Fire lærepunkter fra campus

Selv om det har vært tydelige signaler fra regjeringen om at både Ocean Space Center og campusprosjektet må nedskaleres, kom de voldsomme kuttene i revidert statsbudsjett 12. mai som en stor overraskelse både for forkjempere og motstandere av disse kjempeprosjektene. Selv om jeg tilhører siste gruppe, ser jeg absolutt ingen grunn til å heise flagget. For det første fordi begrunnelsen for å nedskalere først og fremst dreier seg om økonomi, ikke innhold og utforming. Vi risikerer å få de samme gigantprosjektene, men med Maxbo-finish. For det andre fordi så mange penger og verdifull tid har gått med på å jobbe frem prosjektene. For at ikke all den innsatsen skal være forgjeves, har jeg satt opp fire lærepunkter som vi kan ta med oss etter campus-floppen.

For det første: Konseptvalgutredninger lyver. Campusprosjektet ble utredet nøye, og løsningen man falt ned på skulle være både god for NTNU, for byen Trondheim og samfunnsøkonomisk lønnsom for hele Norge. Konseptvalgutredninger er imidlertid et upresist verktøy som i liten grad tar hensyn til natur- og kulturminneverdier, og som åpenbart også svikter i de økonomiske kalkylene. Universitetsavisa meldte fredag 13. mai at en ny rapport viser at campusprosjektet vil blitt mer enn 3 milliarder kroner dyrere enn de 11,7 milliardene, allerede før første spadestikk. Mønsteret med monster-kostnadssprekker er velkjent fra andre store offentlige utbygginger. Vi må erkjenne at konseptvalgtutredninger ikke er verdt papiret de er skrevet på.

For det andre: Reguleringsplaner skal følges. Her kan vi se på skrekk-eksempelet KAMD-bygget. Fra første stund har noen i campusprosjektet bestemt at bygget for Kunst, arkitektur, musikk og design må plasseres i Høyskolebakken. Og nettopp på denne tomten ligger utfordringene i kø. Flere fredete bygg, bevaringsregulert trehusbebyggelse, fredet allé opp til Hovedbygget og siktlinjer mellom Hovedbygg, Nidarosdomen og Gamle bybro som må ivaretas. Det er åpenbart at prosjektledelsen har trodd at det ville bli lett å få dispensasjon fra gjeldende reguleringer. At politikerne faktisk fulgte sine egne vedtak, ser ut til å ha kommet på en overraskelse, og man har ennå ikke klart å lansere noe troverdig alternativ til Høyskolebakken. Nå er det stor usikkerhet rundt om KAMD i det hele tatt kan realiseres. Det er trist, ikke minst fordi det skulle manifestere at NTNU tar kunstfagene like alvorlig som teknologifagene.

For det tredje: Ikke alt kan løses med et nybygg. Mange fikk seg nok en støkk da Tore Strømøy lanserte sitt kandidatur som styreleder i RBK med et spinnvilt forslag om å flytte klubbens hjemmebane til et annet sted enn Lerkendal. For meg ble dette det ultimate eksempelet på at ambisjonen om et nybygg har blitt vår tids måte å signalisere handlekraftig lederskap på. Stuntet finansieres med å selge det gamle bygningskomplekset til «utvikling». Nasjonalgalleriet, NRK, Fylkeshuset i Steinkjer – eksemplene er mange. Mange later til å tro at nybygg i seg selv vil utløse spennende synergier og nye samarbeidsformer. RBKs generalforsamling kjøpte ikke Strømøys visjon om et nytt stadion. Det var smart, av mange grunner. I en klimakrise er det uansvarlig med en slik bruk og kast-holdning til eksisterende bygningsmasse. SINTEF, Statsbygg, Klima- og miljøminister Espen Barth-Eide er alle enige med Riksantikvaren om at vi ikke kan bygge oss ut av klimakrisen. Vi er i langt større grad nødt til å bruke, forbedre og tilpasse de byggene som vi allerede har til å fylle nye behov. Her bør NTNU gå foran.

For det fjerde: Ansatt ledelse i alle ledd kamuflerer uenighet og forhindrer forankring. Det har gått en drøy måned siden statsråd Borten Moes klare beskjed om kutt i campusprosjektet til NTNU. Reaksjonene fra oss ansatte har i stor grad vært at da er det kanskje bedre med en to-campusløsning. Dragvoll-fagene kan like gjerne bli på Dragvoll; da får vi i det minste beholde kontorene og auditoriene våre. Utad hadde det frem til i vår dannet seg et bilde av at NTNU-ansatte er utålmodige og krever fortgang i campus-prosjektet. Innad har usikkerheten og misnøyen steget sakte, men sikkert gjennom hele planleggingsperioden. Selv har jeg lenge vært svært skeptisk. Men i løpet av det siste året har størrelsen på bygningene, plassproblemene, mangelen på enekontorer, trusler mot kulturminner og grønne områder gått opp for flere. Det virker ikke som om NTNUs ledelse har fanget opp dette stemningsskiftet. Fordi vi ikke har hatt noe rektorvalg eller dekanvalg, har vi egentlig aldri hatt noen reell, åpen debatt om campusprosjektet. Mange opplever seg fremmedgjort av ledelsens luftige retorikk om hvor viktig campusprosjektet er for både Trøndelag og hele Norge.

Både forkjemperne for og motstanderne av campusplanene har gått uendelige runder med dialogmøter, innspillsrunder, ressursgrupper og utvalg. Det har kostet enormt i både penger, tid og krefter. Spørsmålet er om NTNU som organisasjon kan lære av feilene som er gjort og snu campus-skuta til noe positivt. Hvis de fire læringspunktene jeg har satt opp her følges, er vi på rett vei.