Campus: Ingen tog har gått

Det stilles mange spørsmål om campussamling for tiden, og det verserer tilsvarende mange historier. Naturlig nok, i desember fikk vi første pekepinn på hva NTNU kan få for en utbygging til nærmere seks milliarder. Her er et forsøk på å gjøre opp status, og slik ser bildet ut nå:

Ingen tog har gått. Statsbygg er i tett samarbeid med NTNU i ferd med å planlegge inntil 91 000 kvadratmeter nye bygg, innenfor en kostnad på 5,75 milliarder, slik at NTNU får samlet store deler av fagmiljøene våre i området rundt Gløshaugen. Før jul leverte fagmiljøene innspill til byggeprogrammet. Den overordnede tilbakemeldingen var positiv, men det var en del som uttrykte bekymring, særlig knyttet til om det blir nok areal til arbeidsplasser, og om det planlegges med nok store auditorier. Dette er blant problemstillingene NTNUs avdeling for campusutvikling nå jobber med å løse sammen med Statsbygg.

En utfordring er at prosjektets rammer er beregnet ut ifra hvor mange ansatte og studenter vi var i 2018. Flere av fagmiljøene som skal flytte, har vokst siden da. Til tross for det, står rammene på totalt 91 000 m2 BTA, maksimalt 23 m2 BTA per ansatt, og øvre kostnad på 5,75 milliarder fast. Sammen med deltakere fra rektors stab for utdanning, forskning og organisasjon og infrastruktur, eiendomsavdelingen, Studenttinget og tillitsvalgte jobber NTNUs avdeling for campusutvikling derfor med å få plass til arbeidsplassareal for flere ansatte innenfor rammen. Dette må imidlertid ikke gå på bekostning av annen viktig funksjonalitet for kjerneoppgavene våre, slik som læringsmiljø for studentene.

Planlegger vi for få auditorier?

NTNU skal ha nok auditorier. Det er ikke undervisningen som skal tilpasses byggene, men byggene som skal tilpasses undervisningen. I dag er det et kjent problem med "feil undervisning i feil areal». På NTNU jobber vi kontinuerlig for en god fordeling av ulike typer læringsareal for å imøtekomme summen av de ulike faglæreres pedagogiske behov. Ombygging av auditoriet R2 i Realfagsbygget, etablering av Fagland og Sandkassa på Dragvoll, Smia i Sentralbygg 2 på Gløshaugen, og VR-lab på Dragvoll og Øya er eksempler på hvordan arealer stadig må tilpasses for å legge til rette for nye lærings- og undervisningsformer, og skape gode sosiale og faglige møteplasser.

I fem nye bygg er det planlagt helt nye undervisningsrom, studentarbeidsplasser og grupperom i ulike størrelser og utforming. Her blir det også plass til studentfrivillighet, flere sosiale møteplasser og pausearealer. Det er dette vi kaller felles læringsstrøk. Dette er nye læringsarealer som skal kunne brukes av alle, uavhengig av fag, også av de som allerede holder til på Gløshaugen. Det betyr en vesentlig tilførsel av oppgraderte læringsarealer, og vil gi et solid løft både til studentene som flytter fra Dragvoll, og de som er på Gløshaugen, Øya og Kalvskinnet fra før.

Kravene til de nye læringsstrøk er stilt ut ifra den pedagogiske praksisen på NTNU. Det er skissert en fordeling av læringsareal i læringsstrøkene. Dette er en tentativ fordeling, og ikke en 1:1 overføring fra Dragvoll i antall rom og størrelser. Da vi kartla behovene, etterlyste fagmiljøene flere flate, fleksible læringsareal, men vi har fortsatt mulighet til å justere den endelige fordelingen av type areal og størrelser. Vi kan for eksempel planlegge større bruk av kjellerarealer, eller se på muligheten for å konvertere to flate rom til ett, for å bygge auditorier som skal gå over to etasjer, dersom det viser seg å være behov for det. Her har vi et handlingsrom så lenge prosjektet fortsatt er på tegnestadiet. Det er derfor satt i gang kartlegginger av det totale behovet for læringsareal, slik at NTNU før byggestart kan være entydig på akkurat hva vi skal bygge for pengene til campussamlingen.

