Stipendiat Kaja Indergård ved Institutt for arkitektur og planlegging skriver doktorgrad om det akademiske fellesskapet. Hun ser blant annet nærmere på hvordan arbeidsplasser for vitenskapelig ansatte kan utformes i ny campus.
- Nå er jo campusprosjektet stadig i endring. Min forskning skjer uavhengig av hvordan det går med campusprosjektet, men jeg håper at det jeg finner ut kan være til nytte for campusprosjektet, sier hun.
Indergårds prosjekt er en del av Fremtidens campus, prosjektleder er NTNU Samfunnsforskning. Prosjektene har til felles at de vil finne ut hvordan et nytt samlet campus i Trondheim skal bli bedre enn dagens løsning.
Hvordan kan arbeidsplassene bli best?
Fakta
Fremtidens campus
- Prosjektet Fremtidens campus skal gi innspill til ny NTNU-campus.
- Prosjektleder er NTNU Samfunnsforskning.
- Underveis skal kunnskapen formidles til Statsbygg og NTNU Campusutvikling.
- Prosjektene skal produsere fri forskning, uavhengig av økonomi.
Indergård ser nærmere på hvordan arbeidsplassene best kan utformes for å fremme innovasjon og samarbeid, og også legge til rette for forskning og undervisning.
Hun har tatt utgangspunkt i NTNUs inndeling av åtte faglige hovedklynger.
- Jeg har gått ut fra en antakelse om at ansatte innad i de åtte gruppene jobber noenlunde likt, selv om jeg skjønner at det er en forenkling, sier hun.
Så har hun gjort 13 dybdeintervjuer med ansatte fra ulike grupper.
- Jeg har spurt dem hva de gjør på jobb, og hva de trenger for å fungere best mulig på jobb. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med, er at alle ønsker eget kontor. De mener cellekontor er det som fungerer best for det akademiske arbeidet de driver med, sier Indergård.
Det viktigste er døra til kontoret
- Flere av dem sier at det viktigste arbeidsverktøyet de har, er døra til kontoret. De kan ha den åpen - det betyr «velkommen inn» til studenter og kolleger. Eller lukket- da betyr det at de trenger konsentrasjon for å jobbe, sier hun.
Flere trekker også fram at de trenger bokhyllen sin.
- Hukommelsen sitter i bokhylla, er det noen som sier - de kan sitte og snakke med en student, og så ta ut den boka de referer til, for å huske bedre.
Andre er bekymret for at de ikke vil ha noe sted å snakke med studentene sine hvis de mister cellekontoret.
- Veiledning kan være sensitivt, og det er ikke bare å sette seg ned i kantina og ta praten der.
Tenker på å slutte i jobben
Enkelte tenker på å slutte i jobben hvis de mister cellekontoret.
- «Får jeg ikke eget kontor, så får jeg ikke gjort jobben min - da må jeg sitte hjemme eller finne på noe annet å gjøre», er det noen som tenker. Andre er mer tilbakelent, og har en holdning om at de får se hva som skjer, forteller Indergård.
Hun forstår godt at de vitenskapelig ansatte er tett knyttet til kontoret sitt.
- Noen sier at de som ønsker enekontor er tradisjonelle og vanskelige, og lite endringsvillige. Men jeg forstår dem - dette er ikke ment som klaging fra deres side, tradisjonelt sett har cellekontor støttet best opp om det akademiske arbeidet, sier Indergård.
Støydempende øretelefoner
Hun mener likevel at det går an å spørre seg om cellekontor er det beste for akademisk arbeid i framtiden.
- Og ikke minst må vi spørre om det i det hele tatt er det gjennomførbart med cellekontor til alle i ny campus - trolig ikke, sier Indergård.
Mer tverrfaglighet er en av årsakene til at NTNU ønsker en ny, felles campus for alle fagfelt på Gløshaugen.
- Det akademiske arbeidet er i endring. Kanskje skal vi fremover jobbe mer sammen, slik at det blir mindre bruk for cellekontor. Det er også mye Teams-møter, og det er mulig å bruke støydempende øretelefoner og skillevegger for å dempe lyder fra andre, sier hun.
Selv har hun og de andre doktorgradsstipendiatene ved Institutt for arkitektur og planlegging fått støydempende øretelefoner. De sitter i landskap i 8. etasje i sentralblokk 1 på Gløshaugen.
- Det er spesielt viktig siden ikke alle jobber med det samme, vi har helt ulike prosjekter. Når man jobber med det samme, fungerer det bedre å sitte i landskap.
Ingen av de 13 vitenskapelig ansatte hun har intervjuet sitter i dag i landskap.
- Noen av dem sier at de kunne sittet i landskap, dersom det kun var med noen få andre. Så kanskje kan løsningen ligge et sted mellom enekontor og store landskap, sier hun.
Bør ta lærdom av Kalvskinnet
Indergård har vært på besøk på universitetet TU Eindhoven i Nederland.
- Der sitter studenter og ansatte i samme etasje. Dette gjør det lettere for dem å få kontakt med hverandre. Professorer med lengst ansiennitet har cellekontor, resten sitter i landskap, sier Indergård.
Indergård har også fått tilgang på en undersøkelse fra Kalvskinnet, som hun kommer til å granske nærmere.
- Der er det store landskap og få cellekontorer. Man bør ta lærdom av hva som ikke fungerer på lærerutdanningen i dag. Ett av problemene er at studentene ikke kommer seg inn til området hvor lærerne sitter, fordi de ikke har adgangskort dit. Dette hever terskelen for kontakt mellom lærere og studenter, sier Indergård.
Indergård har oppdaget en ting til under arbeidet sitt. At det er krevende for de ansatte å ikke vite hva som skjer med ny campus og med arbeidsplassen.
- Man føler seg liten i dette prosjektet. Det er jo arbeidsplassen til folk det gjelder, det er viktig å få vite hvordan framtiden blir, sier hun.
