Sett spaden i jorda!

Optimismen var stor da Solberg-regjeringen i 2019 varslet 12 milliarder til campus i Trondheim. I dag er kostnadsrammen for campusprosjektet redusert til seks milliarder kroner, og debatten om hvorvidt hele samlingen skal realiseres har blusset opp på nytt. Det helt sentrale spørsmålet, uavhengig av ståsted, er: Bør man gå videre med samlokaliseringen av campus – selv om det ikke lar seg gjøre å realisere alle ambisjonene i denne omgangen?

Jeg mener svaret er et rungende ja. Norge trenger dette. NTNUs rolle i omstillingen av Norge er for viktig til at campusprosjektet skrinlegges. Som Norges grønne motor er NTNU helt essensielt. De store utfordringene som skal løses på svært kort tid krever at samfunnet finner nye løsninger og tettere samarbeid hvor vi tradisjonelt ikke har vært så gode før. Vi kan ikke fortsette som før. Å skape bærekraftig fiskefôr til en av Norges viktigste næringer krever at biologimiljøene på Gløshaugen møter geografikunnskapen som nå ligger på Dragvoll. Det samme vil gjelde for utviklingen av offshore havvind, og en av de mer sammensatte utfordringene: Å få flere unge uføre ut i arbeid. Her er koblingen av St. Olavs hospital og miljøene for humaniora og samfunnsvitenskap viktig.

Byggene i seg selv ikke er det viktigste. Det er hva byggene legger til rette for: tverrfaglighet og interaksjon mellom ulike aktører. En miks av utdanning og næringsliv. Åpen bruk av laboratorier og deling av ressurser. Å bygge nye fasiliteter for studenter og forskere handler ikke om å få trendy farger på veggene. Det handler om å løse utfordringene Norge og verden står i.

Selv med en halvering av kostnadsrammen står vi overfor en historisk mulighet til å realisere essensielle grep for videreutvikling av Teknologihovedstaden Trondheim og landet vårt. NTNU-rektor Anne Borg sier vi har all grunn til optimisme: Vi vil få en betydelig oppgradering av campus. Seks milliarder er tross alt seks milliarder.

NRK skal flytte fra Tyholt så tett inntil Gløshaugen som mulig. I disse dager utvikler Eiendomsaktørene Entra og KLP Eiendom ca. 90.000 m² eiendom, eller tilsvarende 12 fotball baner bare rundt Elgesetergate for at offentlig aktører og næringsliv kan komme tett på Kunnskapsmiljøene, nettopp fordi lokalisering betyr noe for disse aktørene. Det vil være noe ironisk hvis de eneste som ikke forstår verdien av å være nær et bynært universitet, er universitetet selv. I en stadig tøffere global situasjon trenger vi å være så gode som mulig – også på modernitet i bygningsmasse og attraktivitet i beliggenhet. «Vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger», har blitt en velkjent frase. Vi mangler allerede arbeidskraft og det har blitt lansert storstilte satsinger på nye industriprosjekt som batterifabrikker. Kraftsamlingen rundt Gløshaugen vil være tiltrekkende på de menneskene vi trenger at flytter til landet og som skal bidra som arbeidstakere i fremtidens samfunn. I mars har NTNU-styret muligheten til å sikre de mange fortrinnene campusprosjektet gir oss.

Som vi kan lese i Adresseavisen hadde NTNU planer om å bygge det beste av det beste innen klima og miljø: Nye campus skulle gå i pluss og produsere mer energi enn NTNU selv hadde bruk for. Gamle og nye bygninger skulle få solcellepanel, og de skulle lage et varmegjenvinningslager for å lagre solkraft til kalde og solfattige vinterdager. Det er kanskje her kuttet i kostnadsrammen for campusprosjektet gjør mest vondt: Bærekraftsambisjonene synes å være betydelig nedskalert. Eller?

I 2016 slo et enstemmig storting fast at NTNU skal være en «spydspiss for bærekraftsløsninger». Dette vedtaket må selv statsrådene følge så lenge campusprosjektet skal gjennomføres. Dermed har også Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe i etterkant av kuttforslagene diskré tilføyd at det jo visst finnes flere muligheter til finansiering av miljøambisjonene, gjennom eksempelvis Enova, Forskningsrådet og Innovasjon Norge.

Og her må vi handle. Regjeringen har en unik mulighet til å sikre klimaambisjonene. For som de fleste nå skjønner, er ikke NTNU et hvilket som helst universitet. Nå legges grunnlaget for ny historie – og det i en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon som også skal løse klimautfordringene.

Helt konkret: I Veikart for grønt industriløft presenteres regjeringens nye ambisjoner, virkemidler og tiltak for et grønt industriløft. Felles for alle tiltakene er at det kreves fremragende forskning, banebrytende innovasjon, tverrfaglige kunnskapsmiljøer, industriell kompetanse og høyt utdannede arbeidstakere. Enkelt oppsummert: En realisering av NTNUs campusprosjekt med tydelige miljøambisjoner vil innkassere flere av tiltakene regjeringen selv skisser.

Jeg håper NTNU-styret forvalter sin egen skjebne godt når de skal fatte sin beslutning. Både for campusprosjektet som helhet og for miljøambisjonene. Dersom styret skulle finne på å stille seg på bakbeina tror jeg prosjektet i praksis innstilles, og dør. 29. desember slo Borten Moe fast til Adresseavisen at det ikke er et alternativ å pusse opp Dragvoll. Sier man nei til seks milliarder til nybygg på Gløshaugen drysses pengene altså ikke ned over Dragvoll.

Nå står vi på startstreken – det har vi gjort lenge. Å snu nå ville være et enormt tap for Norge, Trondheim og NTNU. La oss starte løpet og få spaden i jorda.

Beste hilsener Karianne O. Tung Daglig leder / CEO Trondheim Tech Port