- Geografisk nærhet er ikke nok for tverrfaglig samarbeid

Maria Bårdsen Hesjedal har nylig publisert en studie om hvordan forskere kan sosialiseres til tverrfaglighet.

Hun har tatt for seg Senter for digitalt liv Norge (DLN) som case. Dette nasjonale senteret har medlemmer som er lokalisert i mange forskjellige norske byer, i ulike bygninger. De jobber med ulike naturvitenskapelige fag, noen er biologer, andre matematikere. Likevel greier de å få til et samarbeid.

- Det blir ofte tatt for gitt at det er viktig å være i nærheten av hverandre for å få til et godt samarbeid. Mange tror at dersom man putter folk sammen, så vil de samarbeide. Det er en internasjonal trend å bygge tverrfaglige forskningssentre hvor man samler forskere i samme bygg, sier Hesjedal, som jobber ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

At det å jobbe i nærheten av hverandre er nødvendig for å skape samarbeid, har vært en viktig begrunnelse for samling av NTNU gjennom campusprosjektet.

LES OGSÅ: Er campus riktig virkemiddel for bedre samarbeid?

De uformelle møtene gjorde utslaget

Hesjedals studie viser at det å treffes fysisk er viktig. Men det er ikke nok- andre ting er nødvendige for å skape tverrfaglig samarbeid.

- Jeg ønsket å se på hva de gjør i et senter der de ikke sitter samlet. Jeg så at det å arrangere fysiske møter der deltakerne fikk prate sammen, var viktig for å få i gang samarbeidet. DLN arrangerte jevnlig konferanser og møter der deltakere fra hele landet møttes, sier Hesjedal.

Hesjedal viser til at tidligere forskning på viktigheten av geografisk nærhet for å få til samarbeid, har vært tvetydig.

- Sted er viktig, det har tidligere forskning vist. Men man har ikke helt visst hvorfor det er viktig. Min forskning tyder på at det ikke først og fremst er den geografiske plasseringen som er viktig, men det at sosiale ting oftere skjer når man er nær hverandre geografisk. Det hjelper ikke å jobbe i samme bygg, dersom man ikke treffes og blir kjent, sier hun.

De uformelle møtene var viktigst

Studien viser at det ikke holdt å ha vitenskapelig innhold i møtene.

- Det var de uformelle settingene, det å være sosiale sammen, som var viktigst for å skape samarbeid. Mye skjer på middagen etter konferansen. Det å legge til rette for at folk skal begynne å snakke sammen, er nødvendig, sier Hesjedal.

I et slikt uformelt møte kan man etterhvert begynne å snakke om hva man jobber med.

- Så finner man kanskje ut at et samarbeid kan være mulig, sier hun.

Et av møtene i DLN var en såkalt walkshop.

- Da møttes vi og gikk tur i Jotunheimen, med vitenskapelige treff på ettermiddagene. Da blir man virkelig kjent med hverandre, på en helt annen måte enn i en konferansesal, sier hun.

Hun tror ikke nettmøter kan erstatte de fysiske treffene.

- Det å ha møter på nett kan være greit, men da må man ha møttes fysisk først. Og man mister jo småpraten underveis og etter det faglige innholdet. Jeg tror mange nå etter korona ser hvor viktig det er å igjen dra på konferanser for å møte andre forskere, sier hun.

Følelser er viktig for samarbeid

For når man er sosial sammen, kan det oppstå kjemi. Og det er et annet viktig punkt i Hesjedals artikkel.

- Forskere snakker ikke så mye om det, men når jeg spør og graver kommer det til slutt fram. De vil jo helst samarbeide med noen de liker! Kanskje er det fordi forskere tenker at det skal være en objektiv årsak til samarbeid. Men i tillegg til at fagfeltene skal stemme overens, ønsker forskerne rett og slett å samarbeide med noen de synes er hyggelig. Følelser er et viktig utgangspunkt for samarbeid, sier Hesjedal.

Hesjedal fastslår at DLN har greid å skape godt tverrfaglig samarbeid selv om de har forskningsgrupper og forskningsprosjekter over hele landet.

- Min studie viser at det er viktig å treffes fysisk, men enda viktigere hva man gjør når man treffes. Og studien viser at det er mulig å få til dette uten å samlokalisere forskningsmiljøene permanent på ett sted, sier hun.