Campuseventyret kan snart være over

Hvem eier campusprosjektet? Ordføreren som drev prosjektet fra kommunens side er på vei ut. Han som var rektor da samling ble besluttet, og som var en drivende kraft i å få det gjennom, har sluttet. Hun som var sjef for prosjektet i en årrekke, har fått seg annen jobb. Dagens toppledelse ved NTNU – hvor viktig er det for dem å drive det sterkt barberte prosjekt campussamling igjennom?

Skepsisen til campusprosjektet brer seg i NTNU-styret Det kom tydelig til uttrykk under forrige ukes møte. Studentrepresentant Roar Høiby Brakstad formulerte reservasjonene mest eksplisitt: «Sett utenfra kan det virke som NTNU er på vei til å godkjenne et prosjekt med begrensede gevinster, helt uten ambisiøse klimamål. Som i tillegg har en prislapp på seks milliarder, i en tid der mange sliter i Norge. Jeg tror både jeg, studenter og ansatte gjerne skulle hatt noen harde fakta på hvorfor prosjektet er verdt det.»

Ansattrepresentant Anne C Elster fulgte opp: «Jeg er ikke like lenger så sikker på at NTNU fremmer tverrfaglig samarbeid med det prosjektet som ligger foran oss.»

Om noen uker vender årskalenderen blad. Ti år tidligere sjøsatte NTNU, etter påtrykk fra Trondheim kommune, prosjektet «Visjoner for universitetet i 2060.» Tre år senere vedtok daværende NTNU-styre campussamling på og rundt Gløshaugen (se for øvrig kondensert historiefortelling av professor Sigurd Skogestad i herværende kommentarfelt).

Nå er det et høyst sannsynlig scenario at 2023 blir året da prosjektet samlet campus blir parkert for godt.

Fins det gode argumenter for å støtte fortsatt arbeid henimot samling på og omkring Gløshaugen? Utvilsomt.

‘Visjonen’ (om man formår å ta et så odiøst begrep i sin munn) er god. En samlet, bynær campus fylt av et mylder av studenter innen alle fag. Nye innovative læringsarealer. Forskere som inntar nye, moderne kontorarealer, som samarbeider på kryss og tvers. Et slags Akademias Elysium.

Skremmebildet: Styret sier nei til campussamling, Ola Borten Moe tar beslutningen til etterretning. NTNU starter prosjektet Nye Dragvoll, og erfarer at det ikke er penger å hente fra sentralt hold. Konsekvensen blir at sparekniven som skjærer i alt som har gjøre med drift og investeringer, skiftes ut med spareøks.

Ad visjonen: Etter at det opprinnelige prosjektet ble barbert ned til 6 milliarder, er visjonen ikke mer enn en våt drøm. Om man hopper noen år fram i tid og ser seg tilbake, og prøver å identifisere knekkpunktet, når oppslutningen om campusprosjektet endret kurs, kan det være nettopp her: Da sesonglageret røk ut, og det er klart at det i beste fall blir solceller kun på nye bygninger, er bærekraftambisjonene i praksis lagt bort. Nullutslippsuniversitetet? Glem det.

Ad skremmebildet: Rektor Anne Borg benytter enhver anledning til å minne om at å ikke bygge samlet campus også koster mye – og at et nei til samling kan komme til å sette NTNU i en svært vanskelig situasjon. Det er betimelig bekymring. Samtidig er det vel slik at NTNU uansett er avhengig av skiftende regjeringers velvilje. Det hjalp tross alt ikke mye at den forrige regjeringen lovet 11-12 milliarder til samlet campus når den påfølgende halverte bevilgningen få måneder etter at den tok over. Ergo: Et hypotetisk løfte fra den nåværende regjeringen om at om NTNU stanser prosjektet og heller bygger ut Dragvoll så stiller man med så og så mye penger, er et løfte som går ut på dato den dagen regjeringen avgår, noen ganger tidligere.

NTNU vil uansett måtte foreta sine valg ut fra nå-situasjonen, og satse på at det går bra.

Et styremedlem til undertegnede i helga: «Poenget med campusprosjektet er at ansatte og studenter skal få det bedre. Det er hovedpoenget. Det bør ledelsen være mer opptatt av.»