Eventyret om Campussamling

(PS: Eventyret er basert på en sann historie, men alle firma og personer er oppdiktede. Enhver eventuell likhet med virkelige firma og personer er tilfeldig.)

Fakta

Jon Olaf Olaussen

Jon Olaf Olaussen er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Jon Olaf Olaussen .

Utdanning: Hovedfag og doktorgrad i Samfunnsøkonomi.

Nåværende jobb: Professor i Samfunnsøkonomi ved NTNU Handelshøyskolen, Prodekan forskning ved Fakultet for økonomi, NTNU.

Roller i UH-sektoren: Leder for Senter for Bolig- og Miljøøkonomi, NTNU Handelshøyskolen Medlem av NTNUs Æresdoktorkomite.

Faglige interesser: Miljø- og ressursøkonomi, Eiendomsøkonomi.

Opptatt av: Akademia, NTNU og universitetspolitikk, især viktigheten av fri forskning.

Det var en gang noen fikk en kongstanke om at alle burde jobbe på samme sted på et universitet. På TNTU -Typisk Norsk Teknisk Universitet, hadde man nemlig en campus Fagvoll, som lå bortenfor Berg og nord for blåne der «ingen skulle tru at nokon kunne studera». Et av problemene med campus Fagvoll var at den hadde stått der og gått for lut og kaldt vatn i all sin tid. Nå hadde det seg altså slik at allerede før det hadde gått en mannsalder, så hadde byggene fått behov for oppgradering. Det skulle som vanlig vise seg at gode råd var veldig dyre. En satte derfor himmel og jord i bevegelse for å finne ut hvordan en kunne løse dette problemet med manglende oppgradering og vedlikehold, helst på en elegant og lite avslørende måte.

Først ut var vismannen Ramkrøll, ifølge seg selv verdensledende innen ingeniør-, arkitektur- og konsulentvirksomhet. Han skrev en konseptvalgsutredning (KVU) som anbefalte en storstilt milliardutbygging. Rådet var å glemme Fagvoll og heller samle alt på et sted hvor det var rimelig fullt fra før, nemlig et sted som het Gladhaugen. Ingen undret seg over at dette faktisk var en ganske dyr løsning på det opprinnelige problemet, nå skulle jo alle bli gladere.

Det ble nemlig omtrent på samme tid satt ned et utvalg av vismenn og visdamer som skrev en nesten like lang og lenger enn lang rapport (TNTU 2060). Denne visjonsrapporten var såpass visjonær at den skisserte nøyaktig de samme alternativene og argumentene som Ramkrøll. Dette med lengden på disse første rapportene var et godt grep, for det skulle vise seg at ingen orket å lese alle begrunnelsene, langt mindre sjekke om de holdt vann. Så da endte i stedet alle de påfølgende rapportene i årene som kom med å foreslå akkurat det samme, og reprodusere de samme begrunnelsene om og om igjen.

Tilbake til Ramkrøll, samling på Gladhaugen var altså det beste for kongeriket. Det viktigste grepet i Ramkrølls rapport var imidlertid å starte gjetteleken om kvadratmeterpris på prosjektet. Etter nøye spåmannskunst kom Ramkrøll fram til tallet 39 800 riksdaler per kvm, i det som skulle vise seg å bli starten på en kvadratmeterprisbingo i beste Joker Nord stil. I nedsablingen av Fagvoll var det også noen beregninger en nok måtte være verdensledende for å forstå. Det ble nemlig presentert beregninger som viste at om en for eksempel ville selge Fagvoll, så kostet det bare 5 000 riksdaler per kvadratmeter å bygge om lokalene til butikker eller offentlige kontor. Skulle en derimot beholde Fagvoll og gå for en lett oppgradering for å drive med fortsatt universitetsdrift, ja se da kostet det plutselig 13 500 riksdaler per kvadratmeter.

