Flyttes, ikke flyttes, delflyttes, billigflyttes. Ja, vi er svimle

Forrige fredag var jeg på den årlige Musikkstudentkonferansen.

Joda, musikkstudentene i Norge har sin egen konferanse. Totalt studentinitiert og -drevet.

Der snakker de ikke om øvemetodikk og finjustering av tekniske ferdigheter. Neida, de snakker om hvorfor vi er viktige. Hvorfor vi som utøver musikk er viktige. Hvorfor musikk er viktig. Altså for menneskeheten.

Hvorfor er musikk viktig for menneskeheten?

Er musikk viktig for menneskeheten?

Årets konferanse var selvsagt preget av de to foregående årene med pandemi, og på velsignet ungdommelig vis hadde årets konferanse derfor tittelen «Hva faen gjør vi nå?».

Og dermed fikk jeg den perfekte overgangen til den aller største nyhetssaken i NTNU-virkeligheten for tida: campus.

Hva faen gjør vi nå?

(Ja, beklager, men her kommer det nok et campusflytteinnlegg.)

Altså, her på musikk så er vi helt svimle. Vi er rett og slett helt svimle. Og det ikke av ungdommens bruk av banneord i absolutt alle av den allerede nevnte konferansens innlegg, og det både på bokmål, nynorsk og engelsk, altså i tillegg til selve tittelen, nei da, det tåler vi som de frilynte musikerne vi en gang er, men vi er helt svimle av at vi nok en gang står her.

Av at vi nok en gang står vi her.

Fordi hvor er her? Hvor er det egentlig vi på Institutt for musikk er?

(Hadde jeg nå hatt alle lesere samlet foran meg, skulle vi kjørt et åpent spørsmål på menti.com. «Hvor er NTNU Institutt for musikk?». Valgfritt spørsmål: «Hvilket fakultet tilhører vi?»)

(Siden vi ikke sitter sånn fint og samlet i et enkelt og billig auditorium, som er det eneste undervisningsrommet humanistiske fag har behov for ifølge vår statsråd, så kan jeg like godt komme med svaret med det samme:)

Jo, Institutt for musikk ligger under Det humanistiske fakultet, og vi er faktisk både her og der. Og stort sett der, altså på steder som ikke nevnes. Og da mener jeg ikke på unevnelige steder, nei nei, selv om man kanskje skulle tro det siden vi aldri nevnes, men jeg mener altså bare på steder som ikke nevnes.

Vi er nemlig usynlige.

For hva snakkes det om nå? Jo, det snakkes om og kartlegges for Dragvoll som skal flyttes eller ikke flyttes eller delflyttes eller billigflyttes eller bare-det-mest-nødvendige-flyttes, og all denne graderingen av flytting skal altså skje, ikke fra AtB, men fra Dragvoll til Gløshaugen.

(Jeg må på forhånd gi min medfølelse dersom noen blir sittende igjen alene der ute på jordet fordi de ikke kom med i del-, billig-, eller nødvendighetsflyttingen. Men dere vil i det minste få arbeidsro og alle bøtter til lekkasjer i taket helt for dere selv. I tillegg til bokhyllene med kollapserende gulvstøtte. Ta også med termos og matpakke og si fra hvor du går. Pass på å fortell nyansatte om førtiden da det var levende studenter på campus i antall større enn fem om gangen. Se opp for emeriti.)

Flytte fra Dragvoll, ja. Det morsomme her (ja, vi er som sagt svimle, og da er det som kjent mye som blir morsomt), det er at vi på Institutt for musikk egentlig ikke befinner oss på Dragvoll, selv om vi tilhører Det humanistiske fakultet og det flyttelasset der. Eller, vent litt, vi befinner oss litt på Dragvoll. På de to stedene lengst unna hverandre, faktisk, i bygg 2 og på Idrettsbygget. (Prøvd å gå den distansen i Dragvollvind? Felles lunsj, sa De? Spise så fort at du får hikke, da.)

Og hvor er det ellers vi befinner oss? Joda, vi er spredt i og rundt Olavshallen. I og rundt. Der har vi et stappfullt (med stappfullt så mener jeg STAPPFULLT) maurtueliknende konglomerat av en campus som strekker seg fra Fjordgata 1 via Olavshallens alle kriker og kroker (vi snakker kriker og kroker du ikke engang kunne forestille deg at fantes), og over i Krambugatas bakgårder.

