Ganske mange NTNU-ansatte ønsker seg enekontor når ny campus etterhvert står klar. Omtrent like mange frykter at de ikke får det, hvis man skal dømme ut fra kommentarfeltene. Når vi journalister skriver om enekontor eller kontorlandskap, får artiklene mange kommentarer.
Og det å få mange kommentarer under en artikkel, er oftest et godt tegn.
For det første betyr det at noen har lest den. Jeg lurer jo litt noen ganger, der jeg sitter i ensom majestet på kontoret mitt. (Nå spør du kanskje: «Har hun enekontor altså???». Svaret er: «Ja, men for tiden sitter jeg i en enda mer ruvende ensomhet på hjemmekontoret».)
Det er flere grunner til at vi journalister ønsker debatt rundt det vi skriver. Det tyder på at vi har skrevet om noe som betyr noe for leseren, artikkelen har skapt et ønske om å ytre seg, et engasjement! Meningsutvekslinger - det er vel et universitet verdig?
- Vi vil snakke om cellekontor!
En av sakene jeg skrev om enekontor i 2021, var om brukere som opplevde at de ble avfeid når de ville diskutere kontorløsninger.
Rapporten fra Fyhn og Loeng ved Institutt for sosialantropologi handlet riktignok om mer enn kontorløsninger. Den handlet kanskje aller mest om at det er vanskelig å få brukermedvirkningen til å foregå på riktig tidspunkt.
Men eksemplene i rapporten viste med all tydelighet at det var cellekontor brukerrepresentantene ville diskutere i møtene med Statsbygg. De fikk riktignok ikke lov til å snakke så mye om det.
«De opplever også at de blir avfeid av Statsbygg når de understreker hvor viktig kontorløsningene er for dem», fortalte Fyhn.
Det braker løs
Det var en sak som ble lest og kommentert. Men det er ikke før Margrethe Stang i en oppfølgende artikkel forteller at hun Fikk høre at det var for tidlig å diskutere kontorløsninger, at det virkelig braker løs i kommentarfeltet.
16 kommentarer er mye, når man skriver for sindige universitetsansatte. Nå skulle jeg til å omtale disse ansatte som «kontorrotter», men det gjør jeg altså ikke, selv om det i sakens anledning hadde hatt en viss snert.
Jeg leser kommentarene. Det er ingen som sier at de har lyst til å dele kontor med andre. Er det fordi ingen vil det? Deler alle frykten for å bli stuet inn i stort rom sammen med snufsende eller høylytte kolleger?
Eller - ja, det må det være - de sosiale flokkdyrene regner nok med at de ganske lett vil få oppfylt ønsket sitt om sosialt fellesskap, helt uten kamp.
Følg med i neste kapittel...
Arve Hjelseth, en ivrig cellekontordebattant, skriver at det vil være for tidlig å diskutere kontorløsninger, helt til det er for sent.
Og vips, så var det kanskje for sent? For i neste kapittel i denne spenningsføljetongen, kommer artikkelen om at 30 prosent får enekontor. Dette kan føre til strid om plassene, frykter Forskerforbundets Patric Wallin.
Ja, nå blir det kanskje det reneste kontorrotteracet om enekontorene? Kommentarene tyder iallfall på at engasjementet ikke har gitt seg.
«Dette viser med all tydelighet hvilken farse hele campusprosjektet er. Selvfølgelig vil det lede til steile fronter dersom noen ikke lenger får enekontor. For meg er det utenkelig å sitte i landskap. Hvor går egentlig smertegrensen for rektor? Oppslutningen om ny campus blant de ansatte kan umulig være særlig høy,» skriver Marius Thaule.
«At ein ikkje planlegger med at faste ansatte skal få einekontor er heilt hårreisande!» skriver Ida-Marie Høyvik.
Enekontorpraten
Det er få temaer som engasjerer så mye som enekontorene. Og som stimulerer til så mye diskusjon og debatt.
Jeg kan bare forestille meg hvor mye debatt dette emnet skaper utenfor UAs kommentarfelt. For eksempel på lunsjrommene, eller i kantina. En medsammensvoren blir kanskje dratt inn på kollegaens enekontor for en prat under fire øyne, og døra lukkes bak dem. Snart blir det vel hvisking mellom pultene i de store, kreative kontorlandskapene isteden, kanskje?
Det er viktig å legge til rette for og å skape debatt. Men at en artikkel jeg har skrevet har inspirert til diktning og kunst, det er ekstra tilfredsstillende, for ikke å si svært uvanlig.
For det var det som skjedde da Lars Lundheim skrev dette diktet under artikkelen «Brukerne opplever at de blir avfeid når de vil diskutere kontorløsninger».
Det varmet mitt hjerte. Og kanskje roet det også noen frynsete nerver der ute, å se bekymringene bli satt ord på - på slikt elegant vis.
NYE, FAGRE CAMPUS
Eg veit om ein bydel der lærde i lag
frå ulike fag-tradisjonar
arbeider på Campus som rommar i dag
fleirfaldige tusen personar.
Ein rik symbiose der celler tek del
i ein organisme so stor,
og utvekslar næring i konstruktivt spel
frå kvar sine cellekontor.
Der nye idear vert forma i tekst
av ivrige sjeler som vil
strø ut sine bidrag til kunnskap og vekst
frå romma der tankar vert til.
Men snart skal det byggjast med nye prinsipp
utforma i nymotens ord.
No er det blitt klart etter kutting og klipp:
– Me får ikkje plass til kontor!
Men flott skal det verta med mange slags rom
med innreiing for millionar.
Du får knappast tid til å tenkja deg om
på veg mellom "arbeidsstasjonar".
Dei lovar høgtideleg at me skal få
eit skinande Soria-Moria,
mot at me ofrar dei viktige små
–tanke-laboratoria.