Langt om lenge skulle rapporten kvalitetssikres i en såkalt KS1 prosess. Pengekistedepartementet satte vismannen Smøreforskning, fra nabobygda Møre, på saken. Etter litt om og men, blant annet et førsteutkast som sa at det ikke var hold i Ramkrølls argumenter om at samlet campus sannsynligvis var lønnsomt for kongedømmet, landet han etter en kontant underhånden korreks fra pengekistedepartementet på at Ramkrøll i det store og hele hadde helt rett. Den viktigste forskjellen fra Ramkrøll var at Smøreforskning mente tallet på 39 800 riksdaler per kvadratmeter måtte være alt for høyt, så da spådde han det likegodt ned til 27 000 riksdaler per kvm i stedet.

Nå skjedde det noe rart, for det gikk i de dager ut bud fra Kongen om at universiteter og høyskoler burde slå seg sammen. Daværende rektor, Gunnar Boring, var ivrig og karret til seg høyskoler både HiST og pist. Samlet campus var glemt for en stakket stund og TNTU endte opp med campuser både østenfor sol og vestenfor måne, nærmere bestemt i Pålesund og Gløvik. Da støvet hadde lagt seg og man fikk hodet ut av fusjonen ble det klokelig ikke ofret spaltemeter i de påfølgende rapporter og dokumenter på den manglende logikken. En slo bare fast at fusjonen med HiST forsterket de positive synergiene ved campussamling, mens Pålesund og Gløvik var det bare å se bort fra. Riktignok var det nok enkelte som dristet seg til å antyde at det muligens var lengre fra Gladhaugen til Gløvik enn fra Fagvoll til Gladhaugen, men det lot en klokelig ligge. Ingen orket nemlig tanken på en ny lang rapport hvor en måtte finne på nye alternativer og argumenter, så en holdt på det Ramkrøll hadde foreslått. En var nå så sliten av all fusjoneringen at en ikke engang orket å justere campus-argumentene i tråd med det nye organisasjonskartet.

For å gjøre et langt eventyr kortere ble det gitt tilsagn om at dette måtte feires med omtrent 12-14 mrd. fra regjeringen i det lille, men styrtrike, landet. Ja, det viste seg nemlig at når en skulle benytte Kongens eget byggefirma, Statsbrygg, så ble regningen drøye 100 000 riksdaler per kvm, med andre ord en smule høyere enn de 27 000 kvalitetssikreren hadde finregnet seg fram til noen få år før, selv justert for prisstigning. Her skal det legges til at TNTU nok hadde blitt ørlite revet med i planleggingen, for her var det ikke spart på noe, bortsett fra gammeldagse påfunn som kontorplasser og auditorier må vite. Dette var ikke så farlig, for det var velkjent i bryggekretser at de ansatte i akademia ikke visste så mye om hvordan forskning og undervisning burde foregå, spesielt ikke om de kom fra en så avleggs plass som campus Fagvoll.

Alle var vel forlikte og en satte i gang med nye utredninger for å skrive de samme argumentene nok en gang. Et eksempel på hvor grundig og godt dette arbeidet var, kan illustreres med at det mest fleksible alternativet for framtiden igjen viste seg å være at alt ble samlet på Gladhaugen. Ja, selv om det nok kunne tenkes at det var større ekspansjonsmuligheter på Fagvoll, var det altså ikke nok til å vippe selv denne ene faktoren i favør av å beholde Fagvoll. Dette var åpenbart så nøytrale og objektive vurderinger at ikke engang den verste grinebiter kunne være uenig. En og annen eventyrforteller og noen hoffnarrer kunne nok få forhøyet blodtrykk, men det ble med det.

Med slike veloverveide vurderinger landet alle på samme konklusjon som Ramkrøll, samling på Gladhaugen var best for kongeriket. Igjen skulle det kvalitetssikres, og denne gangen var det en såkalt KS2 del 1. Den nye vismannen, Konkretyren, fremmet ramsalt kritikk av blant annet kostnadsoverslagene, som han mente var kraftig undervurdert. Til det svarte Statsbrygg betryggende at de ikke var enig i kritikken. Så var det problemet ute av verden. Det viste seg for øvrig også å være en helt irrelevant kvalitetssikring. Prosjektet vismannen vurderte var nemlig et prosjekt som var omtrent dobbelt så kostbart som det som nå var realistisk å få finansiert.

