Hva kan en samlet campus med ny arkitektur bety som læringsarena for studenter?

Denne våren gikk det ut en melding om at all universitetsutdanning i Trondheim skulle samles på en felles campus på Gløshaugen, som ligger sentrumsnært til, og der de som i tidligere tider ville bli sivilingeniører holdt til, og der dagens ingeniørstudenter fortsatt holder til. Meldingen gjaldt også campuset på Dragvoll, som ligger i utkanten av bykjernen, der blant annet de humanistiske fagene fortsatt befinner seg. Lærerutdanning har etter hvert flyttet til sentrum. Adresseavisen siterer rektor Anne Borg som sier at samarbeid på tvers er «NTNUs nye potensial», og «hovedårsaken» til at NTNU har ønsket å samle fagmiljøene. Ei ny tid er altså i emning. Vi skal lære å samarbeide.

Spørsmålet som jeg med flere har stilt både underveis i prosessen og i etterkant, er om vi trenger å investere 6 milliarder for å få muligheter til samarbeid på tvers av fag og utdanninger. Og er slikt samarbeid noe nytt?

Nostalgi: Erindringer om å skrive og undervise på tvers av fag.

På 1990-tallet hadde jeg (ofte i samarbeid med flere) skrivekurs for masterstudenter (den gangen hovedfagsstudenter) og doktorgradsstudenter fra ulike fag på Dragvoll, og der også ingeniørstudenter fra Gløshaugen, den gangen NTH, kunne få delta. En oppgave studentene kunne få som hjelp til å komme i gang med skriving, kunne være: Gå ut, ta med penn og notatbok, gå alene og så raskt du kan i 10 minutter, finn et sted, en benk i grøntområdet eller en stein langs grusveien i skyggen av gamle løvtrær, eller et hjørne i gata inne, og begynn å skrive. Skriv fort og på det som kommer, skriv om noe du observerer der du sitter, noe du minnes, masteroppgaven eller hva som helst, ikke stopp. La penna gå. Skriv 15 minutter, og gå raskt tilbake. Les og del i skrivegruppa. Interessant i etterkant er at både studentenes bruk av fingrenes kraft og raske gåturer den gang har fått støtte fra dagens hjerneforskere.

Skrivekursene på tvers av fag fortsatte utover 2000-tallet. En instruks kunne være: Gå tur med skrivegruppa (som var sammensatt av tre studenter fra tre ulike fag). På turen skal du forsøke å beskrive ditt eget mastergrads- eller doktorgradsarbeid for de to andre, det du ikke har begynt på eller det du er midt inne i. Studentene kommer inn igjen etter avtalt tid og tilbake til sine bærbare PCer, og til forelesninger i auditorier med skrått golv, storskjerm og digitalt verktøy, eller til runder i seminarrom der studentene sitter i en firkant og hver enkelt kommer til orde.

Et emne som «Skriving – tekst og skriveprosess» ble opprettet ved Institutt for språk og litteratur (ISL), også som et tverrfaglig emnetilbud der studenter fra blant annet språkfag, litteraturvitenskap, sosiologi, filmvitenskap, sosialt arbeid, historie, statsvitenskap, lærerutdanning og kommende sivilingeniører deltok. Ellers kan mange av mine tidligere kolleger på Dragvoll fortelle om samarbeid på tvers av fag gjennom en årrekke, og også om samarbeid med ingeniørfagene på Gløshaugen. Fra Gløshaugen opp til Dragvoll tok bussen ca 10 minutter. Jeg hørte aldri noen klage.

Campuset på Dragvoll ligger (fortsatt, og enn så lenge) på et grøntområde som egner seg godt til å sende studenter ut for å skrive eller vandre på stille stier for å samtale om det de skal skrive om, og også selve arkitekturen og bygningene med gatearealer under høyt glasstak og med både kafeer og stille hjørner, inviterer til skriving av et første utkast eller til møter i skrivegrupper og til samtaler på tvers av fag.

Høstsemesteret 2022 rapporteres det stadig om planene for å samle Dragvoll-fagene på Gløshaugen sammen med resten av NTNU-fagene, og må tilføyes, deler av nabolaget av verneverdige trehus der folk fortsatt bor, må kanskje rives (selv om bystyret i Trondheim i ettertid har satt ned foten og berget flere).