Blir det enekontor eller landskap?

Med statens arealnorm for arbeidsplasser vil det bli en bli en kombinasjon av enekontor og flermannskontor. Statens arealnorm tilsier at det skal planlegges med maksimalt 23 kvadratmeter brutto per ansatt når det skal bygges nytt eller gjennomføres større oppgraderinger eller rehabiliteringer i statlig sektor. De 23 kvadratmeterne inkluderer alt fra yttervegger, innervegger, korridorer, møterom, pauserom, garderober og andre støttefunksjoner og den enkeltes kontorarbeidsplass. Normen gjelder både for Campussamlingsprosjektet og de andre statlige investeringsprosjektene tilknyttet NTNUs campus (Norsk havteknologisenter, Senter for psykisk helse, Helgasetr). Den samme normen gjelder også når NTNUs eiendomsavdeling etablerer, videreutvikler, eller rehabiliterer kontorarbeidsplasser på NTNU. Et nyere eksempel er ombygging av IT-syd for å huse Program for industriell økologi (IndEcol). Statens arealnorm gjelder for hele UH-sektoren, og alle andre statlige sektorer.

Vi er godt kjent med behovet for enekontor. En prioritert oppgave er dermed å få til en så høy andel enekontor som mulig, sikre gode arbeidsplasser for de som skal dele, og legge til rette for at arbeidsplassarealene kan endres i takt med endringer i hvem som skal bruke dem. I NTNUs arealkonsepter finnes det eksempler på hvilke løsninger som er fysisk mulig å få til innenfor arealnormen på 23m2, når krav til dagslys og andre føringer i lov og forskrift skal overholdes.

Det må dessuten jobbes med flere organisatoriske faktorer for å få til gode arbeidsplasser. De miljøene som skal inn i nye arealer må parallelt med byggingen jobbe med rutiner og kjøreregler for hvordan de bruker arealene, hvordan de organiserer seg slik at det er mulig å kunne trekke seg tilbake for konsentrasjonsarbeid, å ta en telefon eller gjennomføre møter. Andre viktige diskusjoner blir tildeling av arbeidsplasser etter hvilken type oppgaver man jobber med og om det er mulig at noen med mindre stillingsandel kan dele kontor.

På Norsk havteknologisenter har det på grunn av byggenes utforming vært mulig å få til omtrentlig 30 % enekontor. Her har fagmiljøet selv valgt å tildele alle ansatte med fast vitenskapelig stilling enekontor. Dette samsvarer godt med at ca. 30 % av de ansatte er fast vitenskapelige. Det betyr også at fagmiljøet må finne gode løsninger for de arbeidsplassene som ikke blir enekontor.

Hva skjer nå?

I mars skal NTNUs styre ta stilling til om dette prosjektet koster mer enn det smaker. Flere dekaner, instituttledere og rektor har uttalt seg om hvor krevende det blir å løse den lange lista med behov for ny infrastruktur dersom vi ikke får nærmere 6 milliarder "friske" midler til campussamling nå. Dette er behov som NTNU i tilfelle må løse innenfor sitt ordinære driftsbudsjett. Jeg deler bekymringen. Ingen ved NTNU er interessert i å bruke mer enn nødvendig på infrastruktur. Vi vil heller bruke pengene på kjerneoppgavene våre; undervisning og forskning.

I april og mai skal en ekstern kvalitetssikrer, på oppdrag fra Finansdepartementet, gjennomgå planene for å sikre at utbyggingen er gjennomførbar innenfor rammene som er satt. Deretter må regjering og storting la seg overbevise om at det er verdt å bruke nesten 6 milliarder på ny infrastruktur til NTNU. Hvis de bevilger midler til utbyggingen på neste års statsbudsjett, kan det første av i alt syv byggeprosjekt starte i 2024.

Byggene i seg selv er ikke det viktigste ved campussamlingsprosjektet. Det viktigste er hva byggene legger til rette for: at vi enklere skal kunne samhandle og frembringe kunnskap på tvers av fag, løse sammensatte problemstillinger, frembringe nye perspektiver for langsiktig, grunnleggende forskning og utdanne fremragende kandidater.