For mens alt dette skjedde hadde det gått dårlig med det lille landet og det store universitetet. Eller rettere sagt, det hadde kommet ny regjering, og kongens nye sendebud, Ola Lorten Sto, skulle ikke ha det på seg at han favoriserte sin føderegion. Langt mindre at han tok penger fra kongens hardt trengende undersåtter og ga til noe så unyttig som høyere utdanning og forskning. TNTU og Statsbrygg kastet seg rundt og fant på rekordtid ut at de nok kunne bygge for 7,9 mrd også. I den nye campusplanen var det dog noen regnestykker en måtte være vismann for å forstå. I en nøkkeltallsanalyse for universitets og høyskolebygg i 2015 var nemlig snittkostnaden for ombygging i UH sektoren beregnet til 15 600 riksdaler per kvm når Statsbrygg var byggmester. I vurdering av Fagvoll-ombygging for fortsatt videre drift og oppgradering, det såkalte 0+ alternativet (dvs. utbedring av Fagvoll), ble det lagt til grunn at dette kostet 53 000 riksdaler per kvm. Vel hadde det vært prisstigning på 16%, men at ombygging hadde blitt 340% dyrere på 6 år var det visst ingen grunn til å stille spørsmål ved. Så dumme at en overdrev disse kostnadene for å få det som en ville var det selvsagt ingen som var ifølge den nye superdirektøren, Bjørn Laugstad. Så da var det heldigvis ingen grunn til å stille spørsmål ved de tallene heller.

Dette var andre gang TNTUs styre sa at smertegrensen for nedskalering av prosjektet var nådd, men de fulgte likevel anbefalingen fra den nye rektoren, Anne Torg, om å si ja. I mellomtiden hadde Lorten Sto tenkt seg om, og på en konvolutt hadde han beregnet at det ikke burde koste mer enn 5,75 mrd., så han lanserte sitt nye tall. Nå var kvadratmeterpris-bingoen nede på 60 000 riksdaler per kvm, kun drøyt det dobbelte av hva kvalitetssikrer Smøreforskning hadde spådd noen få år tidligere. Rektor Torg og styret tygget forsiktig på den nye kamelen, men det var ingen annen råd. For tredje gang gjentok de at blir det billigere nå, så vil vi ikke ha det…., men ja takk, vi tar det.

TNTU styret sto nemlig nå i en lei knipe. De fikk ikke det de ville ha, men de innså jo det opplagte. Keiseren hadde mistet klærne, men Lorten Sto var fortsatt villig til å betale for å få på ham boksershortsen. Nåverdien av prosjektet var uansett knusende negativ, så for TNTU var det selvsagt flott å få Gladhaugen finansiert før noen oppdaget at de ikke-prissatte positive virkningene, de som angivelig gjorde at samling var lønnsomt for kongeriket likevel, nå bar preg av drømmer og fantasier, snarere enn fakta og velbegrunnede framskrivninger. Lorten Sto hadde i egne øyne klart det kunststykket å halvere regningen og likevel oppnå omtrent de samme positive effektene. Selv de varmeste encampus-forkjemperne skjønte at dette ikke burde gås etter i sømmene, det var jo rene eventyrfortellingen. Lortens Stos slagord, spar på skillingen og la daleren gå, gjorde at han var helt blind for at det opprinnelige prosjektet muligens hadde noe for seg, mens prosjektet nå så ut til å begrunnes med at flyttebilen var forhåndsbetalt.

TNTUs styre finregnet og fant ut at 6 mrd. fortsatt var mer enn null. Det kunne bli langt om lenge før det kom riksdaler fra kongen neste gang. Som seg hør og bør kunne vel neppe noe være viktigere enn flest og raskest mulig riksdaler til TNTU? Statsbrygg forsikret også om at de var veldig gode på kostnadsstyring, så det store kostnadstrollet ville aldri sprekke. Samtidig blinket varsellysene så sterkt at ethvert troll måtte leve farlig, men styret ble så blendet av det samme lyset at det var vanskelig å se klart. Enkelte var vel riktignok urolige for at Statsbrygg bare la sitt noe frynsete rykte i potten, mens TNTU risikerte å ende opp på fattighuset, men de lot det ligge. Når alt kom til alt var Fagvoll ute. Snipp snapp snute, så var eventyret ute?