Jeg skrev følgende: For å få plass skal det bygges høyhus (som har skapt mye motstand blant både lokalbefolkningen og arkitekter), og det skal satses på åpne kontorlandskaper for både studenter og ansatte. Det innebærer blant annet at man må ta med sin bærbare pc hjem, rydde pulten hver dag, og finne seg en ny plass neste dag. Ettersom jeg har forstått det, kan eventuelle bøker låses inn i et skap nederst i korridoren når du kommer inn. Vi som sendte studenter på tur ut for å skrive og deltok i runder rundt langbord i etterkant, skulle også skrive (det inngår i det å være ansatt ved universitetet), og for å kunne skrive og tenke lange sammenhengende tanker som skulle bli avhandlinger og publikasjoner, eller skulle veilede enkeltstudenter som skrev på sine masteroppgaver, hadde vi også behov for tilbaketrekning og for egne kontorer. Og kontoret slik jeg erindrer det, hadde et stort skrivebord fylt av notater og utskrifter, og en rekke med bokhyller, samt et hjørne med to stoler og et rundt bord til veiledning og møter. Både master- og doktorgradsstudenter og stipendiater, fikk faste arbeidsplasser ved de enkelte instituttene der de var skjermet og samtidig hadde kort vei til veileder og medstudenter. Den gangen var ikke dette til hinder for å kunne samarbeide på tvers av fag.

9. mars 2023 skriver Adresseavisen at et flertall i NTNUs styre har vedtatt at NTNU skal gå videre med campussamlingsprosjektet i Trondheim. I tillegg til nye muligheter for samarbeid på tvers av fag, vil studentene få «betydelig bedre forhold med moderne læringsarealer og bedre plass». Her får jeg lyst til å oppsummere ved å sitere rektor Anne Borg igjen: «Vi trenger en moderne campus som legger til rette for samspill som fremmer utdanning gjennom studentaktive læringsformer, og gir mulighet til å velge fag og samarbeide på tvers av utdanningene».

Min reaksjon var: Dette høres fint ut, men jeg er spent på hva for eksempel moderne læringsarealer og nye studentaktive læringsformer innebærer. Jeg er nysgjerrig på hva dette tilfører. Selv om undervisningsmetoder og samarbeidsformer trenger stadige fornyelser, er det åpenbart at få i NTNU-styret kjenner til det samarbeidet «på tvers av utdanning» som har eksistert i årtier. Og er læringsarealene så avgjørende? Trenger vi virkelig å investere seks milliarder (bare på kommende statsbudsjett, det vil bli mer) for å få studentaktive læringsformer og samarbeid på tvers av fag? For sent må vi nok per dato si. Men kanskje er det et spørsmål vi likevel bør ta med oss i ettertid. Det som kanskje er mest positivt her, og som de innrømmer «kom litt sent», og etter et opprør kan vi vel si, blant de ansatte, er at 40 prosent av de vitenskapelige ansatte tilbys egne kontorer; «A Room of One’s Own».

Ettertanker: Ny arkitektur vs gamle bygg?

Vi har også kunnet følge en avisdebatt i denne byen blant arkitekter, byplanlegger og politikere om å rive gamle bygg eller bygge nye (ikke minst har debatten om å samle flere av byens museer og bygge nytt kunstmuseum på Leütenhaven fått mange avisspalter). Hvorfor er vi så redde for gamle bygg som fungerer, og beviselig ikke råtner på rot, og som (flere) har vunnet priser, som for eksempel universitetet på Dragvoll?

Arkitekt Per Knudsen, som i sin tid tegnet universitetsbygget på Dragvoll, sier at å utvikle eksisterende bygg er i tråd med det grønne skifte. Det har blitt moderne å ta vare på det vi har. Og renovering ivaretar også vår identitet og kunnskap. Utsagnene kommer fra arkitektmiljøet i byen. Det er dessuten billigere å pusse opp gamle bygninger enn å bygge nytt. Samtidig trekkes kunstmuseer i Stockholm og København fram som eksempler på hvordan gammelt og nytt kan kombineres. Debatten fortsetter når det gjelder kunstmuseer og rådhuset i Trondheim. Studenter og ansatte ved universitetet på Dragvoll må imidlertid snart begynne å pakke sammen.