Og ja, NTNU er aller dårligst i klassen på lokaler til utøvende musikkutdanning i landet. Dette har jeg sikkert ikke lov å si høyt, men slik er det. Og det er også slik at vi faktisk har vært flytteklare siden 2006. Det er snart 20 år siden. Slikt blir man fort dårligst i klassen av.

Det er nemlig slik at det allerede i 2006 ved NTNU ble utviklet flytteplaner for at kunstfagene, og da særlig det meget spredte musikk, skulle flytte ut av allerede da uholdbare lokaler. Det er altså her KAMD, da KAM, stammer fra. Til Høyskolebakken bak Studentersamfundet skulle vi faktisk flytte. Også da ble det brukt år og årsverk på planlegging og kartlegging, før det altså endte med at vi ble slukt av den store campussamlingen i 2012/2013. Og bedt om å vente vente vente.

Åh, vi er tålmodige. Det skal vi i alle fall ha. Men vi føler oss også ganske nedprioritert, det skal vi også ha.

Og i mellomtiden holder vi altså stadig til på seks ulike adresser langt unna hverandre, deriblant i ganger og korridorer i ei maurtue i sentrum hvor man må være stødigere enn Mosers forskningsmus for ikke å rote seg bort. (Joda, vi har en stående spøk dersom vi får gjester som blir vanskelige. Da tar vi dem bare med på en omvisning og setter dem igjen mellom musikkbiblioteket og kirkemusikk-korridoren. De finner aldri veien ut på egen hånd. Alle som har vært på omvisning hos oss, ler godt for seg selv nå. De vet nemlig at dette er noe vi lett kunne ha satt i verk. Så oppfør dere pent på besøk hos oss.)

(I Olavshallen kunne vi i grunnen godt ha bredt oss utover så vi hadde fått bedre og større lokaler med plass til hele instituttet, for eksempel fått bygget om hele Hotell Grand Olav til vårt bruk. Jeg hører Odd Reitan nettopp har kjøpt det? Vi er klare for konserter og eksamener i Reitansalen!)

Men det har jo selvsagt også en viss sjarm å drive utdanning midt i sentrum i diverse bygårder tilknyttet Olavshallen. Jeg tror noe av det mest filmaktige i jobben min er at én av privatleieboerne i Krambugatas gårder som visstnok jobber turnus i helsevesenet, med jevne mellomrom klarer å ta seg inn på vår campus i bare morgenkåpa (heldigvis ikke enda lettere kledd) og dundrer på øveromsdørene til studentene på jazzlinja og ber dem slutte å spille fordi hen skal sove etter nattevakta. Det har som sagt en viss underholdningsverdi (må jeg med skam meddele), men mest er det arbeidskrevende, frustrerende og nokså absurd å måtte hanskes med, og det ender alltid med at vi må ringe huseier og igjen ta samtalen om det å leie ut både til oss (dvs NTNU…) og til privatbeboere, og hva disse private leietakerne i så fall må være innforstått med.

Uansett, her – eller der - er vi, som en del av Det humanistiske fakultet, som altså ifølge alle planer og taler og oppslag i media befinner seg på Dragvoll, og er en del av skal-skal ikke flyttes fra Dragvoll til Gløshaugen. Usynlige. Uviktige?

Tilbake til musikkstudentene som lager sin egen nasjonale konferanse og inviterer oss ledere for landets musikkutdanninger for å grille oss nådeløst i sterkt scenelys på Chateau Neuf en fredag kveld. De spør altså «Hva faen skal vi med musikk?»

Vel, svaret jeg gir dem (og dere) er blant annet dette: Hva faen vi skal med musikk? Tenk på dette: hva er det første som stilnes, som kontrolleres, som sensureres når et regime ønsker makt og kontroll? Det er kunstnerne, det er musikken. Gjennom kunsten og musikken er nemlig mennesket fritt og tenkende, og dette i seg selv representerer en så stor fare at kunst og musikk er av det aller første, om ikke også DET første, som sensureres og kontrolleres i samfunn som av én eller annen grunn ønsker kontroll. Og også derfor er kunsten og musikken selve grunnlaget for enhver fri menneskelig tanke og handling, og ethvert velfungerende og fritt demokrati.

God musikkpåske fra ekstremt trangbodde og seks-adresser-i-Trondheim-instituttet, Yours Truly, Institutt for musikk.