagligheten vi flashet så høyt. Det blir ikke bedre av enekontor. Jeg har alltid tenkt på vegger som barrierer. Jeg ønsker ikke jobbe sånn. Jeg jobber i en kunnskapsbedrift og for å få kunnskapen til å boble og utvikles krever det åpenhet og fleksibilitet. Jeg har full respekt for behovet for en arbeidsplass der man kan fordype seg, men det gjelder å skape rom for at man kan ha begge deler, mente hun.
Arve Hjelseth påpekte de begrensede mulighetene for å kunne snakke sammen i et landskap, at man faktisk fysisk må gå ut av det for å føre en samtale. Han mente også at argumentasjonen for landskap nå, om at dette er framtidens løsning, er den samme som den var for 20 år siden. Selv jobber han omtrent på samme måte nå, og var derfor i tvil om at mye kom til å bli så radikalt annerledes fram i tid.
Trine Wætten fulgte opp med å si at landskap ikke betyr at det ikke finnes cellekontor. Hun fremhevet betydningen av en blanding. Hun poengterte også hvor utfordrende det er å lage noe som blir fleksibelt nok, og se for seg hvordan fremtiden blir.
- Det er utfordrende å bygge et nytt universitet som skal huskes i 1000 år. Å se for seg hvordan fremtiden skal være er kjempevanskelig. Men når man gjør det, har alle en forpliktelse til å strekke seg langt man bare kan for å være med på de endringer som skjer for å få et universitet som skal være godt i mange, mange år, sa Wætten.
Hun ga også følgende stikk til Hjelseth:
- Om du innbiller deg at du skal sitte i et kontorlandskap og må booke et stillerom, så vet du ikke hva et godt kontorlandskap er. Og hvis du sammenligner en lesesal med et kontorlandskap så har du heller ikke skjønt hva et kontorlandskap er.
Kontor framfor studentareal
Debattleder Anja Beate Skogheim Andersen rundet av med å stille spørsmål om ansatte eventuelt ville velge vekk studentareal for å få beholde kontor.
- Veldig vanskelig spørsmål. Jeg vet det er en forferdelig holdning, men jeg står inne for den. Jeg sier ja til kontor, på bekostning av studentareal, medga Margrethe C. Stang.
Også Arve Hjelseth ville prioritere kontor, av to hovedgrunner. Det er et personlig område, der tilgang på et stort antall egne bøker er en av de viktige fordelene. Det andre er behov for ro og konsentrasjon.
Marte Lauvsnes undret på om det, dersom det eneste argumentet for enekontor er at man må ha plass til bøkene sine, ikke kan finnes løsninger som gjør det mulig. Eksempelvis å dele på boksamlinger med kolleger, noe hun selv hadde god erfaring med.
- Det er viktig å plukke ut argumenter som gjør at man må ha fire vegger rundt seg, og en låst eller åpen dør. Det gjelder å finne gode løsninger, både det beste ut av å fjerne barrierer, men også det beste ut av å skjerme seg når en har behov for det, sa Lauvsnes.
- «Clean desk» eller fast plass i åpent landskap da? spurte Andersen.
- Fast plass, i alle fall i en overgangsfase sa Trine Wætten.
- Jeg må ha min plass, jeg er litt konservativ også. Jeg må kunne komme tilbake til samme sted, der teamet mitt er og jeg føler jeg har mitt avtrykk, sa Marte Lauvsnes.
- Det er klart vi i det minste må ha fast plass. Et sed der vi hører hjemme og studentene finner oss, sa Margrethe C. Stang.
- Fast plass. Men jeg tror uansett jeg vil finne meg en hovedarbeidsplass et annet sted enn på universitetet, sa Arve Hjelseth.
Seansen torsdag morgen var den første i rekken av flere campus-frokoster, etter samme mal som de tidligere fusjons-frokostene. Et hundretall ansatte møtte opp. Campusprosjektets leder Merete Kvidal innledet om status i prosjektet. I tillegg orienterte lederne for arbeidsgrupper som jobber med læringsarenaer, knutepunkt, arbeidsplasser og arealer for studentfrivillighet og –velferd om dette arbeidet – så langt.
