Sentrale læringsstrøk for læring

Etter å ha lest flere ytringer og kommentarer om verdien av store auditorium som undervisningsareal, og en generell bekymring over at det ikke vil bli bygd flere slike i de sentrale læringsstrøkene i campusprosjektet, hiver vi oss nå inn i debatten. Vi må innrømme at det hadde vært mye mer behagelig å sitte stille og se på, slik som vi gjorde da vi var studenter på forelesning ved henholdsvis Dragvoll og Gløshaugen. Etter studiene har vi selv jobbet som undervisere, forskere og etter hvert aktive deltakere i utviklingen av NTNU sine undervisningsareal, med en målsetning om å fremme studentaktivitet.

For å gjøre det klart, så er vi ikke motstandere av forelesning som undervisningsmetode så lenge de baseres på det grunnleggende premisset for en konstruktiv forelesning, nemlig studentenes kognitive kapasitet. Blir denne tatt hensyn til, og forelesningen inneholder avbrekk med studentaktivitet, så kan det være en grei undervisningsform. Men uansett hvordan vi vrir og vender på det, så er dette en undervisningsmetode hvor det først og fremst er underviseren som får utfolde seg aktivt, og som vi med fordel kan prøve å redusere bruken av til fordel for mer studentaktivitet. Og folkens, dette er jo ikke noe nytt. Det er rett og slett veldig gammelt nytt, som dessverre viser at det ofte er et skille mellom empiri og praksis i høyere utdanning. Hvis vi ønsker at studentene skal lære mer effektivt så må det inn mer studentaktive undervisningsformer. Mange studenter kan ofte ha en følelse av å lære gjennom å lytte. Dette er kanskje ikke så rart, når vi vet hvilke undervisningsmetoder førsteårsstudentene våre ofte introduseres for. Som student var det behagelig å forsvinne i mengden i et stort auditorium, uten å måtte bekymre seg for å måtte snakke høyt fremfor flere hundre andre (det var stort sett de på fremste rad som rakk opp hånden), og her satt vi semester etter semester, fag etter fag – og tok imot. Behagelig? Joda. Men legger dette til rette for at studentene lærer noe særlig? For noen, særskilt de sterkeste, tja, det skal vi ikke se bort ifra. Forskning fremhever imidlertid at læring krever aktivitet forbi stadiet av å være en aktiv lytter.

Så når sentrale læringsstrøk skal formes så må fokuset ligge på nettopp det: LÆRING. Da bør det inneholde areal som legger til rette for studentaktivitet. Areal i seg selv fører selvfølgelig ikke til læring, det vet vi veldig godt etter å ha jobbet med mer studentaktive læringsareal i en del år nå. Derimot kan areal være en effektiv støtte når undervisere ønsker å få i gang aktiviteter. Læring handler ikke om å overføre kunnskap fra underviser til student (tenk hvor enkelt det ville vært hvis dette var tilfellet), læring bli konstruert i en prosess av sosial interaksjon. I stedet for at undervisere gir studenter informasjon, hvor studenter fort blir mottakere, har det nye paradigmet (hvis vi kan brukes såpass store ord om endringene som har skjedd i forskningslitteraturen omkring både undervisning og vurdering de siste 20 årene) som målsetning å fremme samarbeid – et partnerskap- mellom underviser og student. Da blir underviser sin rolle å designe en undervisningsform som fremmer studentdeltakelse og gjennom veiledning og støtte vise hvordan de kan engasjere seg i produktive interaksjoner. Til dette kan undervisningsrom som er tilrettelagt for mer studentaktivitet være et viktig virkemiddel og det NTNU trenger i sine nye læringsstrøk for at det skal bli flere valgmuligheter når vi planlegger vår undervisning. Fremtidens læringsareal bør ikke bare fungere for den timeplanfestede undervisningen, men også være attraktive arbeidsplasser for studentene når de jobber på egenhånd. På denne måten får vi utnyttet arealene maksimalt. For hvor mange studenter er det som oppsøker et av de 40 auditoriene som finnes på Gløshaugen i dag etter at timen er over?