Kommer NTNU-styret til å spise marshmellowen?

Ytringen er først publisert i Trønderdebatt.

Det en gang så svære og prestisjefylte campusprosjektet ved NTNU har på drøye to år vært gjennom to brutale slankekurer.

Først ut en slags Keto-diett i 2020, da daværende satsråd Henrik Asheim (H) skar 2,7 milliarder kroner vekk fra en opprinnelig ramme på 14,6 milliarder kroner. Manøveren var svært elegant: Asheim dukket uten særlig forvarsel opp på trappa til Hovedbygget på Gløshaugen, og sjanghaiet NTNU-rektor Anne Borg ved å kunngjøre kuttoperasjonen – en såkalt «design to cost»-modell der alle overskridelser må dekkes inn med kutt i samme prosjekt – som én samlet bevilgning til campusprosjektet.

«Nå blir det ingen flere omkamper», sa Asheim.

(Ha ha).

Dermed var det bare å takke, bukke og juble for det trønderske (eller, for å være ærlig, primært trondhjemske) leder-, politiker- og direktørsjikt: Under tittelen «HURRA!» skrev fylkesordfører Tore O. Sandvik (Ap) at «framtida skapes i Trondheim, derfor dette en viktig avklaring».

Men intet er mer som skrift i sand, enn løfter om budsjettkjærlighet. For ett stortingsvalg, en inflasjonskrise og en radikalt ny pengepolitikk fra Norges Bank senere, sto omkampene forståelig nok i kø likevel. Over natta forsvant den tid da staten Norge hadde finanspolitiske muskler til å bygge, sprenge, prosjektere og overskride milliarder til ethvert prestisjefylt vei-, regjeringskvartal- og campusprosjekt.

I fjor var det dermed tid for slankekur nummer to, og den nye ministeren Ola Borten Moe (Sp) valgte – naturlig nok, gitt omstendighetene – en langt mer brutal tilnærming enn sin forgjenger.

Resultatet er en ramme for campusprosjektet på seks milliarder kroner. Det er under halvparten av det opprinnelige anslaget på 14,3 milliarder. Etter slankekur nummer én rykket styremedlem ved NTNU Ingrid Bouwer Utne ut og sa at «når man blir tvunget til å kutte miljøvennlige løsninger fordi man ikke ønsker å kutte funksjonsvennlighet, er det pinlig». Da var rammen på 11,6 milliarder kroner.

Nå er det halvert.

Noe av kuttene er «lekepenger», i den forstand at mange anslag med svært høye kvadratmeterpriser er tatt ned til et mer realistisk nivå. Du får tross alt fortsatt ganske mye god bygningsmasse for seks milliarder kroner. Men det er ikke til å komme bort fra at det kommer med en pris å mer enn halvere rammen for et stort universitetsbyggprosjekt. Det aller meste av bærekraftsambisjoner er borte, og befinner seg nå på det NTNU-styret kaller «rødt nivå» sammenlignet med egne ambisjoner.

En rekke NTNU-ansatte ber i et opprop NTNU om å stoppe opp og tenke seg om. De krever bl.a. forsikringer om at «de faglige synergiene som lå til grunn for campusprosjektet fortsatt er mulige med dagens nedskalerte modell», at «vi får noenlunde samme areal for forskning og undervisning på en sammenslått campus som vi har i vår nåværende situasjon», og at «realistisk og bærekraftig gjenbruk av NTNUs bygninger på Dragvoll er avklart før nybygg på Gløshaugen oppføres».

Disse problemstillingene er i stor grad retoriske. Det oppropet jo tar sikte på å synliggjøre, er jo at dette, og mere til, ikke lar seg avklare nå som rammen for campusprosjektet er så kraftig kuttet. Det blir ikke enekontor for ansatte. Det blir ikke like romslige undervisningslokaler som før. Det blir ikke nullutslippsløsninger. Og det blir ikke noen samling for de estetiske disiplinene i det hele tatt. Entusiasmen blant ansatte (og etter hvert også studenter) er ifølge Universitetsavisa dalende.

Dermed er det stadig flere som stiller det kjetterske spørsmålet: Men skal vi virkelig gjøre dette? Og svaret som ofte har gått igjen de siste ukene, når jeg har luftet problemstillingen med diverse såkalte samfunnstopper i regionen, er: Men hvis vi ikke slår til, havner vi bakerst i køen.

