Campussamling til enhver pris?

Ganske få studenter har uttalt seg i denne saken, spesielt nå som det skal tas et utrolig stort og viktig valg på mandag. Dermed tenkte jeg at jeg skulle si noe om noe, for dette er en enorm sak med utrolig mange aspekter man kunne kommentert. Jeg snakker selvfølgelig om campussamlig, og jeg ønsker å snakke litt om fristasjon, frivillighetsareal og ikke minst bærekraft.

Først så tror jeg at årsaken til at mange studenter ikke uttaler seg om dette er at man sliter med å få en tilhørighet til noe som både virker fjernt og veldig stort å ta tak i. De fleste studenter vil nok kanskje tenke at dette ikke vil ha en direkte påvirkning på sin tid som student ved NTNU. Kanskje egoistisk tenkt, men det er ikke slik at man har en stor kapasitet til å skrive leserinnlegg ved siden av alle labrapportene, og ikke minst deltidsjobben man må ha for å overleve hverdagen. Jeg forstår godt at man prioriterer annerledes. Engasjementet kommer først når saken man debatterer påvirker deg direkte, eksempelvis hvis du må jobbe på et bøttekott med resten av instituttet eller potensielt får eget kontor, for å sette ting veldig på spissen. Men det kommer studenter etter oss, og de fleste har et ønske om at de også skal oppleve en god studietid. Jeg tenkte derfor å si noen ord om ting jeg tror flere studenter også bryr seg om, selv om ikke alle har tid til å skrive artikler.

Det første er byggeprosjekt i seg selv. Jeg har ikke vært vitne til et eneste byggeprosjekt som har gått helt etter planen. Det skjer forsinkelser, ting blir dyrere eller man oppdager noe spennende i jorda man må undersøke nærmere. Ofte fører disse tingene til at man enten må ha mer penger eller at man må gå på kompromiss med innhold i byggene. Statsråden er jo ikke akkurat gira på å åpne lommeboka, så jeg tror det endelige resultatet vil være noe annet enn det som er forespeilet i dag. Da er det greit å ta med seg at det som er fremstilt som en løsning i dag er “OK” på det beste. Jeg er generelt for campussamling, men til enhver pris? Og får virkelig studentene våre det bedre med denne løsningen?

Studenttallene øker, mens fristasjon arealet står relativt stille. Tror vi at NTNU, som ikke prioriterer dette i dag, kommer til å prioritere det i morgendagens campus? Kan Sit da i det hele tatt klare å levere de tjenestene som er viktige på campus, hvis samskipnaden ikke får plassen til å gjøre det? Det samme gjelder frivillighetsareal. Jeg var selv med i høringssvar og utvalg for å få frem viktigheten av arealer til studenter som har andre formål enn undervisning. Det er tross alt det som skaper et levende campus. Så tror vi at frivillighetsareal er det som blir fokus når ting strammes inn? Ting blir ikke alltid som planlagt, og jeg er redd for at viktige funksjoner ryker eller blir innskrenket når man må gjøre endringer, også etter at spaden er satt i jorden.

Jeg vil også kommentere bærekraft og en latterlig dobbeltmoral. Hvordan kan man med alvorlig ansikt si at man skal utdanne studenter som skal “redde” verden, når man samtidig driter i bærekraft med en gang økonomien blir trang. Er dette greit? Skal vi etterhvert lære våre barn at bærekraft er noe man må ha råd til for å bry seg om? Er dette NTNU sine verdier? Dette handler om mer enn bare miljøaspektet. Skal man ikke være et godt eksempel for andre og skape noe man blir inspirert og stolt av? Da jeg begynte å studere ved NTNU i 2015, var NTNU et kvalitetsstempel. Det burde handle om mer enn bare utdanning og fag. Slik jeg ser det så virker det som om at å være et forbilde er blitt mindre viktig, i en tid der jeg mener nettopp gode forbilder er viktigere enn noen gang.

TIl slutt vil jeg si at jeg forstår veldig godt at det er lagt inn utallige ressurser og arbeidstimer i dette, og at det heller ikke er bærekraftig å avslutte hele prosjektet. Jeg føler likevel vi bør se fremover og tenke om et ferdig samlet campus slik det er skissert i dag (med de usikkerheter prosjektet fører med seg) er en bedre løsning for dagens studenter og ansatte. Personlig så tror jeg ikke det, men så har jeg kanskje et litt pessimistisk syn på fremtiden også.