Språk og virkelighet: Campussamling som case

Språket er en fantastisk innovasjon for menneskeheten, og nøkkelen til vår suksess som art. Mange tror språkets magiske krefter handler om at det er et effektivt verktøy for kommunikasjon, men det er egentlig bare halve sannheten.

Språket er nemlig like mye til innvortes bruk som utvortes.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått

Språkevnen hos mennesket, ulikt alle andre arters språk, er tett koblet til noen nevrologiske nettverk som er ansvarlige for menneskets forestillingsevne. Dette gjør at vi kan bruke språket til å bygge modeller av virkeligheten. Språket er altså en slags simulasjon av virkeligheten, og hvert språk og hver dialekt er egentlig en egen simulasjon, der enkelte aspekter ved vår verdensoppfatning er fossilisert (eller grammatikalisert) og automatisert, mens andre ikke er det. Dermed er det å lære seg et nytt språk delvis også en prosess der man lærer en ny måte å kategorisere verden på, en ny modell.

Byggeklossene til våre språklige modeller av virkeligheten er først og fremst ord. Det er derfor barn maser og maser utrettelig om å få vite hva alt heter, helt fra de er bittesmå. De samler på klosser til sin modell av virkeligheten, og dess flere ord og andre språkbiter de har, dess flere piksler får deres modell av verden. Det er ikke så unaturlig om norsk har flere ord for snø enn det urdu har. Flere ord og piksler gir flere mulige nyanser, både av det som kan observeres og det som kan uttrykkes, og barn er genier når det gjelder å finne og tilegne seg distinksjoner.

Mennesker med felles tilhørighet, som en familie, gruppe eller stamme, har god nytte av en felles modell av verden. Da har vi et felles kart å navigere etter. Når vi har et felles kart, og vi forplikter oss til dette kartet, har vi samtidig en felles virkelighetsoppfatning.

Vi kan ta de som jobber og studerer på NTNU som eksempel. I den grad disse har et felles erfaringsgrunnlag, vil de nokså sannsynlig ha en overlappende virkelighetsoppfatning. I den grad deres erfaringsgrunnlag er forskjellig, vil også deres modell av virkeligheten være forskjellig. Dette gir seg uttrykk også gjennom de respektive gruppenes vokabular. Den som snakker varmt om grasrota, ansattes hverdag, arbeidspress, kjenne på kroppen, medbestemmelse, å opprettholde undervisningsstandard, enekontor, studentkontakt, etc. er typisk ikke de samme som snakker minst like varmt om endringskompetanse, synergieffekter, framtidas arbeidsplass, nye læringsformer og arbeidsgivers styringsrett.

Hvert eneste ord vi bruker, er farget av alle de kontekstene de har opptrådt i før, sier den russiske filosofen Mikail Bakhtin. Ord gir oss bestemte følelser, uten at vi nødvendigvis kan peke på akkurat hvorfor. Disse bibetydningene kalles konnotasjoner, og de kan være ganske idiosynkratiske for hvert enkelt menneske. Følelser som knyttes til bestemte ord gir ordet sterkere minnestyrke. Så om ordet campussamling gjør deg i fryktelig godt eller fryktelig dårlig humør, kommer veldig mye an på dine tidligere erfaringer med dette ordet. Å lese eller høre dette ordet trigger en reaksjon i din hjerne, som jeg dermed kan utløse når jeg vil. Det er som å ha tilgang til en knapp i hjernen din som jeg kan trykke på.

Når jeg bruker et bestemt ord eller en bestemt setning, printer hjernen din automatisk ut det meningsinnholdet som ordene frakter med seg, både det innholdet jeg har tenkt inn og de spesialkonnotasjonene din hjerne legger til. Vi kan ikke verge oss mot denne prosessen. Vi kan prøve å være kritiske til kilder og påstander, men så lenge vi forstår hva som sies, kan vi ikke hindre hjernen vår i å printe ut meningsinnholdet.

Dette utgjør eksistensgrunnlaget for reklamebransjen, lobbyindustrien, kommunikasjonsbyråer, konsulentbyråer, retorikk som fag og praksis, men også for mer ytterliggående fenomen som bakvaskelser, hatlitteratur og propaganda. På den annen side er det også dette som er grunnlag for eventyr og myter, romaner og poesi.

Når vi informerer andre om noe, viser vi altså fram våre egne mentale modeller av virkeligheten, og prøver å overtale resten av gruppa til å modifisere sin modell med nye fakta. Når vi sier at vi selv har fått ny innsikt på grunn av nye opplysninger, betyr dette at vi har oppdatert vår gamle modell med nye aspekter.

Mennesker er sosiale dyr (maðr er manns gaman, som det står i Håvamål), og når vi finner ut nye ting om verden, er det et naturlig instinkt å dele den nye informasjonen med andre, for eksempel stammefrender, som kan ha nytte av disse nye opplysningene.

Dette gjelder ikke bare folk som lever av å skrive og synse, slik som journalister, redaktører og akademikere, men alle mennesker. Alle som føler forpliktelse mot stammen, vil ha en iboende tilbøyelighet til å ta ansvar for å justere kartet, eller den gjengse, felles modellen av virkeligheten, når de mener den er feil. Et ferskt eksempel her er redaktør Oksholens nylige leder der han informerer Dragvoll-tilhengerne om deres største problem: «risikoen at man havner bakerst i køen når det skal søkes om finansiering» til opprustning.