Med «vi» menes vel her et slags løselig, geografisk betinget fellesskap av trøndere. «Vi» går glipp av seks statlige milliarder, og det blir i seg selv et argument for å gjennomføre et prosjekt som ærlig talt har helt andre forutsetninger i dag, enn da prosessen begynte.

Det er to åpenbare problemer med dette «men da havner vi bakerst i køen»-argumentet.

Det første problemet er at dette «vi»-et avslører noe som hele tiden har vært der i bakgrunnen, som fuglekvitteret og lyden av lekende barn i parken, som suselyden av lufteanlegget i kontorlandskapet, eller som den hvite støyen på en gammel musikkassett: Campusprosjektet har fra starten av vært vel så mye et byutviklingsprosjekt for Trondheims del, som et campusprosjekt for et statlig finansiert universitet. Og den turbulente alliansen mellom den nasjonale institusjonen NTNU og Trondheim kommune har aldri helt greid å glatte over de åpenbare interessemotsetningene som ligger der.

Det andre problemet, som egentlig er viktigst, er at argumentet er veldig, veldig dårlig. Jeg kan nemlig avsløre en svært viktig innsikt: Dersom NTNU bestemmer seg for å gå videre med campusprosjektet, og staten bruker seks milliarder kroner på et halvert campusprosjekt med spredt applaus lokalt, havner «vi» uansett «bakerst i køen» etterpå. Dekanene som rykker ut med (gode, for all del) argumenter for at NTNUs styre i mars skal gå videre med campusprosjektet, har en variant av denne argumentasjonen: De sier at «seks milliarder er mer enn null».

Men hele «bakerst i køen»-tankegangen bygger på en mer eller mindre korrekt (men sørgelig selvforsterkende) tese om at kampen om statlige bevilgninger primært er en kamp mellom regioner i Norge. Når noen får det, må noen andre få det. Hva staten velger å bruke store penger på og ikke, er ikke en ren, tørr, saklig vurdering – det er et resultat av politiske kamper (og rett så ofte, halvgode kompromiss i innspurten av budsjettforhandlinger).

Men det innebærer strengt tatt at den krypende «vi kan havne bakerst i køen»-frykten som i disse dager benyttes som argument for å gjennomføre campusprosjektet ved NTNU, vel så gjerne kan snus på hodet: Er «vi» fortsatt sikre på at det er dette «vi» best bruker seks statlige milliarder på? Er NTNU sikre på at dette er den beste investeringen? Er Trondheim kommune det? Og hvis ja, er det verdt å havne bakerst i køen i det politiske kappløpet som er statlige bevilgninger til UH-sektoren, i mange, mange år fremover?

Mang en finansminister vil nemlig i all overskuelig fremtid si at dere trøndere, dere fikk Ocean Space Centre, og dere fikk campus til seks milliarder. Nå holder det.

Marshmallow-testen er et kjent psykologisk eksperiment av begrenset vitenskapelig verdi. Mest er det morsomt: Testen går ut på å gi et barn en marshmallow, og si til det at dersom du greier å vente i ti minutter, får du dobbelt så mye marshmallow.

Campusprosjektet er kanskje trøndernes marshmallow-test. Kanskje børnoen tilstrekkelig kjetterske og fritenkende politiske hoder i Trøndelag, bare som en kontrolløvelse, snart stille spørsmålet offentlig: Er det andre ting som vel så mye kunne styrket Trøndelag som teknologi- og arbeidslivsregion? Er det helt, helt, helt sikkert at pengene fortsatt trengs mest i Trondheim sentrum, når det som er til rådighet er et sterkt barbert prosjekt på seks, og ikke elleve eller 14 milliarder kroner?

Og kanskje bør noen tilstrekkelig kjetterske og fritenkende NTNU-topper gjøre tilsvarende, og spørre seg: Er det denne marshmallowen vi vil ha? At det (fortsatt) er snakk om mye penger, og at «vi» «får» pengene, er jo ikke godt nok, dersom en samtidig lukker den politiske døren for andre, bedre, og mindre omstridte, løsninger senere.

Som kanskje til og med koster mindre.