I slike situasjoner oppstår det gjerne en slags forhandling: fortelleren ber tilhørerne om å oppdatere sin modell av virkeligheten med denne nye informasjonen, mens tilhørerne gjerne trenger å innpasse den nye informasjonen med den de har fra før. Dragvoll-tilhengerne kan for eksempel velge å komplettere eller modifisere Oksholens påstand med at «Dragvolls største problem» er det samme som det alltid har vært: at investeringer og utbygging på Dragvoll har vært motarbeidet av Trondheim kommune siden styrevedtaket om opprustning i 2006. Arne Moi i KD sier (sitat, Høstad, 2015: 44):

«Vi var i ferd med å skrive et brev til Statsbygg hvor vi skulle gi Statsbygg oppdraget med å utvikle byggeprogrammet. Men så kommer dette Trondheim kommune for øre, og de tok en politisk kontakt som var et rimelig sterkt signal om at de overhodet ikke ville finne seg i at det ble bygget på Dragvoll. Derfor ble det lagt i skuffen, og så skjedde det ingenting [...].»

Framstillingen bekreftes av tidligere rektor Torbjørn Digernes, og ulike aktører som bekrefter hverandres framstilling, øker som regel troverdigheten til en modell. Dette er også et spørsmål om erfaringsgrunnlag. Hvis en ny modell inneholder såpass mange ukjente trekk at tilhøreren rett og slett ikke kjenner seg igjen i det landskapet som beskrives, vil man ikke la seg overbevise. Det kan være fordi jeg har et annet perspektiv, at jeg ser på modellen din fra et annet ståsted. Verden ser kanskje annerledes ut herfra. Det kan også tenkes at jeg mistror dine motiver og tenker at du har egeninteresse av å framstille virkeligheten på en bestemt måte. Det kunne for eksempel tenkes at Dragvoll skal forlates primært fordi det er bruk for området til byutvikling. Det kunne også tenkes at det ikke haster så mye med den samlokaliseringen som det kjennes ut nå, Aksel Tjora har for eksempel mange siterbare utsagn om dette: Om vi skal bygge en campus for de neste 100 år, så har vi tid til å gjøre det skikkelig.

Et menneske kan ha tilgang på mange modeller samtidig, men alle kan ikke gjøre krav på å avbilde virkeligheten like nøyaktig: om din egen modell av virkeligheten inneholder for mange innbyrdes motstridende «fakta», oppstår det som kalles kognitiv dissonans. Det er noe som ikke stemmer. Da kan vi markere enkelte av modellene som hypotetiske modeller som ikke har så mye med virkeligheten å gjøre.

Språket inneholder mange markører for slike tenkte, hypotetiske tilfeller. Et ferskt, (relativt) tilfeldig valgt eksempel fra campusdebatten er dette utsagnet:

Jeg skulle ønske Hjelseth hadde valgt å argumentere saklig mot fraflytting av Dragvoll.

Her viser taleren (NTNUs nye superdirektør Bjørn Haugstad), ved hjelp av flere kontrafaktiske markører (skulle ønske og hadde valgt) at dette er et tenkt saksforhold som har lite med den virkelige verden å gjøre. Samtidig stiller han opp dette som en ønskverdig og i prinsippet mulig situasjon som beklagelig nok ikke eksisterer.

Uansett om jeg kjøper det du sier eller ikke, kan dine påstander lage et slags avtrykk i min modell av virkeligheten. En klassiker i språkvitenskapen er Gorge Lakoffs Women, fire, and dangerous things. Her viser forfatteren hvordan bare det å sammenstille to ord i en setning lager en automatisk assosiasjon i tilhørerens hjerne:

Many readers, I suspect, will take the title of this book as suggesting that women, fire, and dangerous things have something in common – say, that women are fiery and dangerous.

Sammenstilling betyr assosiasjon, og vi leter automatisk etter det de har til felles. At ordene hører sammen, stiller vi vanligvis ikke engang spørsmål ved. Når NTNUs nye direktør omtales som superdirektør får han med seg alle konnotasjonene som vi har om Supermann samtidig. Enten han vil eller ikke.

I vår daglige omgang med vårt eget morsmål omgås vi ubesværet med språket og ser på det som om det skulle være ei gjennomsiktig glassrute som vi ser på verden gjennom.

Men det er språket så langt i fra.

Det vi ser når noen forteller oss noe, er ikke en verden gjennom ei glassrute. Det er mer en slags film, der hver komponent, hvert ord, er valgt ut, mer eller mindre bevisst, for å oppnå spesifikke effekter i tilhørerens hjerne. Jeg viser deg utvalgte biter av min modell, i den hensikt å påvirke den modellen du allerede har bygd.

Dette er det virkelig magiske aspektet ved språk, det som gjør det til en superkraft. Det er nesten som telepati. Jeg kan faktisk flytte deler av min modell over i ditt hode. Det forutsetter bare at du forstår hva jeg sier. At du gidder å høre. Og at du tror.